Amygdala...!

[Gjest undrende_far]

Leser med interesse om ny forskning som viser at stress fører til at hypocampus skrumper inn ved kronisk stress, mens amygdala blir større.

Så vidt meg bekjent er hippocampus regnet for å være en sentral del for læring og hukommelse. Når hippocampus reduseres, betyr vel det at nærvecellene og deres grener reduseres, med redusert informasjonstrøm til cellene som resultat. Eller sagt på en annen måte, man glemmer (fortrenger) de negative impulser.

Jeg antar stress betyr mer aktivitet for amygdala å håndtere (flere bekymringer ?) og at det kanskje er grunnlaget for at den vokser. (Mer arbeid, flere celler trengs)

Siden amygdala knyttes mot emosjonell adferd og følelser, tolker jeg det til at hjernen utsatt for stress må håndtere flere impulser som går på angst, sinne, frustrasjon og lignende følelser.

Så til mitt spørsmål:

Dersom amygdala hos en person er redusert eller liten, betyr det da redusert evne til å håndtere emosjonell adferd og følelser?

Kort sagt, kan manglende empati knyttes mot størrelsen av amygdala?

[Gjest en annen]

Antagelig, men det vil være en veldig reduksjonistisk forklaringsmåte. Bevissthet, f.eks., er en forutsetning for empati, og vi vet ingenting om det nevrologiske grunnlaget for bevissthet (vi har også problemer med å definere bevissthet rent fenomenologisk).

Hjernen er ikke så modularisert som man tidligere gjerne trodde, men en meget komplisert nettverk av nevronforbindelser. Å forsøke å knytte bestemte mentale fenomener til spesifikke områder i hjernen har en interesse, men er ikke tilstrekkelig for å forså disse.

[Gjest undrende_far]

Antagelig, men det vil være en veldig reduksjonistisk forklaringsmåte. Bevissthet, f.eks., er en forutsetning for empati, og vi vet ingenting om det nevrologiske grunnlaget for bevissthet (vi har også problemer med å definere bevissthet rent fenomenologisk).

Hjernen er ikke så modularisert som man tidligere gjerne trodde, men en meget komplisert nettverk av nevronforbindelser. Å forsøke å knytte bestemte mentale fenomener til spesifikke områder i hjernen har en interesse, men er ikke tilstrekkelig for å forså disse.

"-en annen" skrev at bevisthet er en forutsetning for empati! Er det egentlig det? Kan ikke empati være ubevist?

Om vi ser noen gråter, tenker vi jo ikke at "Han gråter, så han må jeg trøste"! Vår beviste sansing av gråtende menneske utløser ubevist empatiske følelser i oss. Vel, med unntak av psykopater da!

Nylig leste jeg en artikkel skrevet av Chris Frith ved Institute of Cognitive Neuroscience i London og han tilkjennegav følgende :

" Bevissthet kan betraktes som følelsen av å være i kontroll".

Samtidig vet vi at det meste av det hjernen gjør, skjer ubevist, utenfor vår kontroll.

Dersom vår empati er bevist, så er den styrt av vår kontroll. Det har jeg vanskelig for å tro. Legger man en slik påstand til grunn vil det bety at vi har kontroll over våre følelser og evne til innlevelse i andre menneskers forståelse, noe jeg betviler.

jeg skiller her mellom vanlige mennekser og de som MANGLER empati!

En ting er jo bevisst å undertrykke følelser, men da har man jo følelser selv om man kontrolerer dem.

Noe annet er det å ha en kontroll så man IKKE føler noe selv om man undertrykker følelser.

[Gjest en annen]

"-en annen" skrev at bevisthet er en forutsetning for empati! Er det egentlig det? Kan ikke empati være ubevist?

Om vi ser noen gråter, tenker vi jo ikke at "Han gråter, så han må jeg trøste"! Vår beviste sansing av gråtende menneske utløser ubevist empatiske følelser i oss. Vel, med unntak av psykopater da!

Nylig leste jeg en artikkel skrevet av Chris Frith ved Institute of Cognitive Neuroscience i London og han tilkjennegav følgende :

" Bevissthet kan betraktes som følelsen av å være i kontroll".

Samtidig vet vi at det meste av det hjernen gjør, skjer ubevist, utenfor vår kontroll.

Dersom vår empati er bevist, så er den styrt av vår kontroll. Det har jeg vanskelig for å tro. Legger man en slik påstand til grunn vil det bety at vi har kontroll over våre følelser og evne til innlevelse i andre menneskers forståelse, noe jeg betviler.

jeg skiller her mellom vanlige mennekser og de som MANGLER empati!

En ting er jo bevisst å undertrykke følelser, men da har man jo følelser selv om man kontrolerer dem.

Noe annet er det å ha en kontroll så man IKKE føler noe selv om man undertrykker følelser.

Man er ikke enig om noen god/dekkende definisjon for bevissthet, så det er et veldig problematisk begrep. Kan anbefale The Mysteri of Consiusness av filosofen Searl, selv om han er vel polemisk på egene teoriers vegne.

Hovedpoenget mitt er at selv om det kan være interessant å studere spesifikke områder i hjernen, så må man ikke glemme at dette er et så komplekst problemområde, som vi foreløpig har kartlagt så utilstrekkelig, at man må være veldig forsiktig med å trekke bastante slutninger, som f.eks. at amygdala betinger empati. Men man kan selvsagt gjøre seg interesante spekulasjoner rundt dette.