Jeg er nødt til å komme meg videre, men jeg vet ikke hvordan.

[Gjest pamm]

Jeg er 21 år gammel og kjenner at livet generelt er vanskelig å takle. Da jeg var yngre ble jeg seksuelt misbruk, men greide å unngå personen etter hvert slik at han aldri fikk meg alene, og han forsvant etter hvert. Da jeg var omtrent 13 dukket han opp igjen, men ettersom jeg hadde mer å stille opp med av mental og fysisk motstand prøvde han seg bare en gang og forsvant. Jeg tror han ikke gadd mer.

Jeg har prøvd å ta livet av meg selv tre ganger uten at det gikk noe bra. Jeg ble dårlig, men fortalte aldri hvorfor jeg hadde blitt småsyk. Da jeg ble 16 år bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle kaste meg inn i noe impulsivt og har aldri prøvd igjen. Men så dukket han opp kafeen jeg jobbet på flere hundre mil fra hjembyen min. Jeg hold på å dø av sjokk. Jeg serverte han hva han ba om og forsvant. Dette gjorde at alt kom tilbake og usikkerheten, skylden og følelsen av å være uren slo meg inn i ansiktet. Alt ble verre. Vi bor i samme by nå. Det hender vi kjøre samme buss.

Jeg hater han for hva han gjorde og hater meg selv for at han slapp unna. Jeg lot han gjøre det, jeg sa ikke nei. De finnes så mange som har faktisk blitt voldtatt og misbrukt over lengre tid, år. Dette er egentlig bagateller som det burde være simpelt å komme over. Likevel føler jeg meg ikke ren. Jeg vasker meg minst to ganger daglig. Jeg får eksem fordi jeg dusjer for mye. Jeg hater han oppriktig. Jeg greier ikke forholde meg til andre mennesker, jeg har ikke nære venner. Bare nære hemmeligheter. Det er jo jeg som ikke greier å ta meg sammen. Jeg har greid det før, hvorfor ikke nå.

Jeg greier ikke å konsentrere meg og gjør det dårlig generelt og isolerer meg. Jeg får ikke tatt eksamene mine. De eneste vennene jeg har igjen er bare overfladisk. Jeg føler meg sliten og kommer meg ikke videre i livet, og jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Det eneste jeg gjør noenlunde bra er å stikke av, men det hjelper ikke lenger.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg vet ikke hvem jeg skal snakke med. Jeg vet ikke om jeg vil snakke med noen. Jeg har lyst til å sove det bort. Jeg er nødt til å komme meg videre på et vis, men jeg vet ikke hvordan.

[Bugge1365380662]

Kjære,kjære deg.For det første er ikke det du har opplevd bagateller,langt i fra.At du lot han gjøre det,gjør det ikke til et mindre overgrep.Men alle disse tankene du har,går mange av oss igjennom.Denne bagatelliseringen og trangen til å skylde på seg selv.Jeg pleier av og til å kalle meg selv for "kvasiutsatt"(mitt eget selvlagede ord tror jeg).Jeg ble jo ikke voldtatt,og de fysiske overgrepene var ikke av voldelig karakter osv.Men når begge psykiatrene jeg har gått hos sier at det var veldig alvorlig vet jeg de har rett.Jeg vet de har rett fordi jeg har kjent på kroppen og i sjelen og i tankene og seksualiteten min de siste årene hva det har gjort med meg og gjør med meg.I begynnelsen var det ikke så ille.Men så var det akkurat som om tiden var kommet til bearbeidelse,fordi som du opplever nå forsvinner det ikke av seg selv.På et eller annet tidspunkt i livet møter det oss.Nå møter det deg,og jeg tror virkelig at dette er så inngripende opplevelser i en persons liv og personlighet at man trenger profesjonell hjelp.Jeg vil på det sterkeste anbefale deg å komme i terapi.Jo fortere jo bedre.Ellers kan du ta kontakt med støttesentre i nærheten av der du bor,hvis du tror det kunne være noe for deg.Jeg vil ønske deg lykke til med prosessen du skal igjennom.Du kommer deg videre,men det vil gå i bølger og ta tid.Slik er det bare.Men det er mange som har opplevd det samme,og som vil hjelpe deg.Jeg var nesten 30 før jeg begynte min prosess.Skulle ønske at det hadde vært mulig å begynne før.Vennlig hilsen bugge.