Dagen i Dag

[Gjest Koppi]

...Tankene flyter, turen jeg tok til skogs igår ble en tankefri tur, jeg ble så glad da jeg fant en busk med blåbær som var oversett ;)og spiste dem opp. Det var en ny opplevelse!!

Litt senere kom venninnen min M. ,som av en eller annen merkelig grunn dagen før hadde sendt meg et par tekstmeldinger og spurte om hvordan jeg hadde det og hva jeg gjorde på.

At jeg sa at jeg hadde satt meg selv i tenkeboksen gjorde henne ganske nysgjerrig så hun sa hun kom over.

Det ble mye prat denne natten,fra begge to, jeg prøvde så godt jeg kunne å forklare hva som herjer i meg, hvorfor positive kommentarer om meg så lett preller av meg. Alle de årene som har gått fra meg,hvor jeg har beskyttet meg selv mot andre og MEG, hvor skal jeg begynne? Når jeg tenker tilbake så jeg bare realiteten i alt, de harde fakta,og sier da bare til meg selv det er ingenting du kan gjøre med det. De følelsene som tap, savn, sorg for alle de år som er gått , dem har jeg ikke. Jeg ser bare realiteten. Enhver episode jeg ser tilbake på, har jeg ingen følelsesmessig tilknytning til.

Tenker tilbake på alle de brev og tanker om fremtiden jeg har skrevet,da fortalte jeg om alt jeg skulle gjøre når jeg hadde tatt av så og så mange kilo. Stod ingenting om hva jeg skulle gjøre i mellomtiden.

Ingen følselser her heller.

Vi pratet videre, hun fortalte om sin oppvekst,om venner som slet med sitt psykopat,ei veide bortimot 200 kg og var fornøyd(?)Pratet da litt om det jeg hadde lest i "det sultne hjertet" .Prøvde å få henne til å få en viss følelse over hvordan det er å føle at andre har store forventninger til meg,og når jeg selv følte jeg ikke gjorde det riktig, da bestemte jeg meg for å aldri mer gjøre det heller.(hater å lage mat)

Jeg ville ikke klare å leve opp til mine omgivelsers forventninger likevel. Men i ettertid måtte jeg oppdage at de forventningene jeg trodde de hadde til meg ikke var der likevel. De var bare mine!

Nå flyr tankene mine til periodene da jeg straffet meg selv for å ikke kan lage mat, med å gi meg enda lavere selvtillit. Og med den fulgte en tid med likegyldighet,tomhetsfølelse,passiv stuegris,kjedsomhet, og enorme mengder snop. Så våkner man plutselig som om man har vært i et vaakum rom, og ser at dobbelhaken er blitt større, er mer kortpustet,strikken på buksa strammer og lager stygge striper på magen.Som et hakk i plata hiver jeg meg over en ny slankekur,som ikke avsluttes skikkelig. Humøret blir helt topp, føler meg fri innvendig, kiloene raser, klærne blir for store.Selvtilliten øker. Men like fort forsvinner det når hverdagen blir seg selv lik, dag ut og dag inn.Høstmørket og regn slår inn, kroppen blir tyngre , orker ikke å gå noen steder idag.Snakker ikke med vennene, familien, det føles som jeg MÅ si det, men jeg vil si det når jeg vil, ikke når jeg må, jeg er ikke klar ,jeg har alltid hørt på Dere, jeg er ikke vant til å snakke selv! Så kommer den dag jeg føler jeg må si det, men finner ingen ord som forteller ALT! Jeg leser i et blad om ei som slet med det samme som meg,det føles som å få en knyttneve i magen, det kunne vært meg hun skriver om!! Prøver å vise dette til de andre..de blar bare videre. Jeg føler meg avvist, et nytt slag i magen. Nei, dem sier jeg aldri noe til mer!! Jeg er for sårbar, takler ikke å bli avvist.

Dette skjedde for 5 år siden. Da fikk jeg endelig et ord på kaoset mitt. Tvangsspising! Grusomt ord..men endelig et ORD på ALT!

M. spurte hva jeg ville gjøre med de neste 15 år. Jeg smilte mitt søteste smil, og sa: Denne gangen tar jeg et steg frem, lese bøker, gå på tur når jeg vil,sette tanke på tanken,og få det omsatt til ord ved hjelp av dette forum flittig,lytte til andre som også forstår uten at man må forklare og forklare. Kontakte legen og be om å få psykomotorisk terapi + psykolog + MEG SELV Det høyeste ønsket mitt er å føle igjen. Gruer meg til den første behandlingsperioden, men jeg vil kjenne meg selv igjen. Vil boble innvendig, tåle å bli skuffet,såret, lykkelig,gråte,savne,

Første steg av de neste 15 år.

Da M. dro hjem idag, var hodet mitt tomt, men jeg kjente igjen at det samme gamle holdt på å skje. En snikende hodepine, og anspent nakke.Tydelige tegn på at de følelsene jeg ikke får ut, ligger og boltrer seg der. Nå er det da det gjelder...en annen venninne kommer innom, jeg huker henne til å løsne opp nakken, ellers havner jeg inn i vaakumet igjen. Det var godt å føle seg lettet igjen. Sier ingenting om kaoset mitt. Det holder å utbrette seg en gang.

Blir rastløs og ser på klokka, på tide med kveldsmat nu, og tar meg en skive.

Sjekker lommeboken, og tenker på at min bror er her, og bilen står utenfor, ikke så langt til bensinstasjonen. Den sjokoladen du tenker på, er den egentlig så god ? stod det i boka. Jøss.. var ikke klar over at det hadde satt seg fast i hodet mitt. Nei, dropper det og går inn og ser på forumet.

Føler en merkelig glede over å lese at legen sier til en annens innlegg at hun har fått et godt svar fra andre .

Jeg beholder den følelsen!

Tanker i natten.....

Koppi

[Gjest Funlight]

Et veldig bra innlegg!

Fortsett å skrive...

Klemmer fra

[Gjest Jorunn Sundgot-Borgen]

KJære Koppi

Det er mye innhold i innlegget ditt. Tror mange kjenner seg igjen, men ikke alle har evnen til å tolke seg selv og sine "folelser" og tanker slik du gjør. Tror du gjør lurt i å få det ned på papir. Du sier at du lengter etter å "boble". Jeg oppfatter deg som svært så "boblende" i det du skriver. Flott innlegg. Er glad for at du skriver at du skal i behandling..kanskje klarer du også noen flere turer fremover. Lykke til videre.

Informasjon via Internett erstatter ikke en legekonsultasjon. For en sikker

vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet bør du derfor rådføre deg

med legen din.

Vennlig hilsen Jorunn Sundgot-Borgen, forsker

[Gjest Jorunn Sundgot-Borgen]

KJære Koppi

Det er mye innhold i innlegget ditt. Tror mange kjenner seg igjen, men ikke alle har evnen til å tolke seg selv og sine "folelser" og tanker slik du gjør. Tror du gjør lurt i å få det ned på papir. Du sier at du lengter etter å "boble". Jeg oppfatter deg som svært så "boblende" i det du skriver. Flott innlegg. Er glad for at du skriver at du skal i behandling..kanskje klarer du også noen flere turer fremover. Lykke til videre.

Informasjon via Internett erstatter ikke en legekonsultasjon. For en sikker

vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet bør du derfor rådføre deg

med legen din.

Vennlig hilsen Jorunn Sundgot-Borgen, forsker

[Gjest Koppi]

KJære Koppi

Det er mye innhold i innlegget ditt. Tror mange kjenner seg igjen, men ikke alle har evnen til å tolke seg selv og sine "folelser" og tanker slik du gjør. Tror du gjør lurt i å få det ned på papir. Du sier at du lengter etter å "boble". Jeg oppfatter deg som svært så "boblende" i det du skriver. Flott innlegg. Er glad for at du skriver at du skal i behandling..kanskje klarer du også noen flere turer fremover. Lykke til videre.

Informasjon via Internett erstatter ikke en legekonsultasjon. For en sikker

vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet bør du derfor rådføre deg

med legen din.

Vennlig hilsen Jorunn Sundgot-Borgen, forsker

Hei Jorunn!

Jeg takker så mye for de oppmuntrende ord du sendte meg, og er også klar over at det ikke er alle som har klart eller klarer å se bak problemet.

Det ble mange tanker, og de kom løpende gjennom fingrene mine. Var ikke mi mening at jeg skulle skrive så mye på en gang men hjernen min jobber raskt (ble overrasket selv etterpå)

Du sier jeg bør prøve å få dem ned på papiret, og det har jeg prøvd mange ganger. Men det er vanskelig å skrive til seg selv, har fått så mange sperringer før. Når jeg skriver her til andre,føler jeg at jeg samtidig gjør det for meg selv. Håper dette er et godt grunnlag/utgangspunkt for at jeg en dag skriv bare for meg selv????

(Trenger litt øvelse og erfaring først )

Er dyktig med ord, ikke følelser...

Klem fra Koppi!

[Gjest Madde]

Det er akkurat som om jeg skulle skrevet det selv!

Fikk nesten frysninger når jeg leste det...

Du har en vanvittig evne til å uttrykke deg. Fortsett med det. Jeg skriver selv og føler at det hjelper, men det er enda bedre å se at det er andre som har det på samme måten. Man føler seg ikke så ensom da.

Takk skal du ha. Det var godt å lese innlegget ditt..

Klem fra

[Gjest Jorunn Sundgot-Borgen]

Hei Jorunn!

Jeg takker så mye for de oppmuntrende ord du sendte meg, og er også klar over at det ikke er alle som har klart eller klarer å se bak problemet.

Det ble mange tanker, og de kom løpende gjennom fingrene mine. Var ikke mi mening at jeg skulle skrive så mye på en gang men hjernen min jobber raskt (ble overrasket selv etterpå)

Du sier jeg bør prøve å få dem ned på papiret, og det har jeg prøvd mange ganger. Men det er vanskelig å skrive til seg selv, har fått så mange sperringer før. Når jeg skriver her til andre,føler jeg at jeg samtidig gjør det for meg selv. Håper dette er et godt grunnlag/utgangspunkt for at jeg en dag skriv bare for meg selv????

(Trenger litt øvelse og erfaring først )

Er dyktig med ord, ikke følelser...

Klem fra Koppi!

KJære Kopi

Ja det var mange tanker som kom på truykk i en fantastisk form. Du sier at du er flink med ord men ikke følelser. Vi er veldig ulike når det gjelder det å kjenne på, takle og vise følelser. Det er imidlertid slik at du kan trenes opp til å kjenne og forholde seg til DINE følelser. På veien kan din evne til å få tanker og følelser ut ved hjelp av ord komme godt med.Lykek til i ditt videre arbeide for deg selv.

Informasjon via Internett erstatter ikke en legekonsultasjon. For en sikker

vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet bør du derfor rådføre deg

med legen din.

Vennlig hilsen Jorunn Sundgot-Borgen