Det blir rettsak!!

[Anniken79]

Hei! Fryktelig lenge siden jeg har skrevet noe her inne nå. Det har vært så mye som har skjedd i det siste. Nå skal jeg faktisk bli samboer. Det er både godt og skummelt på samme tid...... Fikk vite nå nylig at det er tatt ut tiltale i incestsaken så det kommer til å bli rettsak. Voldtektssaken har de dessverre henlagt for andre gang, og advokaten min sier det ikke er mer å gjøre med den saken. Hun sier at hun er helt sjokkert over at de kunne henlegge den, for hun mener at den var svært grov og at det var tydelige bevis.... Jeg forstår meg ikke på rettsvesenet. Men ihvertfall så har de jo tatt ut tiltale i incestsaken, og jeg står plutselig ikke alene heller for noen har turd å anmelde fra før. Og det er så godt at noen andre som har opplevd det samme som meg har turd å si ifra selv om jeg synes det er grusomt at noen andre skulle oppleve det også.... Men det gjør at jeg har enda mer lyst til å få han dømt og stoppet ham fra å jobbe med barn. Det er skremmende.... Etter den forrige anmeldelsen der han vedtok et forelegg og skrev under på at han hadde gjort det fikk han lov til å fortsette å jobbe i skolen. Jeg blir vettskremt når jeg får høre noe slikt!! Hvordan kunne de utsette andre barn for en slik mann??? Jeg trodde jeg skulle bli veldig glad når jeg endelig skulle få vite at det ble rettsak, og jeg er vel glad også. Men det føles som om et helt hav av tanker og følelser oversvømmer meg. Det føles som et stort skred av kaos, og jeg skjønner ikke mine egne reaksjoner. Hvorfor skal jeg være redd for den dritten av en person? Hvorfor skal jeg være så redd for ordene? For de fremmede menneskene som skal dømme om de tror meg eller ikke? Som på en måte skal sette en verdi på mitt liv? Så mye eller lite er et ødelagt liv verdt.... Advokaten sier at straffene og erstatningssummene er latterlige. Hvorfor må jeg sitte der og fortelle konen hans hva han har gjort mot meg når hun tror at alt jeg sier er løgn, og han kommer til å sitte der som den prektige ektemannen, læreren, faren og organisten som alle tror at han er og lyge like glatt som han gjorde når han sa at den forrige anmeldelsen aldri hadde funnet sted? Eller når han sier at jeg må være psykisk syk og helt forstyrret og at han ikke kan huske at han engang har tatt på meg. Jeg gruer meg for å møte ham, måtte nødt til å se ham. Og jeg gleder meg til å fortelle ham hva han virkelig har gjort med meg, hvilke konsekvenser slike ting får. Og jeg er redd for at han ikke kommer til å ha det minste dårlig samvittighet uansett. Jeg er redd de ikke vil tro meg i retten når de kunne henlegge en så klar sak som den voldtekten. Og jeg er redd for å svikte, for ikke å klare å forklare i retten hva han har gjort, for å bryte fullstendig i sammen. Jeg er redd for meg selv og mine egne reaksjoner, og for hvordan min kjære som jeg er så utrolig glad i kommer til å takle det. Jeg er redd for hva han kommer til å tenke når han får høre alle de fæle sannhetene som jeg aldri har vågd å fortelle ham men som kommer til å bli sagt høyt i rettsalen. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg føler. Frykt, lettelse, glede, sinne, hat, sorg.... Alt på en gang. Jeg både ler og gråter, og de tårene er vonde og gode på samme tid. Det er så lenge siden jeg i det hele tatt har vært i stand til å gråte, og nå vil jeg nesten bare gråte hele tiden. Og enda vet jeg ikke datoen, jeg vet ikke når det skal skje.... Men til tross for kaoset vet jeg at jeg innerst inne er glad for at han endelig skal bli stilt til ansvar for det han har gjort.... Huff, dette ble både langt og kaotisk, men det var godt å bare skrive ned alle tankene en plass. Takk hvis du har orket å lese så langt som hit..... KLem

[PieLill]

Du er flinkt å sette ord på følelsene dine. Å beskrive kaotiske følelser er alltid litt eller veldig ;-) kaotisk.

Vil bare si at jeg synes du er modig og tøff som gjør dette.

Selv om strafferammene er latterlige har du i det minste en mulighet til at han skal bli funnet skyldig og bli dømt.

Ønsker deg all mulig lykke til og det beste i tiden framover.

Klem

[vaness]

når jeg leste innlegget ditt fikk jeg tårer i øynene for jeg ser hvilken sterk person du er. jeg ser hva du må føle og jeg føler sammen med deg!

du er tøffere enn meg fordi du tør stå fram og fortelle, nekter å gi opp! det står så utrolig mye respekt av det at du aner ikke! skulle ønske jeg hadde litt mer av din styrke.. men må klare meg m det jeg har!

du var den personen som gav meg telefon nummeret til smih og på mange måter reddet livet mitt og du aner ikke hvor takknemlig jeg er for det. jeg har funnet sider av meg selv i løpet av det siste året som jeg ikke visste eksisterte, jeg har funnet følelser inni meg som jeg aldri før har følt. og det takket være din hjelp til å gi meg litt hjelp til å komme meg tilet sted hvor de virkelig fikk meg til å forstå. fikk meg til å se ting litt klarere selv om det er langt fra klart nok ennå..

en dag vil vi begge sitte i solen og nyte livet og friheten disse opplevelsene har gitt oss, og jeg vil ønske deg lykke til på veien mot solen og friheten. uansett hva som skjer så har du min respekt og min tillit i hva som skjedde. jeg tror deg, og det fins mange som meg! kanskje det kan hjelpe deg litt under selve rettsaken når du skal fortelle din historie..

en god klem sendes fra en som er glad du skal bli samboer og ønsker deg masse lykke til!!

[Gjest Maar]

Heier på deg jeg vet du

[lille, store, redde meg]

Klart vi orket å lese innlegget ditt.

Synes det er kjempebra du setter ord på det her.

Det kan hjelpe både for din egen del og for andre i samme situasjon.

Jeg ønsker deg lykke til!

Never, never, never give up!