"Pakke inn" overgrepshistorien

[Gjest Orker ikke nå..]

Er det noen flere enn meg som har "pakket inn" sin voldtekts/ overgrepshistorie for å gjøre den "mindre vond" å fortelle til andre (behandler eks)?

Jeg mener, om man har endret litt på historien slik at innholdet er der, men at kanskje personen er en annen eller i en annen situasjon?

Jeg har gjort dette til en venninne og behandleren min. Når det egentlig var en tidligere kollega (han 19, jeg 14/15) som misbrukte meg over en ett års periode, så har jeg fortalt at det var ekskjæresten til søstern min. Selv om han "kun" voldtok meg to ganger (da jeg var 17). Fordi det var mindre smertefullt å fortelle en litt "forenklet" historie..

Noen som har gjort det samme?

D-Mon

[lille, store, redde meg]

Ja, men fordi jeg har fortrengt det så dypt at jeg faktisk ikke husker hvem.

Men jeg husker detaljer merkelig nok.

[Bugge1365380662]

Ja, jeg har gjort det samme.På det tidspunktet visste jeg ikke i hvilken grad jeg ble misbrukt av han som virkelig forgrep seg,så når jeg var ca.18 år kom jeg med en alternativ historie om overgrep som strengt tatt ikke var sann.Historien fortalte jeg til min kjæreste og nå mann,og han følte vel at noe skurret.MEN han visste at smerten min var reell.Han tok klokelig i mot min smerte,og gikk ikke ting nærmere etter i sømmene.Ære være han for det.Poenget er at jeg følte meg misbrukt,men var ikke klar til å finne de rette ordene da.Senere har jeg funnet ord som beskriver mer korrekt det som faktisk skjedde og hva jeg følte.Jeg tror dette er ganske vanlig,og en terapeut vil ikke oppfatte deg som løgnaktig(ikke hvis hun har minimum av vett) når du føler deg klar til å nærme deg riktigere ord.Da kan dere diskutere rundt dette og hvordan du kan forholde deg til venninner som har fått en litt feilaktig versjon.I mange år blånektet jeg på at denne mannen overgrep seg på meg,selv etter at han ble dømt for to voldtekter og mange jenter stod frem.Etter hvert har jeg måttet gradvis fortelle folk som jeg tidligere benektet dette for at jeg likevel ble det,men at jeg på det tidspunkt ikke var klar for å se det.Også litt ubehagelig,men de fleste forstår godt. Ikke at jeg snakker med så mange om dette,men noen har jo fulgt meg gjennom endel år.

Når du føler deg klar for det,og kanskje nærmer du deg det nå.Så start med å fortelle historien til terapeuten din.Mye av det dere har snakket om vil fortsatt være relevant og riktig,du er bare kommet deg et steg videre når ordene stemmer bedre med sannheten.Lykke til så masse.Og igjen,det er ikke merkelig det du har gjort.Vennlig hilsen bugge.

[lille, store, redde meg]

Ble lettet over å lese denne tråden og se at det ikke bare er meg.Men hva skal jeg gjøre når jeg ikke er sikker??

Hvor mange behandlere ville trodd på at jeg ikke husker?

Og til deg som startet denne tråden vil jeg bare si takk.

Den hjalp meg å forstå.

Men det rare er at det føles godt å snakke om det når jeg har et navn på overgriperen. Til kjæresten min vell og merke.

Men han vet nå at jeg løy og er ikke sint for det.

Han forstår.

Men kommer aldri til å klare å fortelle noe til behandleren min. Det er greit når vi ligger intill hverandre i sengen, jeg og kjæresten min. Jeg er trygg hos ham.

Og det er mørkt ute.

Hos behandleren er det ingen dyne å gjemme seg under og ei sol midt i trynet.

Da er det kvalmt bare å prøve.

[Gjest Orker ikke nå..]

Ble lettet over å lese denne tråden og se at det ikke bare er meg.Men hva skal jeg gjøre når jeg ikke er sikker??

Hvor mange behandlere ville trodd på at jeg ikke husker?

Og til deg som startet denne tråden vil jeg bare si takk.

Den hjalp meg å forstå.

Men det rare er at det føles godt å snakke om det når jeg har et navn på overgriperen. Til kjæresten min vell og merke.

Men han vet nå at jeg løy og er ikke sint for det.

Han forstår.

Men kommer aldri til å klare å fortelle noe til behandleren min. Det er greit når vi ligger intill hverandre i sengen, jeg og kjæresten min. Jeg er trygg hos ham.

Og det er mørkt ute.

Hos behandleren er det ingen dyne å gjemme seg under og ei sol midt i trynet.

Da er det kvalmt bare å prøve.

Hei.

Kjempeflott at du synes det var bra at jeg skrev dette innlegget. Jeg har greid å fortelle den virkelige sannheten til min beste venninne (som jeg møtte på psykiatrisk sykehus), familien til ekssamboeren min og foreldrene mine. Foreldrene mine vet ekstremt lite om hva som faktisk skjedde, men de vet hvem det er, når det skjedde og at det dreide seg om gjentatt misbruk og overgrep.

Det føltes godt å ha fortalt det til min beste venninne og at hun ikke dømte meg for det, men heller sa at hun skjønte hvorfor jeg hadde gjort det.

Er veldig fint å høra at andre har gjort det på lignende måter i forhold til sine behandlere..

[uhura]

Selv har jeg pakket inn historien, fortalt litt, men aldri alt, unnlatt å fortelle om alle overgrepene og om alle overgriperene. Dette tror jeg er helt normalt, en vanlig måte å håndtere vonde minner. Vi vrir og vrenger litt på hva som skjedde, i all essens forteller man jo hva som har skjedd, men kanskje ikke akkuratt hvem, hvor, hvor lenge eller hvordan.

Jeg tror at venninnen din skjønner hvorfor du valgte å ikke fortelle alt, det er ikke slik at man skal klare å åpne seg og fortelle om overgrep, det er en kamp bare å innrømme for seg selv hva som har skjedd og en enda større kamp å si det til andre. Din venninne burde føle seg heldig om du viser henne den tillit det er å fortelle henne noe sånt Men husk at å ta det opp med behandler er nok det viktigste da det er der den virkelige behandlingen begynner.

Jeg tror at din behandler har full forståelse for hvorfor du har valgt å fortelle henne historien på den måten du gjorde og husk at de er ikke ute etter å dømme deg eller no, de er der for å lytte og hjelpe deg når DU er klar for det.

PS: jeg har enda ikke fortalt hele min historie til psykologen, det er noe man må ta når man virkelig føler seg trygg på sin behandler og føler seg klar for å begynne å bearbeide overgrepene.

Så jeg tror og mener at vi er helt normale som vrir og vrenger litt på historiene våre, det gjør dem jo lettere å leve med. Lykke til

[Gjest Orker ikke nå..]

Selv har jeg pakket inn historien, fortalt litt, men aldri alt, unnlatt å fortelle om alle overgrepene og om alle overgriperene. Dette tror jeg er helt normalt, en vanlig måte å håndtere vonde minner. Vi vrir og vrenger litt på hva som skjedde, i all essens forteller man jo hva som har skjedd, men kanskje ikke akkuratt hvem, hvor, hvor lenge eller hvordan.

Jeg tror at venninnen din skjønner hvorfor du valgte å ikke fortelle alt, det er ikke slik at man skal klare å åpne seg og fortelle om overgrep, det er en kamp bare å innrømme for seg selv hva som har skjedd og en enda større kamp å si det til andre. Din venninne burde føle seg heldig om du viser henne den tillit det er å fortelle henne noe sånt Men husk at å ta det opp med behandler er nok det viktigste da det er der den virkelige behandlingen begynner.

Jeg tror at din behandler har full forståelse for hvorfor du har valgt å fortelle henne historien på den måten du gjorde og husk at de er ikke ute etter å dømme deg eller no, de er der for å lytte og hjelpe deg når DU er klar for det.

PS: jeg har enda ikke fortalt hele min historie til psykologen, det er noe man må ta når man virkelig føler seg trygg på sin behandler og føler seg klar for å begynne å bearbeide overgrepene.

Så jeg tror og mener at vi er helt normale som vrir og vrenger litt på historiene våre, det gjør dem jo lettere å leve med. Lykke til

Hei uhura.

Tusen hjertlig takk for innlegget ditt. Det ga meg en god følelse inni meg å høre hva du sa.

Min beste venninne er den eneste jeg stole 100% på og er den eneste som så og si veit mest om meg. Jeg vet på den andre siden veldig mye om henne, så tilliten går begge veier.

Sist jeg var hos henne så måtte vi på legevakten for å sy et kutt, jeg fikk lov til å være med inn mens hun sydde og det ser jeg på som en enorm tillitserklæring som jeg setter veldig stor pris på. I og med at samboeren hennes sjelden får være med inn, fordi hun føler at hun ikke kan si akkurat hva hun føler og vil når han er tilstede.

[Bugge1365380662]

Ja, men fordi jeg har fortrengt det så dypt at jeg faktisk ikke husker hvem.

Men jeg husker detaljer merkelig nok.

Hei!Jeg svarer deg inne i denne tråden jeg.I går kveld hadde jeg en skikkelig tung kveld,men i dag er ting et hakk bedre.Slitsomt med ferie.Du skriver at du ikke husker hvem som utsatte deg for overgrep,og at du ikke klarer å snakke med terapeuten din om det.Jeg tror de fleste terapeuter med litt erfaring og som er noenlunde oppegående(og det får vi da håpe din er ) har vært borti dette mange ganger.At folk ikke husker,at man har fortrengt ting,alt dette vil ikke fortone seg merkelig,men være velkjente mekanismer for overlevelse.Mange går sikkert i terapi i flere år før de husker overgrep.Selv gikk jeg i terapi mens jeg ble utsatt uten at verken jeg eller den terapeuten jeg hadde da forstod det.Litt tragisk å tenke på nå så mange år etterpå.

Det er bra du har en kjæreste som du er trygg hos og som støtter deg.At det er godt med ord på ting er helt sikkert,og det er derfor vi trenger terapien så mye.Jeg lurer litt på omtrent hvor gammel du er og hvor lenge du har gått i terapi.Er du i starten av 20-åra eller noe slikt kanskje? Også lurer jeg litt på om du kunne sagt litt mer om hvordan spiseproblemene dine arter seg,og hvor lenge du har slitt med det? Du svarer hvis du vil selvsagt.Går du med en mannlig eller kvinnelig terapeut? Sitter eller ligger du?Kan du prøve å kjenne etter hvorfor det er så utenkelig å snakke med terapeuten din om overgrep.Har du flere ord på det?

Ja,her kom det mange spørsmål.Jeg har selv gått i terapi i rundt 5 år nå med psykiatere.Nærmer meg midten av 30-åra.Hvis det er noe jeg kunne gjort for å hjelpe deg bare pittelitt,ville jeg gjerne gjort det.Men føler jeg vet litt for lite om deg,lille,store og redde deg.

Vennlig hilsen bugge.(jente,tiltross for navnet)

[Bugge1365380662]

Ja, men fordi jeg har fortrengt det så dypt at jeg faktisk ikke husker hvem.

Men jeg husker detaljer merkelig nok.

Hei igjen.Jeg har vært på ferie en stund og må bare beklage at det gikk meg hus forbi dine tidligere innlegg.Der skriver du jo mye mer om deg selv.Du får ta det første innlegget mitt for det det er.

Du er i starten av 20-åra,og har allerede opplevd altfor mye vondt i ditt unge liv.Livet er sannelig ikke rettferdig.Det er hjerteskjærende vondt å høre om barnet de tok fra deg,og samtidig viser du en enorm styrke som nå klarer å holde deg rusfri.Og samtidig føler du at du kommer i denne klemmen,at terapeuten din ikke må få vite om eventuelle misbruk i tilfelle det blir brukt mot deg.Er du sikker på at det er slik,eller er det noe du frykter? Jeg kjenner ikke systemet godt nok til å vite om det er slik.I tilfelle er det så tragisk for du trenger hjelp til å begynne å nøste i ting fra barndommen din.Hypnose i ditt tilfelle tror jeg ikke ville være bra.Det er viktig å la traumer få komme til overflaten i et tempo hvor du klarer å henge med. Min psykiater ville i hvertfall ikke anbefalt det til deg.Forsvarsmekanismer er gode å ha,og må brytes forsiktig ned.Du skriver at du har i blant følelser for terapeuten din og det er veldig veldig vanlig.Jeg har "forelsket" meg i behandlere selv om jeg alltid har elsket min mann.La det bare være der,og prøv å slappe av fra det.Ufarliggjør det,for det er ikke mer skremmende enn vi gjør det til selv.Det har med rollen han representerer i livet ditt.

Jeg lurer litt på hvordan terapien må fortone seg for deg.Føler du at du må nærmest bevise at du har kontroll over rusen og livet ditt,holde dine svakheter og vonde følelser skjult? Hvis det er sånn,kan du snakke med ham om at du føler det slik? Er målet at du skal fortest mulig bli terapiuavhengig?Og på den måten bevise for barnevernet at du ikke trenger hjelp?Jeg spør,for jeg frykter at det er slik.

Men håper det ikke er slik.

Har terapeuten din aldri nærmet seg området incest,overgrep? Stilt deg spørsmål som går i den retningen.Jeg formoder han vet at du sliter med forholdet ditt til mat?Hvis han vet om det siste,er det alltid nærliggende for en terapeut å lure på om det foreligger overgrep.(Beføling er i høyeste grad incest.Det trenger ikke være penetrering for at det skal kalles overgrep eller incest.)

Om ritalin vil hjelpe deg å huske,kan godt være.Men jeg tror ikke det i seg selv vil være særlig avgjørende, uten at du får begynne å sette ord på ting. Føle på ting.Får du det kan kanskje ritalinen hjelpe deg.

Det siste jeg sitter og tenker på er at det er en tøff vei å gå,bearbeidelsen av overgrep.I ditt tilfelle med rusavhengighet tidligere i bagasjen,må du være ekstra forsiktig.De fleste destruktive symptomer har det med å forverre seg for en periode,angst,depresjon,spiseproblemer,emosjonell ubalanse osv.Samtidig er det en vei de fleste tilslutt ofte velger å gå,fordi man må det for å få det bedre til slutt.I ditt tilfelle ville jeg begynt å gå den med en god terapeut ved min side.En som følger deg tett opp over lang tid.Og da var vi tilbake til dilemmaet ditt.Er det mulig for deg å "fiske" litt neste gang du er med terapeuten.Spørre han hvordan det ville være om du trengte behandling over en lengre periode,at det kanskje er ting du har vært redd for å nærme deg av frykt for hvordan de vil ta det osv?

Jeg vet ikke hva mer jeg skal si.Vet ikke om dette er til noen hjelp i det hele tatt. Unner deg såå et godt liv i tiden fremover. Igjen varm hilsen fra meg.

[firebird1365380441]

Ble lettet over å lese denne tråden og se at det ikke bare er meg.Men hva skal jeg gjøre når jeg ikke er sikker??

Hvor mange behandlere ville trodd på at jeg ikke husker?

Og til deg som startet denne tråden vil jeg bare si takk.

Den hjalp meg å forstå.

Men det rare er at det føles godt å snakke om det når jeg har et navn på overgriperen. Til kjæresten min vell og merke.

Men han vet nå at jeg løy og er ikke sint for det.

Han forstår.

Men kommer aldri til å klare å fortelle noe til behandleren min. Det er greit når vi ligger intill hverandre i sengen, jeg og kjæresten min. Jeg er trygg hos ham.

Og det er mørkt ute.

Hos behandleren er det ingen dyne å gjemme seg under og ei sol midt i trynet.

Da er det kvalmt bare å prøve.

Kjenner meg godt igjen....

Bare tanken på å fortelle behandleren min absolutt alt, får meg til å ville kaste opp.Jeg orker rett og slett ikke å si enkelte av ordene som jeg kan komme til å bruke hvis jeg skal fortelle alt om hva jeg har blitt utsatt for.Mange av de ordene får magesekken til å vrenge seg hvis jeg sier de høyt når noen hører på.

Jeg skjønner godt at det føles bedre for en selv å pakke inn historien slik at en slipper å bli "traumatisert" gang på gang.Det gjør jeg virkelig.

Mvh

[lille, store, redde meg]

Hei igjen.Jeg har vært på ferie en stund og må bare beklage at det gikk meg hus forbi dine tidligere innlegg.Der skriver du jo mye mer om deg selv.Du får ta det første innlegget mitt for det det er.

Du er i starten av 20-åra,og har allerede opplevd altfor mye vondt i ditt unge liv.Livet er sannelig ikke rettferdig.Det er hjerteskjærende vondt å høre om barnet de tok fra deg,og samtidig viser du en enorm styrke som nå klarer å holde deg rusfri.Og samtidig føler du at du kommer i denne klemmen,at terapeuten din ikke må få vite om eventuelle misbruk i tilfelle det blir brukt mot deg.Er du sikker på at det er slik,eller er det noe du frykter? Jeg kjenner ikke systemet godt nok til å vite om det er slik.I tilfelle er det så tragisk for du trenger hjelp til å begynne å nøste i ting fra barndommen din.Hypnose i ditt tilfelle tror jeg ikke ville være bra.Det er viktig å la traumer få komme til overflaten i et tempo hvor du klarer å henge med. Min psykiater ville i hvertfall ikke anbefalt det til deg.Forsvarsmekanismer er gode å ha,og må brytes forsiktig ned.Du skriver at du har i blant følelser for terapeuten din og det er veldig veldig vanlig.Jeg har "forelsket" meg i behandlere selv om jeg alltid har elsket min mann.La det bare være der,og prøv å slappe av fra det.Ufarliggjør det,for det er ikke mer skremmende enn vi gjør det til selv.Det har med rollen han representerer i livet ditt.

Jeg lurer litt på hvordan terapien må fortone seg for deg.Føler du at du må nærmest bevise at du har kontroll over rusen og livet ditt,holde dine svakheter og vonde følelser skjult? Hvis det er sånn,kan du snakke med ham om at du føler det slik? Er målet at du skal fortest mulig bli terapiuavhengig?Og på den måten bevise for barnevernet at du ikke trenger hjelp?Jeg spør,for jeg frykter at det er slik.

Men håper det ikke er slik.

Har terapeuten din aldri nærmet seg området incest,overgrep? Stilt deg spørsmål som går i den retningen.Jeg formoder han vet at du sliter med forholdet ditt til mat?Hvis han vet om det siste,er det alltid nærliggende for en terapeut å lure på om det foreligger overgrep.(Beføling er i høyeste grad incest.Det trenger ikke være penetrering for at det skal kalles overgrep eller incest.)

Om ritalin vil hjelpe deg å huske,kan godt være.Men jeg tror ikke det i seg selv vil være særlig avgjørende, uten at du får begynne å sette ord på ting. Føle på ting.Får du det kan kanskje ritalinen hjelpe deg.

Det siste jeg sitter og tenker på er at det er en tøff vei å gå,bearbeidelsen av overgrep.I ditt tilfelle med rusavhengighet tidligere i bagasjen,må du være ekstra forsiktig.De fleste destruktive symptomer har det med å forverre seg for en periode,angst,depresjon,spiseproblemer,emosjonell ubalanse osv.Samtidig er det en vei de fleste tilslutt ofte velger å gå,fordi man må det for å få det bedre til slutt.I ditt tilfelle ville jeg begynt å gå den med en god terapeut ved min side.En som følger deg tett opp over lang tid.Og da var vi tilbake til dilemmaet ditt.Er det mulig for deg å "fiske" litt neste gang du er med terapeuten.Spørre han hvordan det ville være om du trengte behandling over en lengre periode,at det kanskje er ting du har vært redd for å nærme deg av frykt for hvordan de vil ta det osv?

Jeg vet ikke hva mer jeg skal si.Vet ikke om dette er til noen hjelp i det hele tatt. Unner deg såå et godt liv i tiden fremover. Igjen varm hilsen fra meg.

Tusen takk for svar.

Jeg har lest det flere ganger.

Jeg går til en mannlig terapaut og sitter eller går tur under samtalen.

Han har nevnt at den kvinnelige legen på huset har sagt at han må snakke med meg om jeg kan være utsatt for overgrep.

På det svarte jeg ikke, men sendte en melding etterpå hvor det stod: Hun hadde rett.

Han er oppegående og grei.

Men jeg tror han også kan ha vanskelig for å spørre meg rett ut.

Blir et kort svar for jeg hadde samvær i går.

Da oppdaget jeg at gutten min sier mor til fostermor.

Og da han sa mor til meg rettet hun ham og sa jeg er mamma, ikke mor.

Ble kvalm, uvell og veldig såret.

Føler det som et nytt overgrep mot meg at andre lærer gutten min at ei fremmede dame er mamma.

Har hatt endel problemer med blod i avføringen og magesmerter.

Er også veldig slapp.

Har ligget i sengen i hele dag, med mannen min hos meg.

Skal ned på legevakten en tur.

Må det siden legen min er på lang ferie.

Har hatt det med blodet i avføringen i tre- fire uker.

Leste en del om det her, og ble skremt.

Har drøyet legevakten i to uker nå, for jeg har skrekk for slike undersøkelser.

Men nå er det blitt verre, så jeg må bare hoppe i det.

Er konstant kvalmen. Kan det være psykisk?

Spiseforstyrrelser har jeg hatt i mange år. Slitt med både anorexia og bulimi, men kun fått diagnosen F50 bulimi nevrosa.

Nå er det vell mer det at jeg får utrolig dårlig selvtillit og en enorm uro i kroppen etter hver gang jeg har spist.

Er det virkelig normalt å ikke huske hvem det er?

Jeg mistenker jo alle rundt meg en etter en.

Men jeg har også blitt voldtatt og misbrukt av nabo.

Hvorfor er jeg så sikker på at det startet av noen som stod meg nær lenge før det.

Jeg har alle ettervirkninger etter misbruk og det ble diskutert i et team for seksuelle overgrep lenge før de andre opplevelsene.

Jeg er ganske forvirret, men setter stor pris på å få gode råd fra deg.

Grunnen til at jeg er redd for at det skal bli brukt mot meg, er fordi jeg har sett det i andre tilfeller.

Det er jo helt idiotisk, men ingen kan sette seg inn i hvor idiotisk barnevernet er.

Tror nok behandleren min har mistanke om overgrep.

Men han vil gå forsiktig frem.

Han har sagt vi får nerme oss de tankene jeg har forsiktig og i mitt tempo.

Det var vell det han mente med det?

Mannen min vil gjerne hjelpe meg, men sier det blir litt mye av og til.

Han er den eneste jeg sier ting til, men i et eneste rot.

Snakket mange timer i dag med ham.

Er passe tung i hodet.

Så var det legevakten da.

Gruer meg...

[Bugge1365380662]

Tusen takk for svar.

Jeg har lest det flere ganger.

Jeg går til en mannlig terapaut og sitter eller går tur under samtalen.

Han har nevnt at den kvinnelige legen på huset har sagt at han må snakke med meg om jeg kan være utsatt for overgrep.

På det svarte jeg ikke, men sendte en melding etterpå hvor det stod: Hun hadde rett.

Han er oppegående og grei.

Men jeg tror han også kan ha vanskelig for å spørre meg rett ut.

Blir et kort svar for jeg hadde samvær i går.

Da oppdaget jeg at gutten min sier mor til fostermor.

Og da han sa mor til meg rettet hun ham og sa jeg er mamma, ikke mor.

Ble kvalm, uvell og veldig såret.

Føler det som et nytt overgrep mot meg at andre lærer gutten min at ei fremmede dame er mamma.

Har hatt endel problemer med blod i avføringen og magesmerter.

Er også veldig slapp.

Har ligget i sengen i hele dag, med mannen min hos meg.

Skal ned på legevakten en tur.

Må det siden legen min er på lang ferie.

Har hatt det med blodet i avføringen i tre- fire uker.

Leste en del om det her, og ble skremt.

Har drøyet legevakten i to uker nå, for jeg har skrekk for slike undersøkelser.

Men nå er det blitt verre, så jeg må bare hoppe i det.

Er konstant kvalmen. Kan det være psykisk?

Spiseforstyrrelser har jeg hatt i mange år. Slitt med både anorexia og bulimi, men kun fått diagnosen F50 bulimi nevrosa.

Nå er det vell mer det at jeg får utrolig dårlig selvtillit og en enorm uro i kroppen etter hver gang jeg har spist.

Er det virkelig normalt å ikke huske hvem det er?

Jeg mistenker jo alle rundt meg en etter en.

Men jeg har også blitt voldtatt og misbrukt av nabo.

Hvorfor er jeg så sikker på at det startet av noen som stod meg nær lenge før det.

Jeg har alle ettervirkninger etter misbruk og det ble diskutert i et team for seksuelle overgrep lenge før de andre opplevelsene.

Jeg er ganske forvirret, men setter stor pris på å få gode råd fra deg.

Grunnen til at jeg er redd for at det skal bli brukt mot meg, er fordi jeg har sett det i andre tilfeller.

Det er jo helt idiotisk, men ingen kan sette seg inn i hvor idiotisk barnevernet er.

Tror nok behandleren min har mistanke om overgrep.

Men han vil gå forsiktig frem.

Han har sagt vi får nerme oss de tankene jeg har forsiktig og i mitt tempo.

Det var vell det han mente med det?

Mannen min vil gjerne hjelpe meg, men sier det blir litt mye av og til.

Han er den eneste jeg sier ting til, men i et eneste rot.

Snakket mange timer i dag med ham.

Er passe tung i hodet.

Så var det legevakten da.

Gruer meg...

Hei igjen! har vært borte med familien et par dager men leste innlegget ditt for en dag eller to siden.Av og til må jeg bare vente med å svare på innlegg,og "kjenne" på dem litt før jeg kan svare.Det er mye i historien din som berører meg,både fordi det er sterk lesning for alle,men også fordi det rører ved strenger inne i meg som har med egne sår og opplevelser.

Jeg kjenner på en enorm maktesløshet,en enorm tretthet,voldsom angst.Kanskje er det ditt,kanskje mitt,eller muligens begges.

Det er bra at terapeuten din vet at du har vært utsatt for noe i barndommen din som ennå er ubearbeid,og at han forstår at dette må nærmes varsomt.I seg selv mener jeg den voldtekten du beskriver som 9-åring er et så alvorlig overgrep,at selv om du ikke skulle ha opplevd noe før dette, er det mer enn nok til å ødelegge så mye for deg.Samtidig kjenner jeg godt igjen denne følelsen av erindring.Det er slik en eiendommelig følelse,og jeg har lært meg til å ta det på alvor.Når jeg begynte å snakke med terapeuten om det,begynte jeg å drømme,så kom det nye bilder dettende ned om dagen,selv om jeg var tenåring når mine overgrep skjedde.Så har det vært lange perioder hvor det virker som om systemet mitt har fått nok og trenger hvile.Jeg mister kontakten med følelsene,det opptar meg mindre,til neste gang det slår meg i bakken.Man blir ikke ferdig med det i en runde,slik er vi ikke skapt.Igjen vil jeg si at jeg tror absolutt det er mulig å ikke huske hvem det var som utsatte deg for overgrep,hvis mistanken og erindringene dine er riktige.Jeg tror psykiateren min ville vært enig med meg også.Forsvarsmekanismene våre kan være uhyre sterke.Ingen her kan gi deg en bekreftelse, og visshet,men gjennom terapien kan du gradvis få en større forståelse.Og for min egen del tror jeg du dessverre har rett i at et eller annet skjedde som ikke var bra for deg.

Du skriver at du har hatt samvær,og det er så tøft å bare prøve å forestille seg.Jeg kjenner jeg blir redd for å si den minste ting som kan såre deg,det er det siste jeg vil.At du blir såret over at noen andre forteller deg hva ditt barn skal kalle deg forstår jeg godt.Hele situasjonen er så vond at det meste må kjennes vondt ut.Selv om jeg tror det kanskje var hennes måte å fortelle deg at det er du som er mamma,et ord som er mer personlig og varmere enn ordet mor, i mange språkmiljøer.At du føler deg kvalm,har magesmerter synes jeg ikke er merkelig.Nå har du vært på legevakten og jeg håper det gikk bedre enn fryktet.At du er slapp er heller ikke rart.Tenk på all den energien du bruker,som blir sugd ut av deg.

At barnevernet kan være noe helt for seg selv,har jeg faktisk ingen illusjoner om ikke er riktig..Psykiateren min har fortalt om mang en kamp han har hatt med et firkantet barnevern.Og når jeg skulle bestemme meg for hva jeg skulle gjøre når jeg nå skal begynne på yrkesrettet attføring,var barnevernet en plass han ikke trodde jeg kom til å orke å være i.Etter hvordan han har lært meg å kjenne,mente han at jeg ville hatt problemer med hvordan systemet fungerte og tenkningen en finner i deler av etaten.Det finnes selvsagt unntak.Men man kan ikke ta sjansen,når det er så mye som står på spill.Derfor kan jeg ikke gi gode konkrete råd,for det er slik et vanskelig dilemma.Men jeg synes du virker så sterk og oppegående.Bruk disse kreftene for det de er verdt.Et av mine motto er at å føle seg svak ikke er det samme som å være det.Det eneste jeg virkelig kan gi deg er smerten jeg virkelig kjenner på.At jeg gråt tårer over din situasjon i ettermiddag.Det hjelper kanskje ikke en døyt.Men din historie berører meg.Varmeste hilsen fra bugge.(som har en gutt på 7 år nå)

[lille, store, redde meg]

Hei igjen! har vært borte med familien et par dager men leste innlegget ditt for en dag eller to siden.Av og til må jeg bare vente med å svare på innlegg,og "kjenne" på dem litt før jeg kan svare.Det er mye i historien din som berører meg,både fordi det er sterk lesning for alle,men også fordi det rører ved strenger inne i meg som har med egne sår og opplevelser.

Jeg kjenner på en enorm maktesløshet,en enorm tretthet,voldsom angst.Kanskje er det ditt,kanskje mitt,eller muligens begges.

Det er bra at terapeuten din vet at du har vært utsatt for noe i barndommen din som ennå er ubearbeid,og at han forstår at dette må nærmes varsomt.I seg selv mener jeg den voldtekten du beskriver som 9-åring er et så alvorlig overgrep,at selv om du ikke skulle ha opplevd noe før dette, er det mer enn nok til å ødelegge så mye for deg.Samtidig kjenner jeg godt igjen denne følelsen av erindring.Det er slik en eiendommelig følelse,og jeg har lært meg til å ta det på alvor.Når jeg begynte å snakke med terapeuten om det,begynte jeg å drømme,så kom det nye bilder dettende ned om dagen,selv om jeg var tenåring når mine overgrep skjedde.Så har det vært lange perioder hvor det virker som om systemet mitt har fått nok og trenger hvile.Jeg mister kontakten med følelsene,det opptar meg mindre,til neste gang det slår meg i bakken.Man blir ikke ferdig med det i en runde,slik er vi ikke skapt.Igjen vil jeg si at jeg tror absolutt det er mulig å ikke huske hvem det var som utsatte deg for overgrep,hvis mistanken og erindringene dine er riktige.Jeg tror psykiateren min ville vært enig med meg også.Forsvarsmekanismene våre kan være uhyre sterke.Ingen her kan gi deg en bekreftelse, og visshet,men gjennom terapien kan du gradvis få en større forståelse.Og for min egen del tror jeg du dessverre har rett i at et eller annet skjedde som ikke var bra for deg.

Du skriver at du har hatt samvær,og det er så tøft å bare prøve å forestille seg.Jeg kjenner jeg blir redd for å si den minste ting som kan såre deg,det er det siste jeg vil.At du blir såret over at noen andre forteller deg hva ditt barn skal kalle deg forstår jeg godt.Hele situasjonen er så vond at det meste må kjennes vondt ut.Selv om jeg tror det kanskje var hennes måte å fortelle deg at det er du som er mamma,et ord som er mer personlig og varmere enn ordet mor, i mange språkmiljøer.At du føler deg kvalm,har magesmerter synes jeg ikke er merkelig.Nå har du vært på legevakten og jeg håper det gikk bedre enn fryktet.At du er slapp er heller ikke rart.Tenk på all den energien du bruker,som blir sugd ut av deg.

At barnevernet kan være noe helt for seg selv,har jeg faktisk ingen illusjoner om ikke er riktig..Psykiateren min har fortalt om mang en kamp han har hatt med et firkantet barnevern.Og når jeg skulle bestemme meg for hva jeg skulle gjøre når jeg nå skal begynne på yrkesrettet attføring,var barnevernet en plass han ikke trodde jeg kom til å orke å være i.Etter hvordan han har lært meg å kjenne,mente han at jeg ville hatt problemer med hvordan systemet fungerte og tenkningen en finner i deler av etaten.Det finnes selvsagt unntak.Men man kan ikke ta sjansen,når det er så mye som står på spill.Derfor kan jeg ikke gi gode konkrete råd,for det er slik et vanskelig dilemma.Men jeg synes du virker så sterk og oppegående.Bruk disse kreftene for det de er verdt.Et av mine motto er at å føle seg svak ikke er det samme som å være det.Det eneste jeg virkelig kan gi deg er smerten jeg virkelig kjenner på.At jeg gråt tårer over din situasjon i ettermiddag.Det hjelper kanskje ikke en døyt.Men din historie berører meg.Varmeste hilsen fra bugge.(som har en gutt på 7 år nå)

Tusen takk Bugge for et varmt brev hvor du viser meg masse omsorg!

For første gang på lenge følte jeg noen virkelig forstod meg.

Og brevet ditt fikk meg til å forstå at jeg må snakke mer med behandleren min.

Kanskje jeg kan skrive hva jeg tenker i en epost til ham?

Det vil være lettere.

Og det er vell en begynnelse?

Vi har vekslet endel eposter og han setter seg virkelig inn i det jeg skriver.

Merker han har tenkt mye på det før jeg kommer til neste time.

Det er bare det at jeg føler en time er så utrolig lite i en hel uke.

Men jeg har alldri skrevet til ham noe av det jeg har skrevet her.

Jeg synes heller ikke du skal begynne å jobbe i noe barnevern.

Men at du passer å jobbe med mennesker er helt klart.

Det stråler av omsorg gjennom det du skrev til meg.

Men samtidig må du passe på at du ikke brenner deg ut på å jobbe med andre mennesker.

For du er sikkert en veldig følsom person.

Tror ikke jeg hadde klart å legge fra meg jobben, men tatt den med meg hjem.

Det samme gjelder sikkert deg.

Jeg jobbet på sykehjem før.

Da ei døde mens jeg skulle legge henne, var det akuratt som om jeg brøt helt sammen.

Jeg fikk veldig skyldfølelse og hadde masse mareritt etter dette.

Jeg utviklet også en sterk dødsangst.

Den har jeg den dag i dag.

Døden er det som skremmer meg mest av alt.

Men ironisk nok har jeg oppsøkt den flere ganger.

Hvis det blir for mye å jobbe med mennesker, så tror jeg det å jobbe med dyr kunne kanskje være noe for deg?

Selv har jeg en hund og det gir meg utrolig mye.

Fikk nettopp avslag på skoleplass. (søkte omsorgsarbeider)

Det syntes jeg var veldig dumt for jeg var så innstilt på å gå på skole nå.

Kan ikke fatte å begripe hvordan jeg skal få meg en jobb.

Har ikke gjort noe på 6 år nå pga. rusmisbruk, svangerskapet, fødselen og tiden etterpå.

Jeg vil så mye. Kan så mye.

Men samtidig så er jeg så sliten både fysisk og psykisk.

Har du hørt om massasjeterapi?

Leste endel om det på nettet.

Det hørtes intressant men skremmende ut.

Håper det går bra med deg.

Jeg ønsker deg alt godt!!!

Må innrømme at det trillet noen tårer fra meg også når jeg leste innlegget ditt.

Skulle så inderlig ønske at jeg kunne gjøre noe godt for deg.

Masse varme hilsener fra lille, store, redde meg

[Bugge1365380662]

Tusen takk Bugge for et varmt brev hvor du viser meg masse omsorg!

For første gang på lenge følte jeg noen virkelig forstod meg.

Og brevet ditt fikk meg til å forstå at jeg må snakke mer med behandleren min.

Kanskje jeg kan skrive hva jeg tenker i en epost til ham?

Det vil være lettere.

Og det er vell en begynnelse?

Vi har vekslet endel eposter og han setter seg virkelig inn i det jeg skriver.

Merker han har tenkt mye på det før jeg kommer til neste time.

Det er bare det at jeg føler en time er så utrolig lite i en hel uke.

Men jeg har alldri skrevet til ham noe av det jeg har skrevet her.

Jeg synes heller ikke du skal begynne å jobbe i noe barnevern.

Men at du passer å jobbe med mennesker er helt klart.

Det stråler av omsorg gjennom det du skrev til meg.

Men samtidig må du passe på at du ikke brenner deg ut på å jobbe med andre mennesker.

For du er sikkert en veldig følsom person.

Tror ikke jeg hadde klart å legge fra meg jobben, men tatt den med meg hjem.

Det samme gjelder sikkert deg.

Jeg jobbet på sykehjem før.

Da ei døde mens jeg skulle legge henne, var det akuratt som om jeg brøt helt sammen.

Jeg fikk veldig skyldfølelse og hadde masse mareritt etter dette.

Jeg utviklet også en sterk dødsangst.

Den har jeg den dag i dag.

Døden er det som skremmer meg mest av alt.

Men ironisk nok har jeg oppsøkt den flere ganger.

Hvis det blir for mye å jobbe med mennesker, så tror jeg det å jobbe med dyr kunne kanskje være noe for deg?

Selv har jeg en hund og det gir meg utrolig mye.

Fikk nettopp avslag på skoleplass. (søkte omsorgsarbeider)

Det syntes jeg var veldig dumt for jeg var så innstilt på å gå på skole nå.

Kan ikke fatte å begripe hvordan jeg skal få meg en jobb.

Har ikke gjort noe på 6 år nå pga. rusmisbruk, svangerskapet, fødselen og tiden etterpå.

Jeg vil så mye. Kan så mye.

Men samtidig så er jeg så sliten både fysisk og psykisk.

Har du hørt om massasjeterapi?

Leste endel om det på nettet.

Det hørtes intressant men skremmende ut.

Håper det går bra med deg.

Jeg ønsker deg alt godt!!!

Må innrømme at det trillet noen tårer fra meg også når jeg leste innlegget ditt.

Skulle så inderlig ønske at jeg kunne gjøre noe godt for deg.

Masse varme hilsener fra lille, store, redde meg

Kjære deg! Er på ferieturer for tiden og har ikke anledning akkurat nå til å svare deg skikkelig.Er innom bare for å pakke om til nye småturer.Stramt tidspress. Men svarer deg når ting får roet seg litt.Tenker på deg. Varm sommerhilsen fra bugge.

[lille, store, redde meg]

Kjære deg! Er på ferieturer for tiden og har ikke anledning akkurat nå til å svare deg skikkelig.Er innom bare for å pakke om til nye småturer.Stramt tidspress. Men svarer deg når ting får roet seg litt.Tenker på deg. Varm sommerhilsen fra bugge.

Varm sommerhilsen tilbake!