Minner som kommer og slår

[Gjest miemi]

Det er rart når minner jeg ikke trodde eksisterte plutselig dukker opp og slår meg ut. Det er rart at det er mulig å ikke være bevisst hva som har skjedd før år etterpå.

Jeg levde lenge i en fred som alltid bar en skygge over seg, som ingen ville vite av. Jeg visste ikke hva det var.

Hvordan kunne jeg vite det?

Jeg delte det ikke med noen. Minner ble borte. Ble jeg borte med dem? Forsvant en del av meg den gangen?

Jeg finner meg ikke igjen. Anger har kommet med Skyld og Trist. Redd har vært her en stund, og føler seg hjemme.

Jeg ber dem om å gå, og prøver Streng og Sint. De kommer og brenner et lys, et øyeblikk, med styrke. Men så tramper dommeren inn med Svak. De risper stemmene sine inn i huden om Synd og Mindreverd.

Kan jeg velge bort mine minner? Kan jeg glemme og leve uten dem?

Når de har gått blir jeg alene med det usikkre meg og en kropp med spor av Stiv og Hard. Mistillit og Svik har hjulpet den og sperre inne alt som ikke skulle ut.

Jeg roper på Hvorfor og Hjelp, men Redd sier stopp og minnene slår.

Det er meg. Det har hendt. Jeg er her.

[lille, store, redde meg]

Og jeg synes det er bra du klarer å sette ord på det.

Skulle ønske det var noe jeg kunne si som fikk deg til å føle deg bedre.

Men det eneste jeg kan si er at du ikke er alene.

Jeg forstår deg så godt.

Og ja, det er mulig at minnene er borte for så å komme for fullt.

Jeg står midt oppi det og det gjør meg syk.

Håper du har noen å snakke med.

Noen som du stoler på.

Sender deg masse varme tanker og ønsker deg alt godt på din vei.

Never, never, never give up!

Hilsen lille