En venninne som sier hun er suicidal

[Gjest - Foreløpig Anno Nym]

Hei.

Her om dagen så fikk jeg en e-mail fra en venninne som rett frem i mailen sa at hun var suicidal.

Jeg har kjent henne en stund, men vet ikke om hun får hjelp eller hvem som evt. måtte vite om dette.

Hun har vært depressiv (manisk depressiv? Opp og ned) en stund.

Jeg føler ikke at det er akutt, men det skremmer meg at hun går i de tankene der...

Og har ikke lyst til at det skal fortsette.

Hun snakker/kommuniserer ikke med meg i disse dager. Hun gjør det av og til - isolerer seg i en liten periode.

Bør jeg ringe en av søskene og fortelle at hun er suicidal?

[frosken]

Jeg synes du kan ringe enten en av søskenene eller foreldrene og si at du har fått en slik mail. Du har som du sier liten mulighet til å vite om hun har fått tilbud om adekvat hjelp, og det er urimelig at du skal være nødt til å gå rundt å være urolig siden hun har betrodd deg dette.

Synes forøvrig slike mailer er en uting...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er overveiende sannsynlig at du ikke er den eneste hun har hatt behov for å fortelle dette til.

Du kan svare på mailen hennes og be henne ta det opp med fastlegen sin.

[PieLill]

Jeg synes du kan ringe enten en av søskenene eller foreldrene og si at du har fått en slik mail. Du har som du sier liten mulighet til å vite om hun har fått tilbud om adekvat hjelp, og det er urimelig at du skal være nødt til å gå rundt å være urolig siden hun har betrodd deg dette.

Synes forøvrig slike mailer er en uting...

Man må vurdere familieforhold nøye før man kontakter foreldre / søsken. Det kan være det absolutt verste man kan gjøre. Det kan også vesentlig forverre situasjonen til den man vil hjelpe.

mvh

[Gjest Pås]

Man må vurdere familieforhold nøye før man kontakter foreldre / søsken. Det kan være det absolutt verste man kan gjøre. Det kan også vesentlig forverre situasjonen til den man vil hjelpe.

mvh

Føler meg på svært gyngende grunn her, og har nok ikke så mye å bidra med, men prøve alikevel:

Da søsteren min flyttet fra sin alkoholiserte og syke samboer, og direkte inn til meg, ringte han hele natten og sa at han ville ta livet sitt om hun ikke kom tilbake. Jeg rådet henne da til å ringe foreldrene hans, som med en gang kom og tok affære. Han hadde IKKE tatt noen piller, han prøvde bare å skremme henne tilbake.

Hun fikk ikke flere slike telefoner!

Selvsagt ikke det rette for alle, men for henne funket det!

mvh

[PieLill]

Føler meg på svært gyngende grunn her, og har nok ikke så mye å bidra med, men prøve alikevel:

Da søsteren min flyttet fra sin alkoholiserte og syke samboer, og direkte inn til meg, ringte han hele natten og sa at han ville ta livet sitt om hun ikke kom tilbake. Jeg rådet henne da til å ringe foreldrene hans, som med en gang kom og tok affære. Han hadde IKKE tatt noen piller, han prøvde bare å skremme henne tilbake.

Hun fikk ikke flere slike telefoner!

Selvsagt ikke det rette for alle, men for henne funket det!

mvh

Virket som en god løsningen i det tilfellet du beskriver. Og her dreide det seg ikke om en person som var suicidal, men om psykisk terror.

Det man må være klar over er at familierelasjoner kan være vanvittig infløkte og sårbare. Ønsker man å hjelpe en person som er suicidal, må man ikke gi dem enda en grunn til å henge seg.

Man bør først gå til den det gjelder å prøve å finne ut av det. Anbefale dem å skaffe seg hjelp. Skal man gå til tredieperson er mitt førstevalg en nøytral utenforstående, med mindre jeg vet at jeg vet at familie er det beste valget.

Mange lever et liv uavhengig av sin familie, og innblanding fra den kanten vil virke direkte traumatisk og ødeleggende.

mvh

[frosken]

Man må vurdere familieforhold nøye før man kontakter foreldre / søsken. Det kan være det absolutt verste man kan gjøre. Det kan også vesentlig forverre situasjonen til den man vil hjelpe.

mvh

Dersom man vet at familierelasjonene er elendige, er jeg enige i at man skal vente i det lengste. Men når man "truer" med å ta livet av seg i en mail, så må man på en måte ta konsekvensene av dette. En slik mail gjør såpass mye med mottakeren, at mottakeren må ha lov til å velge de reaksjonsformer som kjennes naturlige for vedkommende, og som samtidig kjennes ut som et rasjonelt tiltak. Siden foreldre eller søsken ofte er de nærmeste pårørende, mener jeg at man i de aller fleste tilfeller med god samvittighet kan ta kontakt med dem, dersom man er bekymret for livet til en venn... Det blir en variant av en "nødrettshandling".

Men - som jeg sa i det forrige innlegget; slike mail er en uting såfremt mottakeren ikke har sagt seg villig til å diskutere såpass vanskelige temaer.

Jeg ville ikke ha kontaktet familien annet enn i tilfeller hvor jeg reelt sett var bekymret for livet til noen.