Men skyggene forsvinner aldri

[PREETI]

Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare min historie uten at den virker klisje eller patetisk. Skulle ønske den var en film, slik at jeg bare kunne spole alt tilbake, eller slette det som hadde hendt, men det går dessverre ikke.

Det er en stund siden at jeg ble voldtatt... (Har brukt lang tid på å venne meg til ordet, fortsatt liker jeg det ikke.) Han var en jeg stolte på, en god venn og jeg trodde at jeg kjente ham ut og inn. Men jeg tok feil...

På en fest begynte han med tilnærmelser som var mer enn jeg taklet. Jeg trodde at han var enig i at vi var "stjernevenner" for alltid, så jeg ba han om å slutte. Jeg ville ikke mer.

Likevel ga han seg ikke.. Han presset meg ned på senga og begynte å beføle meg og komme med andre seksuelle tilnærmelser. Sa at han elsket meg, at han trengte meg. Jeg gråt og ba han slutte. Men han ville ikke...

De minuttene voldtekten foregikk er de vondeste i mitt liv. Alt ble uklart for meg ; det var som om alt som skjedde var en film, jeg prøvde å rope til meg selv at dette handlet ikke om meg!

Hva har jeg gjort for å fortjene dette?

Jeg har bare lyst å dø...

Jeg prøvde å ta halvveis selvmord noen ganger. Lekte med forskjellige medikament, bare for moroskyld. Jeg tror ikke at jeg egentlig ville dø, men jeg ville ikke leve heller. Alt ble så overfladisk etter det. Ingenting betydde noe liksom.

Jeg føler meg fortsatt skyldig over at jeg ikke kjempet mer, at jeg ikke satte klarere grenser.

Spiseforstyrrelsene mine ble om mulig enda verre etter overgrepet.

Jeg tør å snakke med andre om det idag, men det er vanskelig. Særlig siden de mener at jeg bør gå videre, at det skal slutte å gjøre vondt.

Forstår de ikke at det ALDRI slutter å gjøre vondt? Han stjal en del av hjertet mitt den natten. En del av sjelen min.

En stund prøvde jeg å overbevise meg selv om at jeg klarte å leve videre. Jeg prøvde å finne nye guttevenner, men jeg lot dem aldri komme tett på. Det ble som en lek; de kom og de gikk. Ingen får såre meg igjen, ingen!

Jeg har hatt forhold, men jeg tror aldri at det kan bli seriøst igjen.

Det gjør bare så ufattelig vondt.

Beklager at jeg plager dere med dette.

Måtte bare få det ut...

[firebird1365380441]

Kjære Preeti,

Før det første - du plager INGEN her inne med det du forteller om.Dette forumet er her for oss som har opplevd overgrep.At du føler det sånn som du gjør er helt normalt.Leser du i gjennom de fleste av innleggene her inne, vil du se at du ikke er alene om å føle det slik du gjør.

Vi er MANGE her som har opplevd liknende episoder og som sliter med ettervirkningene.

Har du ingen behandler/psykolog/lege/psykiater o.l. som du kan snakke med?

Hva med å kontakte Dixi eller SMI(støttesenteret mot incest)?

Slår du opp i telefonkatalogen, står de både på de rosa og de gule sidene hvis du bor i en litt større by.Om du bor utenfor en by, kan du ringe til enten Dixi eller SMI og prate med de som jobber der.De er utrolig ok og forståelsesfulle.Og de er der FOR DEG.

Jeg har selv vært utsatt for overgrep.Det er en vanskelig prosess å komme seg gjennom det som har skjedd.Men en dag klarer du det.

Lykke til.

Med vennlig hilsen en som tenker på deg :)fra