Redsel

[Anonym789]

Jeg blir av og til redd.

Jeg vil mest definere dette ganske enkelt som mørkredsel. Jeg sitter alene på rommet, det blir mørkere utenfor, jeg trekker for gardinene, for jeg vil ikke se ut i mørket. Jeg tenker at jeg pluttselig ser et forfærdelig ansikt utenfor i mørket som smiler til meg. spøkelser er jo alle barn redd for, men jeg er 17 år! Jeg tror jeg hadde dødd av panikk hvis jeg hadde vært helt alene i mørket. helt alene i mørket... tør nesten ikke tenke på det. Jeg har tenkt dypt på dette, og funnet ut at jeg er redd for å være redd...ganske ironisk egentlig. Jeg så filmen The Ring for et halvt år siden kanskje. Jeg ble livredd, selv i dagslys. Overnaturlige ting går meg på nervene, jeg vil bruke masse tid på å tenke en fornuftig løsning på det, men etterhvert stopper jeg bare å tenke på det fordi jeg blir bare reddere av å tenke på filmen. Etter det fikk jeg angst for å se skrekkfilmer. Jeg ser ingen på kino, og ingen ellers heller. Så var det ikke så lenge siden, jeg så motorsagmasakeren. Jeg satt der med 10 andre, det var stort sett det eneste vi kunne gjøre, så jeg sa ikke noe imot det. Alikevel var jeg fyllt av redsel da vi skrudde på. Alle var så stille. Egentlig syntes jeg ikke den var så skummel etterhvert. Den manglet det overnaturlige tror jeg.

Jeg så mye bort alikevel, så satte jeg meg og spillte kort med noen, som ikke gadd se filmen.

For å snu om på det, det minst farlige jeg kan tenke meg, er en HELT åpen , LYS plass, mange kvadratkilometer, og med mange folk på. Snille, velskapte folk.

Noe av det værste jeg kan tenke meg er 1. Å bli "teleportert" helt pluttselig og uforklarlig til en helt svart skog. helt mørk. Da tror jeg jeg hadde lagt meg ned å skreket, gravd meg ned, tatt selvmord, fått panikk.

Eller som sagt før, sett et skikkelig unaturlig heslig fjes rett utenfor ruta mi. (i mørket selfølgelig)

En ting jeg elsker, er å se på folk som bekjemper ondskap, som drar til det støgge trynet. Men jeg tør nesten ikke tenke på slikt, det gjør meg jo aggresiv. Det er jo iallefall helt psykotisk, å bli aggressiv uten grunn fra en utenforstående.

Når jeg ligger i senga mi alene, ligger jeg å tenker på døden, uforklarlig og uforutsigbar, det gjør meg redd. Jeg er livredd døden. Jeg tenker også på andre uforklarlige ting, spøkelser osv. Jeg sover alltid med lyset på. Har sovet 1 eller 2 ganker med lyset av alene i mitt liv, da var jeg så trøtt at jeg sovnet med engang uansett.

Når jeg har overnattingsgjest går det greit å sove med lyset av.

Da er jeg ikke alene.

jeg liker uansett ikke å være alene.

Etter å ha skrevet dette er jeg ganske redd, mye fordi det er mørkt utenfor og jeg er alene hjemme med hunden. Har skrudd på så mye lys som mulig selvfølgelig.

Hilsen en gutt på 17.

[cathlin]

Hei. Du stilte ingen spørsmål i innlegget ditt om mørkeredsel, men vet ikke om du vil ha råd. Du vet mørket i seg selv er ikke farlig, det er bare mangel på lys som gjør mørke. Filmer er ikke farlige, det er bare skuespill. Det er ikke mulig å bli teleportert bort.

Mottar du noen form for behandling for disse tankene og hva du er redd for?

Å være redd for å være redd er det mange som er. Det er ofte slik at en forsøker å unngå det som minner om noe som en forbinder med redsel, men som egentlig ikke er farlig. Tanker er heller ikke farlige i seg selv. Men jeg skjønner at du syns dette er ubehagelig. Noe du tror kunne hjulpet? Håper du finner ut av det! (Som 17 åring sov jeg også med lyset på, du er ikke alene

mvh