Hjelp - er forferdelig deprimert...

[Gjest en forferdelig sliten mamma]

Jeg er en jente på 29 år, som de siste årene har hatt det veldig tøft psykisk. Sliter med mye smerter på grunn av fibromyalgi mm, og sliter med stor sorg over å ha mistet et barn for tre år siden. (Fikk ingen oppfølging den gangen)

Det føles som alt bare har bygd seg opp, har prøvd å være sterk, komme videre, og så plutselig sitter jeg her og skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg opp igjen..

Jeg er så sliten, så lei, så trist..

Pga smerter slet jeg med misbruk av medisiner i fjor, og var innom psykiatrien, pga dette.

Fikk hjelp til dette etter hvert, og har klart meg bra et halvt år.

Har gjennomgått skilsmisse de siste månedene, og vært utsatt for stort press pga dette.

Jeg skjønner jo at jeg er veldig deprimert, jeg klarer ikke se framover, og ser ingen løsning på dette.

Jeg har forferdelig sykehusskrekk, etter at barnet mitt døde, i tillegg til at jeg ble veldig skremt av en psykiater i fjor. Han kalte meg sinnsyk, sa han skulle sperre meg inne, at jeg aldri ville få se sønnen min igjen osv.. Kan godt hende han ville gi meg en tankevekker, men redselen er nå enorm. Har ingen tillit til sykehuset i det hele tatt.

Fastlegen min er langtidssykemeldt, så det er så vanskelig å få hjelp nå, føler jeg.

Tenker tanker om at jeg ikke orker å leve, men prøver likevel - kan ikke svikte den lille sønnen min på to år. Men har han noe godt av å ha en mamma som er så lei av livet?

Jeg kom meg til lege før helga, ble sendt til akutt-time på voksenpyskiatrisk, og trodde virkelig jeg endelig skulle få hjelp.

Men dessverre havnet jeg hos en ny psykiater som behandlet meg elendig. Han leste i journalen, og var kun opptatt av mine tidligere medisinproblemer. Sa rett ut at det eneste problemet jeg hadde, var stoffavhengighet...

Beskyldte meg for å gå på amfetamin, hasj, ecstacy osv. Og jeg har aldri noen gang prøvd noen ting sånt.

Han sa at det var vel ingen vits i å sette opp noen ny time til meg. Og da jeg ba om å få snakke med en annen der, nektet han meg det.

Satte opp ny time om to uker, og jeg har jo selvsagt ikke lyst til å gå tilbake dit. Skal jeg gjøre det? Klarer jeg det?

Føler meg jo bare enda mye verre etter å ha vært der, føler at verden raser sammen nå hvis ingen hjelper meg.

Jeg er fullstendig rådvill her nå - hva kan jeg gjøre for å få den hjelpen jeg trenger?

Jeg skjønner jo at jeg har akutt behov for hyppig psykologhjelp, men skjønner ikke hvordan jeg skal få det til.

Jeg vil så inderlig gjerne finne tilbake til den sterke, sunne gladjenta jeg engang var, men klarer det ikke uten hjelp.

Er sykemeldt, og det plager meg veldig. Er jo så glad i jobben min, men eier ikke konsentrasjon.

Har aldri vært redd noenting, men nå kjenner jeg at jeg er redd for å være alene hjemme (som jeg er mye), får ikke sove om natten, da kommer det bare enda flere tunge, triste tanker.

Spiser omtrent ikke heller.

Jeg går på tolvon 90 mg, det må jeg jo nevne.

Håper du kan gi meg noen råd på veien...

Vet at dette ble veldig rotete skrevet, men det er bare kaos inni meg. Frykt og redsel, er så redd jeg skal gi helt opp..

Trenger så sårt hjelp, nå.

[Gjest Vi er en sårbar pasientgruppe]

Kanskje du kunne ha nytte av gruppeterapi. Da er du liksom ikke fullt så sårbar om du får en drittsekk av en fagperson som leder ab gruppa. En er mer sårbar når en sitter alene med dem. Gruppeterapi kan være godt for slike livstraumer du har gjennomlevd, og gjennomlever.

Og så kan du kontakte pasientombudet for hjelp og veiledning. Der har jeg truffet fantastiske mennesker. De vil gjenne ha beskjed om slik behandling du har fått. Slik kan slike behandlere få en refs eventuelt. Som regel er det flere klager på samme, men hvis ingen tør si ifra, blir det jo ikke oppdaget, ikke sant?

Fylkeslegen er også et klageorgan for dårlig behandling i helsevesenet, men min erfaring er at de mer beskytter fagpersonen enn pasienten. Du må ha veldig alvorlige anklager eller så må du kunne bevise det. De avviste min klage med at jeg ikke kunne bevise det! hehe... HVEM kan bevise hva som skjer i et terapirom, hvis psykiateren nekter for hendelsesforløpet. Ikke pasienten iallefall! Merkelig praksis. Men pasientombudet skjønte mitt problem, mens de samtidig var klar over hvor håpløst det var å få gjort noe med saker og ting, nettopp pga at fagpersonen bare kunne nekte. Men en fikk omtanke og

forståelse og det hjalp godt.

Så neste time ville jeg møtt opp til, og bedt om å bli henvist til gruppeterapi. Er det et DPS du går til? I så fall ville jeg sendt skriftlig klage til ledelsen på behandlingen, klag på at du ikke fikk bytte behandler og fortell hva fagpersonen anklaget deg for. Det er overgrep å behandle syke folk slik! Det er nesten så en ikke kan tro det. Men en tror det når en har bebyttet psykaitrien. Dessverre! Det er alt for mange slike vitnesbyrd blant mine medpasienter.

Lykke til!

[Gjest Vegard]

Du går ikke på 90 !!! mg. Tolvon? jeg blir fullstendig slått ut hvis jeg tar 30 mg.

Tolvon er de verste sovepillene legen min noen gang har gitt meg!