Hva er det med meg?

[Gjest uten signatur]

Har vært sammen med ei jente som led av depresjoner. Har tidligere fortalt min historie her. Det var en vond tid med mange tunge stunder der jeg veldig ofte var klagemuren og fikk gjennomgå for hennes problemer. Holdt ut fordi jeg elsket henne og kanskje også fordi jeg trodde det var min plikt. Tenkte ofte at når alt ble bra da skulle hun elske meg utrolig høyt fordi jeg hadde stått ved hennes side gjennom hele den tunge tiden. Tenkte aldri på den prisen jeg måtte betale for å gjennomgå alt dette. Uansett så gikk det til et punkt der jeg innså at jeg ikke kunne bidra lenger. Hun prøvde å ta sitt eget liv og uten at jeg skjønner hvordan jeg klarte det så tok jeg et valg om å forlate henne, selv om følelsene fremdeles var der. Trodde de tunge stundene jeg hadde skulle bli borte, men føler meg like hjelpeløs som før. Humøret mitt svinger, jeg orker ikke å være i lag med venner, allikevel er jeg ensom og trist alene. Har ikke tiltak til noe, har ingen kreativitet eller energi. Av og til kan jeg være på gråten uten å egentlig vite nøyaktig hvorfor. En dag kan jeg være positiv og føle at nå har jeg kommet meg over det værste, men neste dag kan jeg være nedstemt uten å kunne sette fingeren på årsaken til det. Har hatt det slik de siste månedene, tror kanskje det skyldes at jeg kjenner litt påkjenninger fra det forholdet jeg har vært igjennom, at det på en måte kommer fram nå. Men vet ikke om jeg skal prøve å få hjelp til dette, føler det liksom er ubetydlig, alle kan ha litt problemer innimellom. Føler meg litt sutrete og svak. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre, bare sitte å vente til det går over eller prøve å snakke med noen. Er kanskje litt redd for å høre "skjerp deg" du har det ikke noe verre enn andre.

[Gjest barmuda]

Søk hjelp, du. Foreløpig har du kanskje som mål å komme deg på bena og bli den du var, kanskje ender du opp med å kjenne deg selv mye bedre, og utvikle deg til det bedre. Ofte søker man til andre som har problemer fordi man ikke vil se på sine egne problemer. Da blir det lett å tenke at man selv er ok, og at den andre er grunnen til sine problemer. Kanskje er det slik, kanskje ikke. Uansett kan du ikke gå rundt og ha det sånn. Du har opplevd noe uvant og belastende, du har nå nedsatt livskvalitet, det er ingen grunn til at du ikke skal kunne oppsøke hjelp. Av en profesjonell vil du aldri få høre "skjerp deg". Selv om vi alle må skjerpe oss selv til tider, nå trenger du å få sortert dette, og det greier du ikke, så da trenger du hjelp til det. Det kan være nok med et par timer til fastlegen, eller kanskje må det mer til. Begynn hos fastlegen :-)