Er det så smart og alltid snakke om hvordan en har det?

[Gjest Trenger pusterom]

Sliter mye med tanker om at det er noe grunnleggende galt med meg.

Med tanker om at jeg ikke har noen verdi fordi det er noe grunnleggende galt med meg.

Med tanker om at jeg ikke har noen verdi fordi jeg ikke alltid klarer å lese det sosiale samspillet.

Med tanker om at livet ikke er meningsløst fordi jeg ikke kommer til å finne en å dele livet mitt med. (Fordi jeg bærer på så mye smerte at jeg sliter ut den som står meg nærmest.)

Dette er tanker som jeg sliter med mange dager, men ikke alle.

Jeg har ofte mange dager da jeg ikke sliter med disse tankene. De gir meg pusterom så jeg ikke detter helt sammen.

Når jeg går mye i terapi forsvinner disse pusterommene fordi jeg vender fokuset innover.

Jeg sliter meg rett og slett ut på disse tankene.

Akkurat nå ser jeg oppgaven å forandre dette som alt for stor.

Høsten er erfaringsmessig en tung periode. Jeg tror jeg trenger pusterom. Kanskje kan jeg ta "fri" frem til våren.

Jeg tenker at det viktigste på kort sikt er at jeg kommer i gang med hverdagen. Skole, trening og sosialt liv.

På lang sikt er målet helt klart å komme negative grunnleggende tanker om meg selv til livs. Men akkurat nå ser jeg oppgaven som for stor.

Er det en ærlig sak?

Synes dere jeg er svak og feig?

Eller at det er en uklok prioritering?

[luna79]

Det eneste problemet med å vente, er at det kanskje blir verre da... Jeg vet ikke hvordan du lever livet ditt, men kanskje det du sliter med gjør at du roter deg inn i ting som du ellers ikke ville gjort? I så fall bør du ikke sette det hele på vent. Selvsagt er det slitsomt å skulle vende oppmerksomheten innover, men føler du ikke at du får noe igjen for det?