Klarer ikke nærkontakt etter overgrep

[phoneybone]

Hei.

Jeg er en single gutt/mann på 40 år og dette er første gang jeg er her.

For 13 år siden ble jeg utsatt for et overgrep, og det er først i år at jeg har klart å snakke om det som skjedde.

Jeg går idag til samtaleterapi, og det hjelper endel, men jeg føler at jeg står fast.

Jeg har veldig gode venner som vet om dette, og støtter meg, samtidig som også familien backer meg opp.

Jeg har vært så langt nede at jeg vurderte den "enkle" veien ut, men har etterhvert kommet til at det ikke er en løsning, selv om tankene fremdeles er der.

Jeg er ikke redd for å ta kontakt med jenter, men jeg er redd for deres reaksjon på hva jeg har opplevd. (Den aller første som jeg fortalte det til var ei jente, og hun gjorde det slutt fordi det ble "for mye" for henne)

Jeg veit ikke helt hvordan jeg skal gripe ting an, eller hvordan og når jeg skal fortelle om dette.

Hilsen meg

[resept]

Hei! Så tøft at du skriver her!

Jeg har ingen løsning på ditt problem. Og personlig kjenner jeg nesten ingen gutter/menn som har fortalt meg, at de har opplevd det du har. Men jeg vet det er mye vanligere enn du sikkert føler.. Det er bare ikke så akseptert å snakke om det.

Derfor vil jeg nok desverre frykte at mange jenter kan reagere slik som eksen din. Jeg vil så gjerne si at de fleste vil ha stor forståelse og sette pris på at du er åpen og snakker med dem. Men jeg tror nok desverre mange vil kjenne på at det blir for "mye". Det tryggeste vil nok være å bruke god tid på vennskap først. Er hun en god venn som kjenner deg og historien din på godt og vondt, vil det ikke bli et sjokk senere..

Men det kan jo bli en tålmodighetsprøve... Er man forelska så er man forelska..

Husk i det minste å beskytte ditt eget hjerte først. Vit at du kan bli såra.. Men når det gjelder kjærlighet så står vi jo alle i den faren..

Ta vare på vennene dine!

Lykke til!

[Gjest anonymdennegang]

Så fint at du har begynt åpne deg. Og så tøft at du skrev her.

Jeg er jente. Voldtatt en gang selv, og har også problemer med å fortelle det. Bare min mann vet om det. Jeg er kommet ovenpå og tenker lite eller ingenting på voldtekten nå. Det er forresten 17 år siden.

Jeg ville ikke hatt problemer om en mann hadde fortalt meg en historie som din. Ville tatt det som tillitserklæring.

For deg: bare bruk god tid på å bli kjent med jenta. Gjerne uker og måneder. Så kan du fortelle din historie når du føler for det. Har hun problemer med det (at det blir "for mye")-vel, da er hun ikke bra nok til å få være din kjæreste. Du har ingenting å skamme deg over.

Lykke til.

[phoneybone]

Så fint at du har begynt åpne deg. Og så tøft at du skrev her.

Jeg er jente. Voldtatt en gang selv, og har også problemer med å fortelle det. Bare min mann vet om det. Jeg er kommet ovenpå og tenker lite eller ingenting på voldtekten nå. Det er forresten 17 år siden.

Jeg ville ikke hatt problemer om en mann hadde fortalt meg en historie som din. Ville tatt det som tillitserklæring.

For deg: bare bruk god tid på å bli kjent med jenta. Gjerne uker og måneder. Så kan du fortelle din historie når du føler for det. Har hun problemer med det (at det blir "for mye")-vel, da er hun ikke bra nok til å få være din kjæreste. Du har ingenting å skamme deg over.

Lykke til.

Takk for støtten, det har ikke

vært enkelt å snakke om dette, men det går bedre etterhvert.

Det er vanskeligere for gutter, enn for jenter tror jeg. Jeg er enig i at jeg trenger tid til å bli kjent med ei ny jente og la ting skje i mitt eget tempo, og ihvertfall ikke la meg presse.

Hilsen meg

[phoneybone]

Hei! Så tøft at du skriver her!

Jeg har ingen løsning på ditt problem. Og personlig kjenner jeg nesten ingen gutter/menn som har fortalt meg, at de har opplevd det du har. Men jeg vet det er mye vanligere enn du sikkert føler.. Det er bare ikke så akseptert å snakke om det.

Derfor vil jeg nok desverre frykte at mange jenter kan reagere slik som eksen din. Jeg vil så gjerne si at de fleste vil ha stor forståelse og sette pris på at du er åpen og snakker med dem. Men jeg tror nok desverre mange vil kjenne på at det blir for "mye". Det tryggeste vil nok være å bruke god tid på vennskap først. Er hun en god venn som kjenner deg og historien din på godt og vondt, vil det ikke bli et sjokk senere..

Men det kan jo bli en tålmodighetsprøve... Er man forelska så er man forelska..

Husk i det minste å beskytte ditt eget hjerte først. Vit at du kan bli såra.. Men når det gjelder kjærlighet så står vi jo alle i den faren..

Ta vare på vennene dine!

Lykke til!

Hei

Det som gjorde mest vondt, var at det faktisk var hun som ville bli sammen med meg, og når jeg etterhvert måtte fortelle om det som hadde skjedd (hun lurte på hvorfor jeg trakk med unna når hun ville ha fysisk kontakt) så gjorde hun det slutt.

Men det er bare å la livet gå videre, før eller siden så treffer jeg vel ei ålreit jente.

Hilsen meg

[Gjest ungjenta909+]

Hei phoneybone!

Hjertelig velkommen til å skrive her!! Det vitner om mot når du åpner deg. Og Pågangsmot til å gå videre når du spør. Og styrke når du forteller.

Har også opplevd overgrep, og ikke klart nærkontakt. Faktisk har jeg ikke orket sex de siste to årene, etter jeg begynte å bearbeide overgrepene som skjedde for lenge siden. Har også problemer med nærkontakt tiddligere, men det ble bedre etter hvert som årene gikk. Kunne stivne helt til om noen ga meg en klem eller strøk meg på ryggen før det.

Selv hadde jeg også store problemer med å si noe, egentlig til alle. Ingen visste noe. Lenge, lenge.

Måten hun jenta reagerte på ovenfor deg, var skrekkelig! Slik reagerte heldigvis ikke han jeg er sammen med. Han har støttet og vært en utrolig fighter for meg. Han har gjennom dette latt meg oppleve en kjærlighet som er betingningsløs, noe jeg aldri tidligere har fått oppleve. Er helt sikker på at den jenta som er rett for deg, vil reagerere på en lik måte som min kjæreste. Enn som elsker de, tar deg med rubbel og bit, og kjemper for den man er glad i. Den rette vet at man må gjennom storm, for å få solskinn. At man trenger tid. At man trenger mye tid til god kommunikasjon og til å bli trygg. Så man kan tørre å stole helt på og gi seg helt hen.

Det er ikke det minste rart at du er redd for å fortelle en jente du ev. skulle forelske deg i, om overgrepene du har blitt utsatt for.

Brent som du ble sint, skyr du jo automatisk ilden. Men som sagt, den forreige jenta var ikke noe for deg. Ikke noe å samle på. En annen som er rett for deg, vil høre på deg, og ikke hogge av deg hånden, men stryke den!

Det er også tøft av deg at du har klart å åpne deg nå om det du har opplevd. Det er flott at du har søkt hjelp, og at du føler du har stort utbytte og hjelp av å snakke ut om tingene. Det er også fint at du har familie som støtter, og gode venner som vet.

Å tenke at man ikke orker å leve mer, at det ikke er noen vits i å utstå lengre, har nok mange av oss som har opplevd svik og tillitsbrudd på det groveste. Men godt du har slått dette fra deg. For det er ingen løsning.

Har du forresten vært hos IFM? Der kan du møte andre som har opplevd det samme som deg og også få hjelp og støtte. Kanskje er dette også et viktig skritt for deg på veien?

[phoneybone]

Hei phoneybone!

Hjertelig velkommen til å skrive her!! Det vitner om mot når du åpner deg. Og Pågangsmot til å gå videre når du spør. Og styrke når du forteller.

Har også opplevd overgrep, og ikke klart nærkontakt. Faktisk har jeg ikke orket sex de siste to årene, etter jeg begynte å bearbeide overgrepene som skjedde for lenge siden. Har også problemer med nærkontakt tiddligere, men det ble bedre etter hvert som årene gikk. Kunne stivne helt til om noen ga meg en klem eller strøk meg på ryggen før det.

Selv hadde jeg også store problemer med å si noe, egentlig til alle. Ingen visste noe. Lenge, lenge.

Måten hun jenta reagerte på ovenfor deg, var skrekkelig! Slik reagerte heldigvis ikke han jeg er sammen med. Han har støttet og vært en utrolig fighter for meg. Han har gjennom dette latt meg oppleve en kjærlighet som er betingningsløs, noe jeg aldri tidligere har fått oppleve. Er helt sikker på at den jenta som er rett for deg, vil reagerere på en lik måte som min kjæreste. Enn som elsker de, tar deg med rubbel og bit, og kjemper for den man er glad i. Den rette vet at man må gjennom storm, for å få solskinn. At man trenger tid. At man trenger mye tid til god kommunikasjon og til å bli trygg. Så man kan tørre å stole helt på og gi seg helt hen.

Det er ikke det minste rart at du er redd for å fortelle en jente du ev. skulle forelske deg i, om overgrepene du har blitt utsatt for.

Brent som du ble sint, skyr du jo automatisk ilden. Men som sagt, den forreige jenta var ikke noe for deg. Ikke noe å samle på. En annen som er rett for deg, vil høre på deg, og ikke hogge av deg hånden, men stryke den!

Det er også tøft av deg at du har klart å åpne deg nå om det du har opplevd. Det er flott at du har søkt hjelp, og at du føler du har stort utbytte og hjelp av å snakke ut om tingene. Det er også fint at du har familie som støtter, og gode venner som vet.

Å tenke at man ikke orker å leve mer, at det ikke er noen vits i å utstå lengre, har nok mange av oss som har opplevd svik og tillitsbrudd på det groveste. Men godt du har slått dette fra deg. For det er ingen løsning.

Har du forresten vært hos IFM? Der kan du møte andre som har opplevd det samme som deg og også få hjelp og støtte. Kanskje er dette også et viktig skritt for deg på veien?

Hei ungjenta.

Nei jeg har ikke vært i kontakt med IFM.

Jeg ble ikke utsatt for overgrep fra noen i familien, men ble overfalt på gaten av to ukjente menn.

Det har vært en stor påkjenning å fortelle familie og venner om hva som har skjedd, men er idag glad for at jeg har gjort det.

Flere av vennene mine har sagt etterpå at det forklarer mye av hvordan de har oppfattet meg og min oppførsel de siste 13 årene.

Går i terapi hos IKST og det er veldig bra.

Du får ha en god sommer.

Hilsen meg

[sterksvak]

Hei ungjenta.

Nei jeg har ikke vært i kontakt med IFM.

Jeg ble ikke utsatt for overgrep fra noen i familien, men ble overfalt på gaten av to ukjente menn.

Det har vært en stor påkjenning å fortelle familie og venner om hva som har skjedd, men er idag glad for at jeg har gjort det.

Flere av vennene mine har sagt etterpå at det forklarer mye av hvordan de har oppfattet meg og min oppførsel de siste 13 årene.

Går i terapi hos IKST og det er veldig bra.

Du får ha en god sommer.

Hilsen meg

hei:)

jeg bare lurer på hva IKST er???

Ønsker deg lykke til, og synes det er fint du skriver her.

[phoneybone]

hei:)

jeg bare lurer på hva IKST er???

Ønsker deg lykke til, og synes det er fint du skriver her.

Hei. IKST står for Institutt for Klinisk Sexologi og Terapi.

Hilsen meg

[sterksvak]

Hei. IKST står for Institutt for Klinisk Sexologi og Terapi.

Hilsen meg

Takk :-)