Har den bipolare lidelsen ødelagt hele framtiden min?

[Gjest sucked]

Gidder ikke skrive det vanlige nicket mitt.

Jeg er jente, 22 år, og har ikke fullført videregående skole. Jeg mangler 5 fag fra å få vitnemål. Før sykdommen brøt ut hadde jeg ganske gode karakterer. Så brøt den ut da jeg var 15-16 og i tillegg døde moren min. Hun gikk bort da jeg var 18 og jeg gikk liksom sånn "halv-skole" fra før. Fordi jeg hadde delt opp vk1 i to år, ¨så tok jeg studieretningsfagene fra vk1, året før tok jeg allmennfagene. Midt i skoleåret døde mamma, og jeg fikk enormt stort fravær, men lærerne var snille og ga meg karakterer likevel.

Så startet jeg optimistisk med siste året, alle fagene denne gangen, jeg ville bli ferdig. Jeg tenkte for fremtiden min kunne jeg jo bare si at jeg mistet moren min, og at det var derfor jeg var et år sent ute.

Det gikk bra i noen måneder, så brøt sykdommen ut på ny. Jeg hadde aldri fått diagnosen, hadde knapt vært i kontakt med behandlingsapparatet, for både depresjonen og spiseforstyrrelsen jeg hadde siom 16-åring "gikk over" og jeg ville være ifred. Tenkte depresjonen kom fordi jeg hadde gått en uke med søvnmangel (gr dataparty). Det verste varte i ca to uker. Jeg var ikke på skolen, satt bare i en stol og hadde angst og gråt over hvilket ondt menneske depresjonen innbiller deg at du er. Men så gled den litt vekk, men litt hang igjen en del mnd, så karakterene mine raste nedover. Men jeg var vel ikke moden for psykiatrisk beh.

Men nå kom depresjonene for fullt da jeg var nitten. 17.18-års alderen var jeg frisk, veldig lykkelig og sosial, mange venner og kjærester... Men det var da..Fikk i tillegg store søvnproblemer og skadet meg. Gikk til psykiater i et år, uten diagnose eller medisin, faktisk var han sterkt imot meds... og fullførte altså bare et par fag på skolen. Så her står jeg da og mangler 5 fag. Så jeg burde vel ha tatt meg en jobb og tatt fagene som privatist hadde jeg vært et ressurssterkt menneske osv. Men depresjonene fortsatte og jeg viklet meg inn i stadig nye problemer. Mistet mange venner, var sint og aggresiv og sint. Har vel ikke lært å takle problemer på en mer "høflig og vanlig" måte, gr omsorgssvik i barndommen. Og depresjonene var så jææævlig. Så gikk det 2 år der jeg bare har et stort hull i cv'n.

Så ble jeg innlagt og fikk på mirakuløst vis rett(?) diagnose, bipolar, og fikk medisiner. Var innlagt i et år på et disktrikts psykiatrisk senter. Fikk for liten dose Lamictal, men merket det ikke fordi jeg fungerte på bra på Zyprexa. Jeg gikk tilogmed på skole for å ta de fem fagene og det gikk helt bra. Helt til jeg innså hvor mye jeg hadde lagt på meg, og jeg bare måtte slutte på den medisinen... Og når den var borte, kom depresjonene for fullt igjen! Og medisinen jeg fikk etter det, gjorde at jeg ble enda mer deprimert og ikke orket gjøre NOE. Så endelig fant legen ut at dosen Lamictal var for liten og at dosen Fluanxol var for stor...=DEPRESJON DE LUXE.

Jeg slutta på skolen og gjorde ingenting annet enn å være på dps eller være hjemme og se tv.

Enda et år med hull i cv'n.

Så ble jeg bedre av depresjonene, dette skjedde da vi øket på Lamictal og kuttet ut Fluanxol. Men da vi kuttet ut Fluanxol ble jeg psykotisk og tvangsinnlagt. Fikk Seroquel og stemmene og tankene ble bedre. Likevel ville ikke kontrollkommisjonen gi meg medhold, og jeg er enda innlagt... Får perm når jeg vil, da...så de skjønner vel at jeg ikke er psykotisk lenger. Men de mener fortsatt jeg har så masse problemer..

Men jeg vil videre i livet! Jeg vil ha et normalt liv og jobbe! Hadde en god periode der jeg klarte å gjøre unna husarbeidet og fant ut hva jeg vil gjøre med livet mitt... Nemlig bli frisør. Har sett på nettet om diverse frisørskoler og fått tilsendt brosjyrer med informasjon osv.

Jeg gråter over ting i barndommen og familien og slikt om natta, men jeg har ikke lenger de biologiske depresjonene! Lamictal og Litium funker faktisk! Noe jeg er utrolig glad for. Trodde jeg bare var personlighetsforstyrra og ville ha behov for hjelp i åresvis, så viste det seg at jeg var bipolar. Bipolare kan fungere som FRISK med rette medisiner.

Men det vil vel aldri en fremtidig arbeidsgiver, eller en frisørskole forstå? Må man oppgi hvilken sykdom man hadde når man har stoooore hull i cv'n? Jeg har jo aldri hatt jobb heller...

Jeg blir så deppa av å tenke på dette! Virker som om jeg ikke har noen fremtid i det hele tatt. Hva skal man si da, når man skal forklare årevis med hull i cv'n. "Jo, eh, du skjønner, jeg er manisk depressiv... men heeelt frisk nå assa" Da får man vel ikke jobb og skoleplass???

:-(

[Gjest Tetha]

Har det samme problemet selv... har ett år med hull i cv'en da...

Får bare håpe at verden er voksen nok til at det er lov å være syk, "selv om det er psykiske lidelser". Det er i alle fall det jeg har fått forsikringer om at den er da.

Men regner ikke med å få den mest populære jobben. Om jeg i det hele tatt klarer å ta meg utdannelse da...

[ulva]

Vel, du har mye å stri med - ! Men du må ikke tenke at fremtiden er håpløs. Det er den ikke. Du må nok pent krype til korset og forklare fremtidig arbeidsgiver at du var syk - men selvsagt trenger du ikke å forklare hva det var! Det viktigste for arbeidsgiveren er uansett at du er frisk nå. I forhold til skole skjønner jeg ikke helt hva det skal ha å si. De er jo bare interessert i at du har studiekompetanse. De har ikke noe med hva du har brukt tiden din til. Lykke til, og ikke slutt på medisinene! Syns du skal følge drømmen din og bli frisør.