Jeg er en slem forvirra tulling..

[kikkii]

Jeg er så innmari forvirra. I det ene sekundet mener jeg noe men i neste sekund mener jeg noe helt annet. Jeg klarer liksom ikke å være meg selv. Klarer heller ikke å ta noen avgjørelser eller si meningen min.

I barneårene prøvde jeg alltid å "skjule" problemene mine. Men nå orker jeg ikke å prøve å "skjule" problemene. Jeg sa til alle at jeg hadde det bra, men det hadde jeg ikke. Jeg trodde nesten til slutt at jeg hadde det bra på en måte.

Går nå til behandling. Når han spør meg om ting så kan jeg svare noe også etterpå si noe helt annet etterpå. Flaut. Også føler jeg liksom at jeg lyver fordi jeg ikke vet hva jeg skal svare. Men det er ikke meningen å lyve eller noe. Føler meg slem. Tenker også på kroppspråket mitt. Den sier nok noe helt annet tror jeg. Men jeg vet jo ikke hvordan jeg skal vise hvordan jeg skal føle meg. Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal oppføre meg. Kroppen mener noe, tankene er bare forvirra. Hvem er jeg?

Jeg er veldig redd for alt mulig. Sist så spurte bahandleren min om jeg virkelig er redd. Men det er jeg jo. Det er det eneste jeg vet jeg er. Livredd. Også er jeg livredd for å være meg selv fordi jeg vet ikke hvordan jeg selv er.

Og når jeg går inn til behandleren min så går jeg noenganger veldig sakte inn døra fordi jeg er livredd, mens andre ganger går jeg fort å setter meg ned på stolen, men er fortsatt like redd. Da spør hun om jeg ikke er så redd i dag. Men jeg er jo redd uansett. Kroppen min viser så forskjellig. Og når jeg er på butikken kan jeg gå kjempefort, men jeg er fortsatt veldig redd, mens andre ganger går jeg sakte fordi jeg er veldig redd. Jeg orker ikke å leve sånn mere. Føler liksom at jeg må vise hvordan jeg er, men samtidig så vet jeg ikke hvordan jeg skal oppføre meg.

Hvis noen spør meg hvordan jeg har det kan jeg si noe helt forskjellig til forskjellige mennesker, fordi jeg ikke vet hvordan jeg har det inne i meg på en måte, også vil jeg liksom ikke såre noen. Er også veldig opptatt av hva andre mener om meg og nå tror jeg liksom at "alle" tror jeg lyver. Og da får jeg dårlig samvittighet fordi jeg vil ikke være den som lyver.

En gang sa jeg til behandleren min at jeg skalv sånn. Da kjente han på armen min og sa at han ikke kjente at jeg skalv. Men jeg skjelver inne i meg og det synes ikke utenpå. Og nå tror jeg liksom at han ikke tror på meg siden han måtte kjenne om jeg virkelig skalv. Men jeg føler at jeg skjelver hele tiden uten at det synes. Lyver jeg da siden behandleren sa at jeg ikke skalv? Stakkars behandler.

I det ene sekundet sier jeg kanskje at jeg er mest redd for mennesker, men i neste sekund sier jeg kanskje at jeg er mest redd for å kjøre bil eller være på offentlige steder. Og da blir jeg så forvirra fordi jeg ikke vet hva jeg mener.

Mange ganger sier jeg også ting som jeg tror andre ønsker. Hvis noen sier meningen sin sier jeg også helt enig. Selv om jeg kanskje ikke er helt enig, men samtidig så er jeg usikker på hva jeg egentlig mener.

Føler meg alltid så dum siden jeg ikke klarer å si meningen min, pluss at jeg lurer sånn på hvordan andre tenker om meg. De ser jo at jeg er en forvirra dum tulling som ikke vet noen ting.

Hva skal jeg gjøre? Jeg har egentlig bare lyst til å dø, men samtidig så vil jeg ikke dø. Eller jeg vil kanskje bare dø. Hva skal jeg gjøre for å finne ut hva jeg egentlig vil? Jeg vet ikke hva jeg vil med livet. Hva skjer med meg? Hjelp.. Og hva tenker andre om en forvirra tulling? Hva tror behandleren min om meg som ikke kan bestemme meg for det ene eller det andre? Tror de at jeg lyver?

Unnskyld. Dette ble mye dumt. Vet ikke om jeg kan skrive det her, men jeg vet ikke hva jeg mener mere.

Hilsen slemma.

[Gjest et tips bare]

Har du fortalt dette til behandleren din? Et tips er å skrive ut innlegget å vise det til behandleren.

Kjenner meg igjen, er også ganske forvirra...

P.S. Du er ikke slem.

[Gjest mor-til-gutt]

Du er ikke slem! Jeg tror du er veldig usikker på deg selv, dessuten tenker og grubler du deg sliten! Du sliter nok sikkert med å finne deg selv, og det tror jeg hadde blitt enklere om du hadde rett og slett tenkt mindre. Videre er du sykelig opptatt av hva andre mener og tenker om deg og du pålegger andre meninger om deg selv som de ikke har.

Det er nok vondt å ha det slik. For en del år siden holdt jeg på med mye tenking og grubling, det var fælt. Så fant jeg ut at jeg ville ha kontroll på mine tanker og jeg ville ha mindre tanker. Jeg begynte med pusteteknikk. Lå på sofaen helt strak, trakk pusten dypt inn og slapp den sakte ut igjen. Slik holdt jeg på en times tid hver dag. Samtidig som jeg tømte hodet for tanker, unyttige tanker jeg ikke ønsket skulle være der.

I dag, mange år etterpå, føler jeg ro inni meg, en god ro. Kanskje du også skulle prøvet dette?

Jeg skjønner jo at du må føle dette som veldig slitsomt, jeg husker det selv slik.

Du er et like nyttig og godt menneske som alle andre:)

[frosken]

Du er neppe slem, og du kan så avgjort skrive slike innlegg her :-)

Ta en utskrift av det og vis til behandleren din!

[kikkii]

Tusen takk for alle svarene. Jeg har på en måte fortalt behandleren min at jeg føler meg som en forvirra tulling. Men jeg klarer liksom ikke å fortelle alt fordi jeg ikke tør. Jeg klarer liksom ikke å stole på henne fordi jeg føler ikke at hun tror på meg.

Den forgje behandleren min følte jeg at hun stolte mere på meg. Men hun kan dessverre ikke hjelpe meg mere.

[Gjest tjohooo]

Skriv det ut og ta det med til han! Det er nok det smarteste du kan gjøre akkurat nå.