Psykologen min og kvinneroller

[Gjest satsdama]

Jeg får av og til følelsen av at psykologen min er selvopptatt og oppgitt over meg. Kanskje litt nedlatende. Bør jeg si dette til henne? Betyr dette at det egentlig er jeg som er selvopptatt, oppgitt og nedlatende? Hun vil med stor sannsynlighet si at hun ikke ser ned på meg, samtidig som vi kommer til å snakke om hva det kan komme av at jeg føler det på den måten. Hva om jeg fremdeles har den følelsen? Er ikke [det at jeg kan fange opp at andre ser ned på meg] egentlig en mekanisme det er ønskelig å beholde, dersom den ikke er overdreven? Hvordan vet man iså fall om den er overdreven?

Hun bor i samme nabolag som foreldrene mine, så jeg kjenner litt til henne privat. Hun virker som en superkvinne, skilt, vellykket og selvstendig. Jeg føler det som et press at jeg bør bli like selvstendig og fremadstormende hvis jeg skal være "god nok". Som om målet er å greie seg uten menn og dyrke sitt eget liv. Jeg føler at dette ikke passer for meg. Jovisst vil jeg være selvstendig til en viss grad, men jeg vil også gjerne ha et langvarig parforhold, og ikke bli så sta og selvstendig at dette blir vanskelig med en likeverdig partner. Kan jeg si dette til henne? Det er nesten så jeg er redd for å såre henne. Hun har sikkert jobbet hardt og lenge for å komme dit hun er i dag, og det føles sikkert meningsfylt for henne å være en sånn sterk, singel og selvstendig kvinne. Ikke at jeg setter likhetstegn mellom singel og selvstendig.

Hun er også veldig direkte, på godt og vondt. Jeg kjenner jeg krymper meg og kjenner det hindrer meg i å si det jeg tenker på, fordi jeg føler meg så sårbar mot reaksjonene hennes som av og til er litt vel direkte. Altså er jeg sårbar for kritikk, mener hun. Er ikke alle det i en terapisammenheng, eller er det patologisk?

Håper noen kan bidra med noen tanker rundt dette.

[PieLill]

Man kan være oversensitiv for kritikk og hva andre tenker om en, at de ser ned på en.

Men man kan også bruke andres påståtte overdrevne følsomhet som et våpen: Det er aldri hva jeg gjør, men din reaksjon som er problemet. Ergo er jeg perfekt og uangripelig. Ja, selv om jeg gjør en feil, burde du taklet mitt feiltrinn bedre. Igjen blir du problemet.

En del helsepersonell er dessverre durkdrevne i den kunsten. Det er vanskelig å stå seg mot noe slikt i en terapisituasjon.

Her har jeg skissert to ytterligheter. Selvsagt kan jeg ikke vite hva som er sant for deg i den situasjonen du er i.

En måte man kan teste seg selv på er å prøve å iakta om man reagerer slik i svært mange/alle situasjoner, eller kun i nærheten av bestemte mennesker. Reagerer man på alt og alle er det jo sansynlig at man ofte tar feil. Reagerer man bare i enkelte situasjoner, er det mer sansynlig at man har gjort en riktig observasjon.

Selv synes jeg ikke det å være skilt er et tegn på vellykkethet og suksess. Mange opplever skilsmisse som et av sine største nederlag. Enten fordi de forpliktet seg i et forhold som ikke holdt vann, eller at de ikke greide å stå løpet ut. Men det betyr ikke at man ikke kan oppleve mye suksess etter en skilsmisse.

Jeg synes heller ikke det å være singel og selvstendig automatisk er et tegn på styrke. Det kan også være et tegn på at man ikke takler nærhet, forpliktelse og trofasthet så godt.

Det å knytte seg nært til sin livspartner er på samme måte ikke automatsik et tegn på svakhet. Det kan like godt være et tegn på selvtillit, generøsitet og utholdenhet. Man våger å satse seg selv inn i andres liv.

Jeg tenker på suksess som å lykkes i de mål man setter seg, og det livet man velger. Da kan suksess like godt være å jobbe hjemme med 8 herlige unger, som å gjøre karriere og høste offentlig anerkjennelse.

Bare noen tanker i forhold til det du skriver. Finner du ikke ut av det med behandleren din, kan du kanskje vurdere å bytte? Jeg ser det ikke som en fordel at det er en viss forbindelse der privat.

mvh