urolig

18. august 2004

Hei.

Jeg er nå inni mitt 24 år. min bekymmring er følgende.

I bardommen (grunnskolen) Har jeg ikke vært fokusert etter normene. jeg har fått normalt mye kjeft for oppførselen min, samtidig som jeg har fått relativt gode karakterer takket være en fantastisk mor som hobber som lærer. Hun gav aldri opp. Jeg har opplevd at hun på konferanser har grått etter å ha fått vite at jeg ikke kunne konsentrere meg tilstrekkelig på skolen. Dem mente så at problemet lå i hjemmet, at det var derfor jeg var som jeg var. Jeg har alltid hatt et trygt å godt hjem. Med en foresatt som alltid var hjemme når jeg var ferdig med skolen. Tennårene vart en ekstra sterk på kjenning hvor jeg lite klarte å styre meg selv for mine hyppige impulser. I dag har jeg ennda problemer med og konsentrere meg om en oppgave uten om fysiske prestasjoner. Jeg føler fort en følelse av indre uro når jeg må konsentrere meg, det kribler i hele kroppen og har mest lyst til å gjøre noe annet for å få slippe. ofte må jeg tvinge meg selv til å gjøre en oppgave. Dette i en alder av 24, nå som jeg skal være "voksen". Dette har resultert i at jeg veldig ofte har løyet for meg selv tidligere, denne lygingen har jeg blitt mer bevist på nå, men sliter for det med å ta meg selv i nakken. Det å bli ærlig med seg selv krever mye. I alle fall for meg. Siden jeg har så lett for og rømme fra konsentrasjonen. Jeg synes det er utrolig slitsomt å ha det på denne måten. Jeg har også hele livet slitt med et dårlig kortids minne, jeg aner ikke hvor mannge ganger jeg har fått kjeft fordi jeg ikke har husket å ta med luen, hanskene, jekken hjem, og har ikke det spor aning om hvor jeg glemte det. Så ble det leting. Når jeg skulle gjøre lekser, vridde jeg meg i stolen og mamma har fortalt meg hvor hun kjempet for å holde meg i fokus. Som sagt impulsene var store. I en lengre periode nå har jeg slitt med gjeld som følge av mye impulser og lyging for meg selv i 18-20 års alderen. Jeg selv lurer litt på om dette kan ha noe med overnenvnte problemer og gjøre. Jeg har det siste året slitt veldig med meg selv, som jeg nevnte har jeg blitt mer ærlig med meg selv, menføler ennda at jeg har problemer. Søvnen har vært ustabil, har ikke tall på hvor mange kvelder jeg har ligget våken med tanker og uro i kropen, hvor mange morgener jeg har våknet med uro i kroppen. Noen ganger nå i det siste har jeg våknet med en følese av Ahh nå var det godt og våkne, å bare kunne ligge der å lytte til foreksempel regnet uten for vinduet slik jeg gjorde som barn med en følelse av trygghet. Jeg er ellers en resursterk person på mange andre ommråder, men det er vanskelig å bruke alle resursene når konsentrasjonen svikter, dette hos meg resulterer i apati når jeg ikke får utløp for meg og mine resurser. Jeg føler også at jeg må pitche ned for og komunisere med andre, for at andre skal forstå meg i en sosial situasjon. Hadde jeg vært meg selv 100% hadde folk hatt problemer med å forstå og ofte misforstått meg. Jeg er også lei av at folk ser på meg som en "KLOVN". Jeg vil bli tatt alvorlig til tider slik de fleste andre av oss.

Jeg håpet egentlig med dette innleg at jeg kunne få litt feedback på om hva jeg tenker og føler, dette er tross alt noe jeg tenker mye på i hverdagen. er det noe galt med meg, eller må jeg gå rundt og føle dette resten av livet. ofte synes jeg det er bra og få konstantert noe slik at jeg kan venne meg til tanken og bare akseptere ting som dem er.

Beklager det litt utstrukturerte innlegget, jeg måtte bare få det ned.

MVH

Ole