Klarer hverken det ene eller det andre

[firebird1365380441]

Nå har jeg virkelig rota det til for meg.

Er innlagt, egentlig frivillig, men i går ble det lagd en kontrakt mellom meg og avd.som går ut på at jeg skal behandles som om jeg er på §3.1, dvs tvangsparagraf.Årsaken til at det er blitt sånn er at jeg er så forferdelig sliten og trist og at jeg av den grunn ikke orker å ta ansvar for noen ting akkurat nå.Men samtidig tar samvittigheten min kvelertak på meg og en indre stemme sier at "du bør ta mer ansvar og klare og være inne på frivillig".

Samvittigheten min er nok det som er verst og som gjør at jeg blir mye dårligere enn hva jeg hadde behøvd å være.Jeg føler jo hele tida at jeg "burde".Burde gjøre ditt og datt og vise at jeg er sterk og fikser livet mitt.Men jeg gjør jo ikke det.Ikke i det hele tatt.Tenker jeg på at jeg kanskje skal ta meg sammen og skrive meg ut, begynner jeg regelrett å gråte.Og når jeg først begynner å gråte, klarer jeg ikke å stoppe.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre.Skal jeg bli her på akuttavdelinga til jeg klarer å være hjemme hos meg selv - alene - eller skal jeg bli her og tillate meg selv å ikke greie, ikke klare?

Jeg er bare så sliten og føler meg fullstendig bortreist, selv om jeg vet at jeg gir et helt annet inntrykk på de som jobber på avdelinga.Det er vel der mye av "feilen" ligger ; jeg ser ut som at jeg fikser og klarer alt ansvaret og alle utfordringene.Men inni meg er jeg på sammenbruddets rand, føles det sm.Og jeg får bare lyst til å skade meg eller begå selovmord.Selv om jeg egentlig ikke vil dø.Bare komme meg bort fra dette livet som ikke har noen framtid.

Jeg fremstår jo som "normal"(hva nå det er)i avdelingen.Men ute er jeg totalt forvirra og blir suicidal på null komma svisj....

Er jeg den eneste som har det sånn?

jegblirhakkesprø!!!!!

Kan noen svare?

Mvh

[Gjest Saigon]

Jeg tror at det å være innlagt gjør alt mye værre. Man klarer ikke å ta ansvar. Det som skjer når man utskrives er at man fort vil tilbake til den trygge avdelinga så man slipper å ta ansvar selv. Det som er kunsten er å komme seg over den første kneika når man endelig har kommet seg ut av psykehuset. Når man har vært ute en stund og mestret livet en stund blir det lettere og veien tilbake til psykehuset blir lengere.

[cathlin]

Hei!

Jeg bruker ofte å være veldig stresset, og tenker at jeg må klare alt jeg har i tankene på en gang, helst så fort som mulig, ellers kan jeg "aldri" slappe av. Ofte ender det opp med at det stopper opp, jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer alt eller ikke gjør det bra nok. Da må vi minne oss selv på, -en ting av gangen er nok! Ingen er skapt for å klare alt på en gang. Det er nå vi lever, og trenger ikke ha dårlig samvittighet for å klare nøyaktig det vi klarer av det som er viktigst akkurat nå. Tiden kommer uansett. Av og til en det en brag i seg selv å bare puste, eksistere og la det være slik.

mvh

[Gjest lei_av_alt]

Hei Firebird!

Jeg skjønner dine tanker og følelser veldig godt jeg, samtidig som innleggene til Saigon og cathlin var veldig dekkende..

Av og til skal man være sliten, slik er det bare - men likevel håper jeg at det snar kommer bedre tider for deg=)

Lykke til!!

[frosken]

Hei fugl!

Jeg skjønner ikke hvordan du kan mene at du gir inntrykk til personalet av at du fikser ting og har det bedre enn du har det. Hvis det var tilfelle så skjønner jeg ikke hvorfor det har blitt inngått en "frivillig tvang-avtale". Videre forstår jeg ikke hvorfor du i såfall gis et så omfattende behandlingstilbud både mht innleggelser, terapi, elektrosjokk, medikamenter mm.

Hva ønsker du av behandlerne dine? Og hva ønsker du av deg selv?

Jeg tror du har fanget både deg selv og behandlingsapparatet i en slags uløselig gordisk knute. Du snakker mye om hva du egentlig burde, samtidig som du bruker mye tid på å overbevise oss om at det er umulig for deg å gjøre dette du i følge deg selv "burde". Jeg tror du er livredd for å ta ansvar for deg selv og din egen destruktivitet, og at det derfor blir viktig for deg indirekte å vise at dette er du ikke i stand til - for ingen kan jo pålegge deg noe du ikke er i stand til... Den intense skyldfølelsen din ødelegger mye for deg - for den gjør det vanskelig for deg å ta i mot den hjelpen du får - samtidig som den ikke hjelper deg til å mestre livet ditt noe bedre.

Jeg tror - som jeg har gjort hele tiden - at den helt overordnede målsetningen må være at du finner en måte å klare å bo utenfor institusjon på. Jeg tror slike lange innleggelser er ekstremt ødeleggende, og at de aktiverer enhver umodenhet du måtte ha innabords. Men jeg tror ikke du ønsker å bo i egen leilighet akkurat nå, og da er det neppe noen vits i at du tvinger deg selv til det - dette vil bare medføre at din motstand iscenesetter en eller annen krise.

Heldigvis er det snart høst, og dermed kan vel det behandlingsopplegget som er planlagt for deg gradvis iverksettes.

Jeg tror forøvrig at du er i stand til å ta mer ansvar for ditt eget liv enn du gjør i dag - men jeg tror også at ethvert forsøk på å tvinge deg til dette vil resultere i utagering fra din side. Du har rotet deg inn i ditt eget nett - og det ser ut til at behandlingsapparatet har rotet seg inn i nettet også... Slike nett er vanskelig å vikle seg ut av - det innebærer mye risiko på mange nivå for alle...

P.S Du ba om svar, og da risikerer du også å få de som du kanskje ikke helt hadde lyst på :-)

[Gjest Magna]

Jeg tror at det å være innlagt gjør alt mye værre. Man klarer ikke å ta ansvar. Det som skjer når man utskrives er at man fort vil tilbake til den trygge avdelinga så man slipper å ta ansvar selv. Det som er kunsten er å komme seg over den første kneika når man endelig har kommet seg ut av psykehuset. Når man har vært ute en stund og mestret livet en stund blir det lettere og veien tilbake til psykehuset blir lengere.

Jeg tror frosken er inne på noe veldig vesentlig for deg. Tenk igjennom det frosken har skrevet.

Selv om du føler deg psyk og ikke ser hvordan du skal finne ut av din situasjon så går det ann å sette seg mål.

Jeg har selv mål som jeg jobber mot. Jeg har delt mine personlige mål inn i kortsiktige og langsiktige mål.

Jeg vil aldri slippe mine mål av syne. Fordi jeg har mennesker rundt meg som er glade i meg. Jeg skylder dem at jeg gjør noe med meg selv.

Jeg har hatt mine psykiske ting å stri med så jeg skriver ikke dette for moro skyld.