Veldig deprimert for tiden...!!

[Gjest lei_av_alt]

Til alle som leser!

Jeg er ny her, og tenkte jeg ville presentere meg. Jeg er ei jente på 25 som har slitt med depresjoner, samt et par episoder med noe som kan minne om psykose, over ca en tiårs periode.

Dvs jer har slitt fra barnsben av, men det var i 15 års alderen at det ble satt "søkelys" på det.

For å gjøre en lang historie kort, så har jeg levd et vanskelig liv, eller det vil si, en vanskelig barndom til jeg var ca 20. Det jeg sliter med nå er etterdønninger tror jeg.

Som 15 åring ble jeg lagt inn på institusjon pga depresjon, samt noe barnevernet mente var suicidale tanker. Institusjonstiden var vond, da jeg ikke slapp folk inn på meg de første 3 mndene. Jeg fornektet overfor personalet der at jeg hadde problemer, og drev med sultestreik for å slippe fortere ut. Jeg ville tvinge de til å la meg gå.

Psykologen jeg "brukte", men som jeg bare satt og så ut i løse luften da jeg var hos 3 ggr i uken, mente at jeg var seksuelt missbrukt som barn - noe jeg ikke kan huske, men tankene mine streifer innom hans påstand enda.

Jeg fikk etterhvert en utagerende væremåte pga at jeg følte at de presset meg så til de grader. De ville at jeg skulle åpne meg, men det gjorde jeg ikke! I perioder bodde jeg på det en kaller et skjermingsrom pga utageringen min. Jeg slet med "stemmer i hodet" som jeg valgte å konkludere med å kalle det - men "stemmene" tok aldri overhånd. Jeg er kontrollfreak, og var det også på de tider.

Uansett, mndene gikk, og jeg var etterhvert så på bunn at jeg ble medgjørlg. Knyttet meg til ei dame som jobbet der, og hun fungerte som mellom mann mellom psykologen og meg. Hun er den første peronen jeg noengang har pratet ordentlig med, har grått hos osv..

Ett år senere, etter diverse selvmordforsøk, og et slit uten like, ble jeg endelig utskrevet. Og det bar i veg på skole. Kort fortalt gikk dette i vasken av forskjellige grunner, og jeg havnet på institusjon - igjen. Denne gang på voksenavdelig. Huffameg, det var alt på ny igjen, og jeg var ikke lett å ha kontroll over - prøvde å rømme ett par ganger, gjemte meg i flere dager ute i det fri osv.

Fra jeg var 15 til jeg var 20, hadde jeg, forståelig nok, flere diagnoser. Forskjellige psykiatere mente forskjellige ting. Kun EN person hadde fotfeste ( etter min mening ) han sa at det jeg slet med var intet annet en etterdønninger fra et vanskelig liv, og at mine problemer skyldtes ytre omstedgheter. Jeg elsket denne psykiateren for det han sa, for det gjorde min situasjon mindre "farlig".

Men nå har depresjonen, og vonde tanker, kommet tilbake for fullt. Jeg lever et godt liv nå, og er egentlig flink til å lytte til meg selv - av skade blir man klok. Jeg setter grenser for omgivelsene rundt meg, og tenker nøye gjennom ting før jeg gidder ta det innover meg. Utenpå må jeg virke som et harmonisk menneske som har hatt et godt liv..

Kunne fortsatt å skrevet i evigheter, men det kan bli litt kjedelig å lese vil jeg tro.

Summa summarum : jeg har det helt j*lig nå. Har hatt selvmordstanker til for 2 dager siden, men nå er jeg ferdig med disse tankene - tror jeg- jeg er for sliten til å orke å gjennomføre et selvmord nå. Likevel, jeg er i full jobb, en psykisk krevende jobb. Legen min er på ferie, så jeg får ikke snakket med ham.

Er det noen der ute som har opplevd liknende ting som meg, og som evt kan gi meg håp? Er jeg psyk, eller er det sant som den fantastiske psykiateren i sin tid sa, at mine problemer skyldes ytre omstendigheter?

Takk for at du tok deg tid til å lese dette innlegget!

Mvh..

[Gjest Fortapt stakkar]

Hei,

Kjenner meg igjen i noe av det du skriver, og har egentlig ikke noe gode råd, utenom å si "hold hodet oppe". Du har jo et godt liv nå sier du. Tenk fremover og positivt. Ikke ty til rusmidler som som meg.

[Gjest en kald verden]

heisann. Kjenner meg igjen. vondt og lese. men hold ut.du har klart det til nå og da må du tenke at det skal jammen ikke ta knekken på meg denne gangen heller. Stå på alt du kan. Høres ut som du er en sta peson, og fortsett med det!!!! klem fra meg til deg

[Gjest lei_av_alt]

heisann. Kjenner meg igjen. vondt og lese. men hold ut.du har klart det til nå og da må du tenke at det skal jammen ikke ta knekken på meg denne gangen heller. Stå på alt du kan. Høres ut som du er en sta peson, og fortsett med det!!!! klem fra meg til deg

-en kald verden, takk fort svar! Ja, min stahet er sansynligvis grunn til at jeg har klart meg så bra som jeg har.