Jeg har følelser for behandleren min

[lille, store, redde meg]

Og når jeg kommer hjem etter en time er jeg full i skyldfølelse og føler meg råtten.

Hva skal jeg gjøre?

[mil1365380270]

Lese litt om det? Kanskje det går over, når du leser hvor vanlig det er, og skjønner hvilke mekanismer som er i sving?

[frosken]

Det du beskriver er vanlig for mange som går i terapi. Den mest konstruktive tingen å gjøre er å snakke om dette i terapien, fortelle akkurat det du skriver her.

[lille, store, redde meg]

Det du beskriver er vanlig for mange som går i terapi. Den mest konstruktive tingen å gjøre er å snakke om dette i terapien, fortelle akkurat det du skriver her.

Jeg kan jo ikke si det!

Da kommer jeg til å få ei dame som jeg ikke kjenner og måtte begynne helt på ny.

Jeg har vært heldig med behandleren min.

Og ønsker ikke å bytte.

[lille, store, redde meg]

Lese litt om det? Kanskje det går over, når du leser hvor vanlig det er, og skjønner hvilke mekanismer som er i sving?

Skal lese litt om det.

Hvis det er så vanlig...

Forstår han det da?

Da vil han sikkert ta avstand.

Han vil ikke gi meg en klapp på skulderen når jeg trenger det.

Og det kan bety så utrolig mye når jeg er langt nede.

[lille, store, redde meg]

Lese litt om det? Kanskje det går over, når du leser hvor vanlig det er, og skjønner hvilke mekanismer som er i sving?

Vet du hvor jeg kan lese om det?

[mil1365380270]

Vet du hvor jeg kan lese om det?

Sorry, nei, har bare hørt om det mange ganger. Er så vanlig at det sikkert heter noe spesielt ;-)

Hadde heller ikke fortalt det, hvis du ikke føler det ødelegger behandlingen din å ikke gjøre det. Men vet ikke hva som er lurest å gjøre...

Som du sier, du trenger den klappen på skulderen. Samtidig virker behandlingen best når du ikke holder ting tilbake. Hmmm.

Håper noen andre kan si hvor du skal lese :-)

[lille, store, redde meg]

Sorry, nei, har bare hørt om det mange ganger. Er så vanlig at det sikkert heter noe spesielt ;-)

Hadde heller ikke fortalt det, hvis du ikke føler det ødelegger behandlingen din å ikke gjøre det. Men vet ikke hva som er lurest å gjøre...

Som du sier, du trenger den klappen på skulderen. Samtidig virker behandlingen best når du ikke holder ting tilbake. Hmmm.

Håper noen andre kan si hvor du skal lese :-)

Takk for svar!

[frosken]

Jeg kan jo ikke si det!

Da kommer jeg til å få ei dame som jeg ikke kjenner og måtte begynne helt på ny.

Jeg har vært heldig med behandleren min.

Og ønsker ikke å bytte.

Du må ikke skifte behandler selv om du har følelser for behandleren din. Dette er en del av terapien, og det å snakke om det vil sannsynligvis medføre at følelsene blekner.

[Gjest bare en]

Du er nødt til å fortelle behandleren din dette for at du skal klare å ta i mot det behandleren har å gi. Han vil ikke synes at det er noe rart. Fortell han også at du er redd for å fortelle han dette fordi du er redd for å miste han.

[lille, store, redde meg]

Du må ikke skifte behandler selv om du har følelser for behandleren din. Dette er en del av terapien, og det å snakke om det vil sannsynligvis medføre at følelsene blekner.

Jeg har jo en samboer som jeg elsker.

Det er ikke slik at jeg elsker ham heller da.

Jeg hadde aldri betrodd meg til ham om jeg ikke hadde hatt følelser for ham.

Det er ikke sånne følelser.

Det er bare en trygg god følelse.

Jeg er ikke vant med at noen tar meg seriøst eller bryr seg om meg på den måten.

Det føles godt.

Jeg har bare lyst at han skal holde rundt meg.

Og det er rart.

For vanligvis føler jeg meg skitten hvis noen holder rundt meg.

Men jeg føler trygghet hvis han holder rundt meg.

Vanskelig å forklare.

Jeg blir nervøs og får en god følelse i hele kroppen hvis han f.eks. gir meg en klem.

Jeg tror ikke jeg trenger å snakke med ham om det.

Tror heller jeg vil bruke den trygge gode følelsen til å fortelle ham ting.

Føle at det er trygt og at noen bryr seg.

Og hadde jeg ikke brydd meg om ham hadde jeg ikke fortalt noe anett enn hva jeg heter og når jeg er født.

For det har jeg prøvd på før.

Og det var en vond erfaring.

Hvis jeg mister ham pga. dette orker jeg ihvertfall ikke noen ny behandler.

Jeg kommer ikke til å fortelle det.

Tror egentlig han vet at jeg har følelser for ham.

Men han vet også at det er et tegn på trygghet.

Og han vet at jeg blir "forelsket" i personer jeg føler meg trygge på.

Jeg håper ikke han synes det er ekkelt.

Jeg håper han forstår.

Jeg håper han er glad i meg og at han aldri gir meg opp.

[frosken]

Jeg har jo en samboer som jeg elsker.

Det er ikke slik at jeg elsker ham heller da.

Jeg hadde aldri betrodd meg til ham om jeg ikke hadde hatt følelser for ham.

Det er ikke sånne følelser.

Det er bare en trygg god følelse.

Jeg er ikke vant med at noen tar meg seriøst eller bryr seg om meg på den måten.

Det føles godt.

Jeg har bare lyst at han skal holde rundt meg.

Og det er rart.

For vanligvis føler jeg meg skitten hvis noen holder rundt meg.

Men jeg føler trygghet hvis han holder rundt meg.

Vanskelig å forklare.

Jeg blir nervøs og får en god følelse i hele kroppen hvis han f.eks. gir meg en klem.

Jeg tror ikke jeg trenger å snakke med ham om det.

Tror heller jeg vil bruke den trygge gode følelsen til å fortelle ham ting.

Føle at det er trygt og at noen bryr seg.

Og hadde jeg ikke brydd meg om ham hadde jeg ikke fortalt noe anett enn hva jeg heter og når jeg er født.

For det har jeg prøvd på før.

Og det var en vond erfaring.

Hvis jeg mister ham pga. dette orker jeg ihvertfall ikke noen ny behandler.

Jeg kommer ikke til å fortelle det.

Tror egentlig han vet at jeg har følelser for ham.

Men han vet også at det er et tegn på trygghet.

Og han vet at jeg blir "forelsket" i personer jeg føler meg trygge på.

Jeg håper ikke han synes det er ekkelt.

Jeg håper han forstår.

Jeg håper han er glad i meg og at han aldri gir meg opp.

Dersom jeg har forstått deg riktig, så har du en behandler som gir deg klemmer og holder rundt deg. Jeg er skeptisk til bruk av slike virkemidler i en terapisammenheng; etter min mening bør psykoterapi bestå i verbal kontakt og ikke kroppskontakt,

[Gjest vet det]

Dersom jeg har forstått deg riktig, så har du en behandler som gir deg klemmer og holder rundt deg. Jeg er skeptisk til bruk av slike virkemidler i en terapisammenheng; etter min mening bør psykoterapi bestå i verbal kontakt og ikke kroppskontakt,

Helt enig med deg frosk. En behandler skal _ikke_ ha kroppskontakt med pasienten. Vitner om uproff opptreden, synes jeg.

Det kan fort bli at pasienten legger mer i det enn behandleren.

[Gjest nicksie]

Jeg har jo en samboer som jeg elsker.

Det er ikke slik at jeg elsker ham heller da.

Jeg hadde aldri betrodd meg til ham om jeg ikke hadde hatt følelser for ham.

Det er ikke sånne følelser.

Det er bare en trygg god følelse.

Jeg er ikke vant med at noen tar meg seriøst eller bryr seg om meg på den måten.

Det føles godt.

Jeg har bare lyst at han skal holde rundt meg.

Og det er rart.

For vanligvis føler jeg meg skitten hvis noen holder rundt meg.

Men jeg føler trygghet hvis han holder rundt meg.

Vanskelig å forklare.

Jeg blir nervøs og får en god følelse i hele kroppen hvis han f.eks. gir meg en klem.

Jeg tror ikke jeg trenger å snakke med ham om det.

Tror heller jeg vil bruke den trygge gode følelsen til å fortelle ham ting.

Føle at det er trygt og at noen bryr seg.

Og hadde jeg ikke brydd meg om ham hadde jeg ikke fortalt noe anett enn hva jeg heter og når jeg er født.

For det har jeg prøvd på før.

Og det var en vond erfaring.

Hvis jeg mister ham pga. dette orker jeg ihvertfall ikke noen ny behandler.

Jeg kommer ikke til å fortelle det.

Tror egentlig han vet at jeg har følelser for ham.

Men han vet også at det er et tegn på trygghet.

Og han vet at jeg blir "forelsket" i personer jeg føler meg trygge på.

Jeg håper ikke han synes det er ekkelt.

Jeg håper han forstår.

Jeg håper han er glad i meg og at han aldri gir meg opp.

Når han "vet at du blir "forelsket" i personer du føler deg trygge på, stusser jeg ekstra over denne overøsingen av nærkontakt han gir deg i terapisammenheng. Stusser ikke du på det, selv om du synes det er hyggelig og behagelig og du føler deg sett og litt spesiell?

Men uansett: fint du liker han da...

[lille, store, redde meg]

Dersom jeg har forstått deg riktig, så har du en behandler som gir deg klemmer og holder rundt deg. Jeg er skeptisk til bruk av slike virkemidler i en terapisammenheng; etter min mening bør psykoterapi bestå i verbal kontakt og ikke kroppskontakt,

Har ikke en behandler som overrøser meg med klemmer.

Tror virkelig dere har misforstått!

Ærlig talt...

Jeg snakker om en klapp på skulderen hvis du for eksempel er ekstra nedfor!

Er ikke det bare bra da?

Ærlig talt....

Hadde jeg vært behandler ville jeg ha trøstet folk som hadde det vanskelig med en klapp på skulderen eller en klem.

For å vise at jeg brydde meg om personen.

Hva skal de ellers gjøre?

Bare sitte å glo på at du sliter.

Passe på å ikke vise omsorg og ta seg av alt papirarbeidet?

Da ville jeg følt meg som en mappe.

Har hatt slike behandlere før.

Det hjalp meg ingenting!

Jeg følte meg som en stor mappe.

Dere ser for dere en behandler som øser utav seg med nærkontakt.

Jeg snakker om å vise omsorg på en måte som får personen det gjelder til å føle seg tatt vare på.

Hva skal jeg med en behandler jeg ikke har tillitt til?

Okey, jeg trekker tilbake de forrige innleggene mine.

Det hele ble helt feil.

Det var ikke slik jeg mente.

Jeg mente at terapien begynner for første gang å funke for meg.

Nettopp fordi jeg har en behandler som bryr seg om mennesker.

Det får ikke meg til å føle meg spesiell iforhold til andre.

Men det får meg til å føle at jeg ikke bare er en masse papirarbeid.

Jeg snakker om en uskyldig klem før juleferien eller en klapp på skulderen når du er iferd med å bryte sammen.

Men det er det visst ingen av dere som forstår...

Jeg klemmer da folk stadig vekk.

Det betyr da ikke anett enn at jeg bryr meg.

Jeg prøvde jo å si at det ikke var snakk om noen forelskelse eller noe seksuelt.

Jeg utrykket meg feil fra begynnelsen og det beklager jeg!

Det jeg mener er at jeg for første gang ser på behandleren min som en person som bryr seg.

Og at jeg bryr meg også om ting han forteller meg.

Før var jeg helt passiv i behandlingen, og det kommer jeg vell også til å være heretter.

Så slipper jeg å ytrykke noe galt.

Jeg har følelser for behandleren min på lik linje som jeg har til andre jeg bryr meg om.

Til søskene mine og besteforeldrene mine.

Det synes jeg var litt rart.

Derfor skrev jeg det jeg skrev.

Men kanskje jeg skal skifte behandler da?

Til en dust som jeg må unnskylde meg overfor fordi jeg bruker av tiden hams?

Til en som gir en lang faen i hvordan jeg har det?

Da hadde jeg sikkert hatt mye nytte av behandlingen.

Hvis jeg føler behandlingen endelig fører noen vei fordi jeg har en behandler jeg liker.

Er det da noe galt i det?

Du lettet ikke akuratt den dårlige samvittigheten som jeg skrev om i første innlegg.

Tror det kan mer forklares slik:

Jeg går igjennom et kaos av følelser.

Jeg er veldig sårbar.

Så prøver jeg å støtte meg til behandleren min fordi det føles trygt og godt.

Så derfor får jeg dårlig samvittighet.

For jeg vil så gjerne at han skal hjelpe meg igjennom denne prosessen og det føles godt å stole på at noen virkelig vil hjelpe meg.

Også skriver jeg dette innlegget.

Men det er ikke sånn ment.

Det er bare det at jeg vil så inderlig at han skal bry seg om meg og hjelpe meg som en person.

ÅÅÅÅ!

Jeg kan ikke forklare det bedre.

Men krysser fingrene for at han aldri, aldri leser disse innleggene.

For det hele blir for misforstått og for dumt.

Han vil tro jeg er forelsket i ham, og det er jo ikke sånn jeg mener!

[Gjest uten signatur]

Skal lese litt om det.

Hvis det er så vanlig...

Forstår han det da?

Da vil han sikkert ta avstand.

Han vil ikke gi meg en klapp på skulderen når jeg trenger det.

Og det kan bety så utrolig mye når jeg er langt nede.

Jeg har også følelser for behandleren min.

Det bruser i hele kroppen når jeg møter blikket hans.

Men jeg kunne aldri ha sagt det til ham.

Jeg skal inrømme at han er den siste jeg tenker på før jeg legger meg, og den første jeg tenker på før jeg står opp.

En klem eller en klapp på skulderen er ikke uproff opptreden.

Pappa er psykolog og sier at han ofte gir en klem før jul, eller en klapp på skulderen hvis det trengs.

Nærkontakt er sunt, men ikke mer enn vanlig medmenneskelighet sier han.

Han begynnte å spørre om behandleren min hadde tatt på meg.

Slapp av, pappa sa jeg.

Etterpå gikk jeg å la meg.

Da fantaserte jeg om at jeg var på hyttetur med behandleren min.

Jeg lukket øynene og så ham for meg.

Det kribblet i hele kroppen.

Det føles godt.

Men jeg vet at sannsynligvis kommer han aldri til å gjenngjelde følelsene mine.

Men det er vell lov til å drømme?

Lille, store, redde meg:

Hvorfor har du skyldfølelse?

Jeg synes du skal nyte følelsen.