Min samboer er depresiv og ønsker ikke å leve mer

[sambo2004]

Min samboer har vært sykemeldt i flere måneder pga problemer på arbeidsplassen. Arbeidsgiver skal komme med tilbud om nytt arbeidssted, men det er liten framdrift her. I mellomtiden blir situasjonen til min samboer bare værre. Hun finner situasjonen uværdig og håpløs.

Hun går mer og mer i oppløsning; apatisk, sint, fortvilet osv.

Legen har skrevet ut beroligende medisiner og hun har fått tilbud om psykolog. Hun tar sjelden medisin, men jeg overtaler henne når situasjonen er ille. Får ikke klare svar på hvorfor hun ikke vil ta medisin, men jeg forstår det slik at hun finner det ikke værdig. Hun tar ikke mot tilbud på psykolog, antagelig av samme grunn. Hun svarer gjerne slik: "hvorfor skal jeg gå til psykolog, jeg har ikke gjort noe galt".

Hun har tidligere tatt alkohol nå og da, men nå er det nesten daglig midt i uka. Alkoholen er nå blitt et betydelig problem. Det er hverdagene som er mest problematisk. Da drikker hun gjerne på dagen, sover på ettermiddagen og er våken på natta.

Stadig oftere sier hun at hun ikke orker mer, hun vil ikke mer. "Det vil jeg at du skal forstå" sier hun til meg. Når jeg spørr nærmere sier hun at hun vil ta livet av seg. Når hun har det dårlig er hun ikke mye rasjonall i forhold til sin livssituasjon.

På gode helger har vi god dialog og hun er rasjonell i forhold til hva som kan gjøres, men det rekker bare til Mandag morgen når hun blir alene i huset. Jeg har forsøkt mye rundt dette, men jeg kan ikke tvinge henne ut av huset til besøk, opplevelser osv.

Den beste løsningen for hennes helse er at hun får en arbeidsplass å gå til snarest. Jeg er litt pesimistisk da hun er blitt veldig utrygg og usikker på seg selv. Kansje hun ikke klarer ansvaret i en ny jobb.

Vi har forøvrig en tennåringsdatter i huset (hennes). Det gjøre ikke situasjonen bedre.

Jeg tror hun trenger noen profesjoelle å snakke med (psykolog/psykiatriker), men hun vil altså ikke.

Jeg vurderer tvangsinleggelse, men tror samtidig ikke det er så lurt. Det vil medføre et tilbakefall (hun vil kjempe i mot), før det går mot løsning.

Hva kan jeg gjøre?

sambo2004

[frosken]

Kanskje er det på tide å stille litt høyere krav til henne fra dere andre i familien? Indirekte forlanger hun at dere skal være tilskuere til at hun ødelegger seg selv, og dette er etter min mening å forlange for mye av sine nærmeste. Hun må enten kunne klare å ta tak i ting selv (dvs. slutte å drikke midt i uka, holde normal døgnrytme samt komme seg litt ut blant folk) eller så må hun ta i mot den behandling hun er tilbudt av legen.

Et startpunkt kan kanskje være at du forlanger at hun bestiller en time hos sin fastlege og at du er med til timen slik at dere i fellesskap kan forklare legen hvordan hennes livssituasjon er akkurat nå. Dermed får legen anledning til å vurdere om han har foreslått de beste behandlingstiltakene for henne eller om det er gunstig med andre tiltak.

Ikke vik tilbake for å la henne forstå hvordan hun også påvirker dere andre med sine valg. Hun kommer sikkert til å synes det er tungt, men for å komme videre er hun snart nødt til å ta en eller annen form for ansvar i sitt liv.

[sambo2004]

Kanskje er det på tide å stille litt høyere krav til henne fra dere andre i familien? Indirekte forlanger hun at dere skal være tilskuere til at hun ødelegger seg selv, og dette er etter min mening å forlange for mye av sine nærmeste. Hun må enten kunne klare å ta tak i ting selv (dvs. slutte å drikke midt i uka, holde normal døgnrytme samt komme seg litt ut blant folk) eller så må hun ta i mot den behandling hun er tilbudt av legen.

Et startpunkt kan kanskje være at du forlanger at hun bestiller en time hos sin fastlege og at du er med til timen slik at dere i fellesskap kan forklare legen hvordan hennes livssituasjon er akkurat nå. Dermed får legen anledning til å vurdere om han har foreslått de beste behandlingstiltakene for henne eller om det er gunstig med andre tiltak.

Ikke vik tilbake for å la henne forstå hvordan hun også påvirker dere andre med sine valg. Hun kommer sikkert til å synes det er tungt, men for å komme videre er hun snart nødt til å ta en eller annen form for ansvar i sitt liv.

Hei. Takk for svar.

Jeg har vært en gang hos legen sammens med henne. Det var da jeg som bestilte timen, men hun var langt nede da. Nok en tårerunde. Legen anbefalte da psykologitjenesten til kommunen og atføring. Psykologitjeneste vil hun altså ikke gå til. Det er derfor jeg vurderer tvang.

Jeg er i ferd med å bestille ny time hos legen, med eller uten henne, jeg jeg er usikker på om det er noe å hente der. Nå har ikke legeordningen blitt bedre i det siste med kjappe 10 minutter inne og ut (har byttet fastlege en gang).

Jeg hadde tenkt oss en tur på hytta i helga, da jeg vet at det blir bedre når vi kommer oss ut av huset og i tillegg sikrer at det ikke er tilgang til alkohol. Nå, lørdag ettermiddag ligger hun på sofa etter en ny tårerunde da verden har gått henne i mot.

Ja, det er vanskelig for henne, men det blir ikke bedre for henne på dette viset. Det har jeg fortalt henne minst en gang for mye.

Mat er også et problem. Tror at hun enkelte dager ikke inntar mat i hele tatt. Som regel er det lite. Ikke uvanlig kaster hun opp. Tror ikke det er noe anoreksi-problem. Hun kaster opp når hun sliter som verst, ikke når hun har det OK.

Vel, jeg får smørre meg med tålmodighet og håpe hun får lyst på hyttetur etterhvert.

[Gjest depresjon]

Hei. Takk for svar.

Jeg har vært en gang hos legen sammens med henne. Det var da jeg som bestilte timen, men hun var langt nede da. Nok en tårerunde. Legen anbefalte da psykologitjenesten til kommunen og atføring. Psykologitjeneste vil hun altså ikke gå til. Det er derfor jeg vurderer tvang.

Jeg er i ferd med å bestille ny time hos legen, med eller uten henne, jeg jeg er usikker på om det er noe å hente der. Nå har ikke legeordningen blitt bedre i det siste med kjappe 10 minutter inne og ut (har byttet fastlege en gang).

Jeg hadde tenkt oss en tur på hytta i helga, da jeg vet at det blir bedre når vi kommer oss ut av huset og i tillegg sikrer at det ikke er tilgang til alkohol. Nå, lørdag ettermiddag ligger hun på sofa etter en ny tårerunde da verden har gått henne i mot.

Ja, det er vanskelig for henne, men det blir ikke bedre for henne på dette viset. Det har jeg fortalt henne minst en gang for mye.

Mat er også et problem. Tror at hun enkelte dager ikke inntar mat i hele tatt. Som regel er det lite. Ikke uvanlig kaster hun opp. Tror ikke det er noe anoreksi-problem. Hun kaster opp når hun sliter som verst, ikke når hun har det OK.

Vel, jeg får smørre meg med tålmodighet og håpe hun får lyst på hyttetur etterhvert.

Vil bare komme med en kommentar ang tvangsinnleggelse: jeg tror dette er vanskelig å få til. Et av hovedkriteriene er jo psykose, og så lenge man ikke er psyotisk må man ta ansvar for sitt eget liv. Det er ihvertfall slik jeg har oppfattet disse lovene. Det skal veldig mye til (heldigvis egentlig) for å bli behandlet på tvang.

Håper dere finner en løsning.

[frosken]

Hei. Takk for svar.

Jeg har vært en gang hos legen sammens med henne. Det var da jeg som bestilte timen, men hun var langt nede da. Nok en tårerunde. Legen anbefalte da psykologitjenesten til kommunen og atføring. Psykologitjeneste vil hun altså ikke gå til. Det er derfor jeg vurderer tvang.

Jeg er i ferd med å bestille ny time hos legen, med eller uten henne, jeg jeg er usikker på om det er noe å hente der. Nå har ikke legeordningen blitt bedre i det siste med kjappe 10 minutter inne og ut (har byttet fastlege en gang).

Jeg hadde tenkt oss en tur på hytta i helga, da jeg vet at det blir bedre når vi kommer oss ut av huset og i tillegg sikrer at det ikke er tilgang til alkohol. Nå, lørdag ettermiddag ligger hun på sofa etter en ny tårerunde da verden har gått henne i mot.

Ja, det er vanskelig for henne, men det blir ikke bedre for henne på dette viset. Det har jeg fortalt henne minst en gang for mye.

Mat er også et problem. Tror at hun enkelte dager ikke inntar mat i hele tatt. Som regel er det lite. Ikke uvanlig kaster hun opp. Tror ikke det er noe anoreksi-problem. Hun kaster opp når hun sliter som verst, ikke når hun har det OK.

Vel, jeg får smørre meg med tålmodighet og håpe hun får lyst på hyttetur etterhvert.

Hvordan reagerer hun og hva sier hun dersom du konfronterer henne med hvordan hennes håndtering av situasjonen er for resten av familien?

Jeg synes du skal snakke med legen hennes på nytt, men det er vel ikke sikkert at legen vil drøfte situasjonen i detalj med deg uten hennes samtykke. Det er derfor viktig at hun blir med til timen. Enig i at almennleger ofte bruker kort tid på konsultasjoner - men dersom du som pårørende formidler at du nå mener at dere trenger mer hjelp fra profesjonelle enn dere hittil har fått - eller tatt i mot - så blir det ikke så lett for legen forholde seg overfladisk til dette. Jeg er litt overrasket at leger fortsatt lar folk gå langtidssykemeldte uten tettere oppfølgning og krav mht egeninnsats; trodde trygdeetaten var blitt ganske strenge på dette området nå.

Dersom hun akutt gir inntrykk av å planlegge å ta livet av seg, så kan du kontakte legevakten og be dem vurdere en innleggelse - evt. med tvang. Men hun må være klart til fare for seg selv for at tvang vil bli brukt siden hun ikke er psykotisk. Det kommer ofte heller ikke noe godt ut av slike akuttinnleggelser, annet enn at pasienten overlever de dagene innleggelsen varer.

Tror jeg ville ha brukt tid på få henne til å forstå at hun ødelegger både seg selv og andre på denne måten - og at selv om hun ikke hadde noen skyld i den opprinnelige arbeidskonflikten (eller hva det var) - så har hun uansett ansvar for å ta vare på seg selv og sin familie i den situasjonen dere er i nå.

Lykke til!

P.S. Er det noe alternativ at du reiser på hytta alene og lar henne bli igjen hjemme dersom hun ikke vil - eller blir du for engstlig for henne da?

[Gjest mange muligheter]

"Alle sier at Jeppe drikker, men ingen spør HVORFOR Jeppe drikker" - var tanken som slo meg.

For meg høres det ut som hun er i en stor krise, hvor hun kanskje tror at hun har mistet jobb, kanskje karriere for godt. Kanskje på en traumatisk, nedverdigende måte. Kanskje har opplevelsen fellestrekk med følelsen av å være voldtatt? I så fall er det vel dobbelt krenkende at plagene etter "voldtekten" skyldes på henne.

Folk som har opplevd slike kriser, opplever gjerne så stor utrygghet at de blir svært fokusert på å få kontroll. Den kan de få ved å granske opp og ned om de selv hadde skyld, burde forutsett, .. Selv helt uforutsigbare ting kan man få for seg at man burde forutsett og avverget. Dette kan høres ulogisk ut for andre, men er klassisk, og logisk sett innenfra.

Enten det er en psykolog eller en annen, tror jeg det er viktig at noen på en empatisk måte lar henne få snakke ut om dette:

Veksler hun mellom raseri mot seg selv og mot de på jobben, uten å finne ut av det? Hvem er det rimelig å være sint på? Hvilket tap er det hun føler? Hva skulle til for å føle seg mindre ydmyket? Hvilke fremtidsmuligheter er det hun føler er forsvunnet for godt? Å miste jobben og all fremtidig jobbmulighet kan oppleves like hardt som å miste et barn.

Se også "Familiens rolle" i boka "Lykketyvene"

http://www.lommelegen.no/bokhandel/default.asp?vis=121

[frosken]

"Alle sier at Jeppe drikker, men ingen spør HVORFOR Jeppe drikker" - var tanken som slo meg.

For meg høres det ut som hun er i en stor krise, hvor hun kanskje tror at hun har mistet jobb, kanskje karriere for godt. Kanskje på en traumatisk, nedverdigende måte. Kanskje har opplevelsen fellestrekk med følelsen av å være voldtatt? I så fall er det vel dobbelt krenkende at plagene etter "voldtekten" skyldes på henne.

Folk som har opplevd slike kriser, opplever gjerne så stor utrygghet at de blir svært fokusert på å få kontroll. Den kan de få ved å granske opp og ned om de selv hadde skyld, burde forutsett, .. Selv helt uforutsigbare ting kan man få for seg at man burde forutsett og avverget. Dette kan høres ulogisk ut for andre, men er klassisk, og logisk sett innenfra.

Enten det er en psykolog eller en annen, tror jeg det er viktig at noen på en empatisk måte lar henne få snakke ut om dette:

Veksler hun mellom raseri mot seg selv og mot de på jobben, uten å finne ut av det? Hvem er det rimelig å være sint på? Hvilket tap er det hun føler? Hva skulle til for å føle seg mindre ydmyket? Hvilke fremtidsmuligheter er det hun føler er forsvunnet for godt? Å miste jobben og all fremtidig jobbmulighet kan oppleves like hardt som å miste et barn.

Se også "Familiens rolle" i boka "Lykketyvene"

http://www.lommelegen.no/bokhandel/default.asp?vis=121

Jeg er enig i at det kan være mange grunner til at folk gjennomgår slike faser. Men samtidig mener jeg at selv om man ikke har noen form for skyld i at man får de problemer man har, så har man et ansvar for å håndtere dem på en så konstruktiv måte som man har mulighet til.

Det virker ikke som om det er mangel på forståelse fra samboer og evt. andre som er hovedproblemet i dette tilfellet, men det at hun nekter å ta i mot tilbud om samtalebehandling ol for å komme ut av situasjonen. Bruk av alkohol i større mengder i slike perioder, har vel heller aldri medført noe konstruktivt.

Perspektivet med å forstå hvorfor vedkommende opplever sin situasjon som hun gjør, synes jeg derimot er uhyre viktig i en fase hvor hun forsøker å finne veier ut av hengemyra.

[Gjest mange muligheter]

Jeg er enig i at det kan være mange grunner til at folk gjennomgår slike faser. Men samtidig mener jeg at selv om man ikke har noen form for skyld i at man får de problemer man har, så har man et ansvar for å håndtere dem på en så konstruktiv måte som man har mulighet til.

Det virker ikke som om det er mangel på forståelse fra samboer og evt. andre som er hovedproblemet i dette tilfellet, men det at hun nekter å ta i mot tilbud om samtalebehandling ol for å komme ut av situasjonen. Bruk av alkohol i større mengder i slike perioder, har vel heller aldri medført noe konstruktivt.

Perspektivet med å forstå hvorfor vedkommende opplever sin situasjon som hun gjør, synes jeg derimot er uhyre viktig i en fase hvor hun forsøker å finne veier ut av hengemyra.

Jeg tror vi er enige. Man kan være misforstått empatisk, "jatte med", det hjelper jo ikke. Og ingen løser psykiske problemer med å øke alkoholforbruket.

Men hvis alt hun er tilbudt er en ta-deg-sammen-, ta-en-pille-, 5-minutterslege, kan man forstå at hun ikke vil ha slik "hjelp". Kanskje er hun mer motiverbar hvis hun får vite konkret hva en psykolog har tenkt å gjøre?

Hvis kvinnen er i en krise a la mistet et barn, blitt dypt krenket type voldtatt (det vet jo ikke jeg, bare foreslår som en mulighet), kan appellering til ansvarsfølelse for andres ve og vel oppleves som veldig malplassert. Da MÅ hun få rom for, få snakke ut om sin virkelighet, mener jeg. Da er ikke alkoholen symptom på manglende ansvarsfølelse, men dårlige hjelpetilbud, tenker jeg.

Boka jeg viste til balanserer hensynet til alle parter, slik du gjør, frosken.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

"Alle sier at Jeppe drikker, men ingen spør HVORFOR Jeppe drikker" - var tanken som slo meg.

For meg høres det ut som hun er i en stor krise, hvor hun kanskje tror at hun har mistet jobb, kanskje karriere for godt. Kanskje på en traumatisk, nedverdigende måte. Kanskje har opplevelsen fellestrekk med følelsen av å være voldtatt? I så fall er det vel dobbelt krenkende at plagene etter "voldtekten" skyldes på henne.

Folk som har opplevd slike kriser, opplever gjerne så stor utrygghet at de blir svært fokusert på å få kontroll. Den kan de få ved å granske opp og ned om de selv hadde skyld, burde forutsett, .. Selv helt uforutsigbare ting kan man få for seg at man burde forutsett og avverget. Dette kan høres ulogisk ut for andre, men er klassisk, og logisk sett innenfra.

Enten det er en psykolog eller en annen, tror jeg det er viktig at noen på en empatisk måte lar henne få snakke ut om dette:

Veksler hun mellom raseri mot seg selv og mot de på jobben, uten å finne ut av det? Hvem er det rimelig å være sint på? Hvilket tap er det hun føler? Hva skulle til for å føle seg mindre ydmyket? Hvilke fremtidsmuligheter er det hun føler er forsvunnet for godt? Å miste jobben og all fremtidig jobbmulighet kan oppleves like hardt som å miste et barn.

Se også "Familiens rolle" i boka "Lykketyvene"

http://www.lommelegen.no/bokhandel/default.asp?vis=121

Jeg la merke til overskriften.

Jeg spør meg også: Hvorfor får noen vansker på jobben? Er det pga samme umodne oppførsel?

[Gjest mange muligheter]

Jeg la merke til overskriften.

Jeg spør meg også: Hvorfor får noen vansker på jobben? Er det pga samme umodne oppførsel?

Ja, det kan det jo være. Eller det kan være på grunn av mobbing, en sosialt ufyselig sjef osv. Folk blir jo fremdeles uføre av det i Norge i dag.

Jeg hadde inntrykk av at umodenhet og uansvarlighet var en mulighet samboeren allerede hadde tenkt på. Foreslo derfor den motsatte ytterlighet for å prøve ut nye tankebaner.

Det er jevnlig diskusjoner som dette her inne. Får pasienter passe blanding av støtte og krav? Som regel har vi for lite info i spørsmålet til å svare på det. Så fyller vi på med det vi selv har sett i psykisk helsevern.

Selv har jeg sett en del tullekrav av type at folk med brukne ben må løpe 100-meter. De som har sett det motsatte trekker rimeligvis frem det.

[sambo2004]

"Alle sier at Jeppe drikker, men ingen spør HVORFOR Jeppe drikker" - var tanken som slo meg.

For meg høres det ut som hun er i en stor krise, hvor hun kanskje tror at hun har mistet jobb, kanskje karriere for godt. Kanskje på en traumatisk, nedverdigende måte. Kanskje har opplevelsen fellestrekk med følelsen av å være voldtatt? I så fall er det vel dobbelt krenkende at plagene etter "voldtekten" skyldes på henne.

Folk som har opplevd slike kriser, opplever gjerne så stor utrygghet at de blir svært fokusert på å få kontroll. Den kan de få ved å granske opp og ned om de selv hadde skyld, burde forutsett, .. Selv helt uforutsigbare ting kan man få for seg at man burde forutsett og avverget. Dette kan høres ulogisk ut for andre, men er klassisk, og logisk sett innenfra.

Enten det er en psykolog eller en annen, tror jeg det er viktig at noen på en empatisk måte lar henne få snakke ut om dette:

Veksler hun mellom raseri mot seg selv og mot de på jobben, uten å finne ut av det? Hvem er det rimelig å være sint på? Hvilket tap er det hun føler? Hva skulle til for å føle seg mindre ydmyket? Hvilke fremtidsmuligheter er det hun føler er forsvunnet for godt? Å miste jobben og all fremtidig jobbmulighet kan oppleves like hardt som å miste et barn.

Se også "Familiens rolle" i boka "Lykketyvene"

http://www.lommelegen.no/bokhandel/default.asp?vis=121

Hei

Jo, du er absolutt inne på noe vesentlig her. Drikkingen er som en følge av problemer på jobb. Hun er på sett og vis presset ut av jobb. Det har tatt månedsvis så langt og det ser ikke ut til at det går hennes vei. Det blir jo ikke bedre at hun blir inndisponibel pga kjøret og alkoholen. Det har medført mertrøbbel for henne.

[Gjest mange muligheter]

Hei

Jo, du er absolutt inne på noe vesentlig her. Drikkingen er som en følge av problemer på jobb. Hun er på sett og vis presset ut av jobb. Det har tatt månedsvis så langt og det ser ikke ut til at det går hennes vei. Det blir jo ikke bedre at hun blir inndisponibel pga kjøret og alkoholen. Det har medført mertrøbbel for henne.

Hei igjen,

Mange tror at vi har god jobbsikkerhet i Norge idag. Slik er det jo ikke alltid. Omorganiseringer og nedskjæringer brukes ofte til å skvise folk man ikke liker. Den faglig dyktige som venter seg rettferdighet blir rimeligvis redd og sint og veldig usikker når slikt skjer.

De som beholder jobben er de som utad klarer å være rolige og positive. Det er ikke lett når man er opprørt! Hvis i tillegg gammel utrygghet fra før i livet vekkes til live, blir det fryktelig tøft.

Jeg tror veldig på at hun kan hjelpes hvis hun får snakke ut om sine sikkert motstridende følelser. Redsel, sinne, selvforakt?

NB Jeg tror at hjelp som skal lykkes, må ta utgangspunkt i uretten mot henne. Hjelp som starter med at hun selv er et problem, tror jeg ikke kan lykkes. Først lenger ute i prosessen vil hun få krefter til å se egne svakheter, tenker jeg.

[Gjest mange muligheter]

Hei

Jo, du er absolutt inne på noe vesentlig her. Drikkingen er som en følge av problemer på jobb. Hun er på sett og vis presset ut av jobb. Det har tatt månedsvis så langt og det ser ikke ut til at det går hennes vei. Det blir jo ikke bedre at hun blir inndisponibel pga kjøret og alkoholen. Det har medført mertrøbbel for henne.

Støtte først, krav etterpå - det burde vel gjelde deg også, du som er samboeren. Det svaret jeg skrev, var kanskje bare krav og ingen støtte til deg.

Så mitt tips til hva du kan gjøre er egentlig: prøv å skaffe henne en utenforstående til hjelp. Sørg for at denne er støttende og kreativ på løsninger, ikke dømmende.