Ekspertsvar Tar jeg riktig avgjørelse?

[Gjest uten signatur]

Hei,

I nesten 2 år var jeg sammen med ei jente som led av depresjoner. Jeg tok et valg for noen måneder siden om å forlate henne. Rett og slett fordi jeg ikke orket mer. Etter en overdose med sovetabeletter fant jeg ut at jeg ikke kan ofre meg lenger. Da hadde det vært mange tunge stunder der jeg fikk gjennomgå for hennes problemer. Jeg ble på en måte hennes klagemur og fikk skylden for hennes depresjoner. Jeg var sjelden god nok for henne og tok i mot mye sårende ord når det var som værst. Oppi hennes depresjoner ble jeg nedprioritert, forståelig nok, det ble mye kvelder alene der hun var på byen. På dårlige dager var ofte festing som ble resultatet. Sikkert for å glemme. Det var ikke alltid like lett for meg å se henne deprimert, følte alltid jeg var for dårlig for henne og det fikk jeg på en måte bekreftet når hun til stadighet lot hennes depresjoner gå ut over meg. Å være hjemme alene mens hun var på byen å festet gjorde meg veldig usikker. Var så redd hun kunne "bruke" depresjonen som en unnskyldning til å f.eks være utro. Ofte overnattet det gutter hos henne, dette gjorde det ikke bedre. Prøvde å fortelle henne at jeg ikke synes noe om dette med overnattingsgjester, men hun forstod ikke problemet med dette. Ikke tok hun hensyn til min mening heller, men fortsatte å la gutter sove over.

Uansett, etter en stund ble det for mye for meg. Familien min og venner rundt meg så hvordan jeg ble mer og mer innesluttet og etter at hun tok en overdose med sovetabeletter ble det for mye. Jeg flyttet ut.

Dessverre så er ikke det så rosenrødt heller. Nå har jeg det veldig tungt om dagen, uten at jeg helt vet hvorfor. Sliter med tankene mine fordi jeg gikk fra henne. Vi har kontakt ennå, og hun mener selv hun er blitt en nytt menneske. Hun angrer fordi hun var slik mot meg og vil så gjerne at vi skal bli sammen igjen. Hun vil gjøre alt for at det skal fungere nå.

Jeg er fremdeles utrolig glad i henne. Men føler at det er så mange skjær i sjøen. Jeg er så redd for at historien kanskje skal gjenta seg. Orker ikke å bli såret igjen. Orker ikke å oppleve dette igjen.Allikevel, kanskje jeg går glipp av den store kjærligheten? Det er et vanskelig valg...Og oppi alt dette sliter jeg med meg selv. Selvfølelsen er på bunn og jeg trenger den så sårt. Kan ikke gå inn i et forhold og alltid føle at jeg ikke duger eller er god nok for et annet menneske. Da vil jeg alltid bekymre meg for når hun kommer til å forlate meg. På en annen side, kanskje den kommer tilbake hvis jeg gir det en sjanse...Skulle ønske ting var lettere....

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja. En helt riktig avgjørelse!

[tjohei]

Mener ikke så såre deg nå, men du er vel det man kan kalle dumsnill. Vis mer resepekt for deg selv og krev at andre skal behandle deg bedre. Hvis ikke dump dem!

[favn]

Selvfølgelig har du gjort det rette og kommet deg vekk før også DU ble syk og deprimert for alvor. Hun var jo direkte slem med deg, og det kan ikke unnskyldes med noen slags sykdom eller lidelse.

Det virker dessuten som om hun har blitt bedre etter at forholdet deres tok slutt.

Med andre ord: Det beste for dere begge.

Ikke tusle inn i et destruktivt forhold igjen, men rett opp ryggen og kom deg videre.

[Gjest nicksie]

Hun behandlet deg ufint, selv om hun kan få litt "kredd" for at hun var syk. Men: den store kjærligheten behandler deg ikke slik. Det er nok en annen som er mye mer den rette for deg. Du kommer over henne etter hvert, og da vil du oppdage at du kan få det mye bedre og mer lik balansegang og respekt i et forhold.

[Gjest tjohooo]

Lev, velg, lær, ta ansvar

Grenser.