Samboer med en som har angst

[Gjest nikkelina]

Jeg er så sliten. Bor sammen med kjæresten min som har angst og må gjøre alt i faste mønster hele tiden. Hans mor har også angst og blir medisinert, men ikke tilfredsstillende ifølge meg. Vil noen gi meg råd om hvordan jeg skal forholde meg til mennesker med angst for det meste?

[PieLill]

Noe som er vanskelig med å forholde seg til personer med angst er at de faktisk har det vondt. Man kan lett føle seg som årsaken til angsten, hvis man ikke hele tiden gjør alt for å unngå at de får angst. Men når man gjør dette kan man "mate" angsten i stedet for å bidra til å sulte den ut.

I forhold til din samboer:

Hvis han ikke alt gjør det, forlang at han får profesjonell hjelp, evt. inkludert medisiner. Krev at han jobber for å redusere problemet. Det er ikke en privatsak. Det er heller ikke umulig å gjøre noe med. Han har et valg. Han kan kanskje ikke velge å bli kvitt angsten på et blunk. Men han kan gjøre en del valg i forhold til hvordan han håndterer det.

Han tåler et visst nivå av angst, akkurat som vi tåler et visst nivå av fysisk smerte. En del fysisk smerte skal man ta hensyn til å slutte å gjøre det som fører til smerte. Men svært mange vonter har vi det best når vi ignorerer. Det er destruktivt å stadig gå å kjenne etter om det er noe som gjør vondt.

På samme måte er det med angsten. Det er veldig destruktivt å gå og kjenne etter; Au får jeg angst nå! Du skal heller ikke gjøre det for ham. Ikke vær for hensynsfull. Gjør ting på din måte, selv om det bryter opp i hans trygghet. Hva du skal kreve og hva du skal ta hensyn til, finner du best ut selv.

Angst tar ofte kontroll over et menneske. Hvis den får lov å forbli utemmet har den en lei tendens til å ta kontroll over medmenneskene også. Du gjør din samboer en tjeneste ved å sette grenser og stille krav slik at du også kan ha det greit i forholdet. Da har jo forholdet en sjanse til å vare. Det er heller ikke oppbyggelig for ham at angsten får lov å herje fritt med både ham og omgivelsene.

I forhold til hans mor gjelder omtrent de samme prinsippene, men i mildere grad, etter som hun er en person du kan velge større avstand til.

Konklusjon:

Angst er forferdelig vondt, og kan være invalidiserende. Det er ikke noe man bare automatisk kan ta full kontroll over bare man vil nok. Men det er heller ikke en dødelig sykdom som man ikke kan gjøre noe som helst med. Det er ikke noe man er, men har.

mvh

[webra]

Dette er vel noe som min mann kunne sagt om meg... "gift med ei som har angst". Ut fra egen erfaring om å være den i familien som sliter med angst og føler seg avhengi av mann, så er det beste for meg at han ikke "syr puter" under armene mine, men gjør ting som normalt. Gi meg et " spark bak" når det trengs. Ikke ha den syns-synd-på- holdningen, for det forverrer bare alt. Men likevel ønsker jeg forståelse og en hjelpende hånd når det røyner på som verst. Tror ingen med angst er tjent med at man opparbeider seg et avhengihetsforhold til den man bor sammen med, for det kan bare gå feil vei og man skremmer vekk personen man bor sammen med/er gift med.

Jeg har stor beundring for de som er i et forhold der partneren sliter med slike problemer, og ER der fortsatt, det beviser i allefall at den personen bryr seg veldig, og det tror jeg betyr mye for den andre part. Men du skal ikke la din samboer styre livet ditt, for det sliter bare deg ut, og kan slå tilbake på deg selv. Prøv heller å hjelpe han til å komme ut av den angstsituasjonen, og støtte han i en periode til ting kanskje blir bedre. Har han angst for f.eks å oppsøke butikker alene, så har jeg et tips som jeg gikk gjennom selv.

Min mann var med i butikker i en kort periode, så kjørte han meg til butikken etterhvert og jeg gikk inn alene mens han satt ute og ventet, og til slutt klarte jeg å dra helt alene. Det kan være en lang prosess, men det fungerer. For man MÅ oppsøke de tingene man er redde for om det skal gi noen effekt.

Stå i de situasjoener som er skremmende og kjenne på angsten til den avtar.

Det med hans mor.... glem det... det er i allefall ikke ditt ansvar.

Lykke til og klem til deg.