Ettervirkning av behandling?

[Gjest tullingen]

Jeg blir så innmari dårlig etter at jeg har vært hos psykologen. Når jeg kommer hjem knekker jeg helt sammen. Begynner å gråte av fortvilelse og er livredd. Mere trist enn før jeg gikk dit. Også tenker jeg på hva jeg har sagt siden jeg ikke husker noe. Kaster opp og føler meg uvel. Klumpen i magen blir værre. Føler meg dårlig i hele kroppen. Skjelver.

Jeg har fortalt dette til behandlern min. Hun sier at det ikke er noe farlig. Men jeg føler det er så innmari ubehagelig.

Jeg sitter bare å tenker å grubler over det dumme jeg har sagt. Også ser jeg nesten fram til neste time. Vente en hel uke. Teller ned dagene. Og dagen før blir jeg dårlig igjen. Men jeg føler jeg må gjøre noe. Jeg føler jeg må dit selv om jeg blir så dårlig.

Klarer heller ikke å bestemme meg for noe. Når hun spør meg om noe så kan jeg si noe i det ene sekundet, men i netse sekund sier jeg noe helt annet. Også tenker jeg på dette hele uka. Hver eneste dag. Klarer ikke å tenke på noe annet. Føler at jeg har blitt helt avhengig av henne.

Men samtidig så er jeg så redd, siden jeg bare blir dårligere og dårligere for hver eneste dag. Jeg vil bare død.

Er det vanlig å ha det sånn? Jeg klarer ikke mere. Er det noen flere her som har det sånn?

[thinkerbell]

Kanskje du kan skrive ned ting og tang du ønsker å ta opp med din behandler? Saml det i en bok og ta den med til timene. Etter timen kan du jo skrive et lite referat i boken om hvordan det gikk `i dag`.

Å få litt hetta etter terapien er helt normalt, men ja.. jeg forstår at det kan oppleves ubehagelig. Forsøk å gjøre noe slik at du ikke grubler så mye..rett etter besøket.

Mvh

[Gjest tullingen]

Kanskje du kan skrive ned ting og tang du ønsker å ta opp med din behandler? Saml det i en bok og ta den med til timene. Etter timen kan du jo skrive et lite referat i boken om hvordan det gikk `i dag`.

Å få litt hetta etter terapien er helt normalt, men ja.. jeg forstår at det kan oppleves ubehagelig. Forsøk å gjøre noe slik at du ikke grubler så mye..rett etter besøket.

Mvh

Jeg klarer ikke å la være å tenke på hva som har skjedd i timene. Tankene henger seg opp. Når jeg er hos behandleren er det liksom sånn at jeg sier noe annet enn det jeg tenker på hjemme.

Jeg tør ikke å skrive brev. Er redd hun skal synes det var teit skrevet også føler jeg meg sånn til bry på en måte. Har skrevet brev mange ganger, men tør ikke å sende de. Er så redd hun skal ta vare på brevet å bruke det mot meg en annen gang.

Jeg klarer heller ikke å skrive meningen min. Da må jeg bare viske ut alt etterpå. Skrive alt på nytt. Også venter jeg kanskje dagen etterpå og da mener jegnoe helt annet enn det jeg har skrevet.

Jeg er en forvirra tulling..

[thinkerbell]

Jeg klarer ikke å la være å tenke på hva som har skjedd i timene. Tankene henger seg opp. Når jeg er hos behandleren er det liksom sånn at jeg sier noe annet enn det jeg tenker på hjemme.

Jeg tør ikke å skrive brev. Er redd hun skal synes det var teit skrevet også føler jeg meg sånn til bry på en måte. Har skrevet brev mange ganger, men tør ikke å sende de. Er så redd hun skal ta vare på brevet å bruke det mot meg en annen gang.

Jeg klarer heller ikke å skrive meningen min. Da må jeg bare viske ut alt etterpå. Skrive alt på nytt. Også venter jeg kanskje dagen etterpå og da mener jegnoe helt annet enn det jeg har skrevet.

Jeg er en forvirra tulling..

neida du er ingen tulling Forvirret er derimot de aller fleste av oss!

Det jeg tenkte på med denne boken var som et redskap du selv kunne ha nytte av. Så kan du jo selv velge hvor mye av/i den du ønsker å dele med din behandler. Det kan være smart å notere ned ting og tang (hvis det er noe man lurer på osv), for man har en tendens til å glemme det når man sitter i timen.

Jeg synes forøvrig du skal være så ærlig `som du kan` ovenfor henne, forsø å utfordre deg selv til å dele noe av dette du finner som plagsomt. H*n kan jo ikke hjelpe hvis h*un ikke vet hvordan du egentlig har det..

*sender massiv styrke*

[Gjest kuirana]

hmm, hørtes veldig ut som mine egne timer hos psykolog. Men ikke vært der på en stund, har en time neste uke, men gruer meg allerede. Jeg tror det er ganske vanlig, men jeg forstår ikke hvorfor det skal være så ille.

Har slutta og begynt flere ganger, men det samme skjer hver gang.

Kanskje noen har tips om hvordan det skal bli lettere?

-krysser fingrene for at neste time blir bedre.

[Gjest gps2]

Kan det ha noe med å gjøre at terapien går på å grave seg ned i "skitten", fremfor å fokusere på muligheter og løsninger på tross av det som har skjedd deg i livet? Det er mulig å også snakke om det som har vært vanskelig og kunne se det hele med nye øyne i terapi. Da kan en lettere se at dører til erkjennelse åpnes (f.eks at det detter en del bører fra skuldrene sine) og at en går ut av timen og føler seg mye lettere til sinns.