Leste på tekst tv..

[lille, store, redde meg]

At en bestefar fikk tre år og måtte betale tilsammen 145 tusen i erstatning etter å ha misbrukt 3 barnebarn.

Tror det stod at han holdt på fra 1994 til 2002.

Han har over flere år ødelagt tre dyrbare liv.

Greit at han er 68 år, men tre år er alikevell latterlig.

For alt vi vet har han misbrukt flere før det også.

Synes det er latterlig liten straff.

Jeg har selv vært innesperret på tvang tilsammen like lenge.

Men jeg har ikke gjort noen noe!

Tvert om så blir jeg straffet for noe jeg har opplevd.

Jeg kan ikke anmelde noe fordi minnene er så uklare.

Men den siste tiden har det dukket opp endel minner fra jeg var liten.

Når en person i familien kommer uventet i en familiesammenkomst blir jeg skikkelig dårlig.

Jeg flaker fortvilet rundt med blikket, blir kvalmen og kaster opp. Jeg får magesmerter og blir veldig sårbar.

Jeg kan ikke ta så feil.

Men hva gjør jeg når minnene ikke er anett en mareritt og følelser.

Samtidig som jeg er redd for at ei annen i familien kan være utsatt for det samme?

Hva om jeg tar så feil?

Jeg vet innerst inne at det er ham.

Jeg føler at det er ham.

Jeg tåler ingenting av ham, men samtidig så altfor mye.

Jeg føler jeg må være den blide, snille, vennlige piken.

Jeg må sminke meg hvis jeg hører han kommer.

Jeg blir fjern og dovner i kroppen.

Jeg føler alle ser på meg at det er noe.

Etter å ha vært i nærheten av ham vil jeg bare dysje. Lenge...

Men uten å klare å lukke øynene.

Jeg får problemer med å puste, blir redd for å dø, rastløs, nervøs og kan gå ned et par kilo.

Jeg blir opptatt av å være ren.

Vasker ansiktet flere ganger til dagen, legger make up, går i hvite klær og føler meg skitten bare jeg får en flekk.

Jeg kan ikke huske konkrete ting, men jeg blir både fysisk og psykisk syk av hans tilstedeværelse.

Det er akuratt som om jeg melder meg ut. Blir tom i hodet. Føler meg oppblåst i magen og ansikt.

Lurer på om reaksjonene mine er typiske.

Om kroppen kan reagere så sterkt når hjernen ikke husker.

Tenkte en stund at det var innbilling.

Behandleren min sier jeg er i en sårbar periode og at jeg ikke bør lese så mye på nettet.

Men det har alltid vært slik.

Jeg har bare ikke forstått det før.

Jeg forstod ikke hvorfor jeg var syk, var livredd for å sitte i samme sofaen som ham, at det var en følelsemessig grunn til at jeg kastet opp maten.

Fikk diagnosen bulimi.

Men da jeg begynte å kaste opp var det ikke fordi jeg stakk fingrene i halsen.

Men det fortsatte slik.

Dere synes nok innleggwet mitt er rotete.

Jeg beklager det.

Men det jeg leste på tekst tv satte igang kaoset og jeg er kvalmen.

Har kastet opp og hatt diare.

Jeg vet jo at det var ham.

Men jeg blir usikker når han ser meg i øynene og er vennligheten selv overfor meg.

Jeg har en behandler som jeg går til en gang i uka.

Vi snakker ikke direkte om dette. Vet ikke om jeg er helt klar for det.

Men uansett så har slike tanker en tedens til å komme kvelden eller dagen etter jeg har vært i behandling.

Men da er det jo en uke til neste gang.

Og innen da er det liksom alltid begynnt å bli litt bedre.

Og da er det ikke akuratt så lett å snakke om det.

Jeg vet dette kaoset ødelegger meg, men å sitte på en stol face to face og snakke om ting jeg ikke har tatt skikkelig frem i dagens lys for megselv engang virker helt jævlig.

Jeg har jo vanskelig for å snakke om det meste jo.

Men alikevell så føler jeg at behandlingen har gitt meg noe.

En slags trygghet.

Men når jeg var yngre å pratet om megselv ble det skrevet i rapporter at jeg var selvopptatt og likte å prate om megselv.

Det var ikke sant!

Jeg prøvde jo bare å be om hjelp.

Er så redd for å bli sett på som ei som bare tenker på megselv.

For det er ikke sant.

Jeg tenker på hvordan besteforeldrene mine har det, moren min har det, faren min har det, søskene mine har det, barnet mitt har det, samboeren min har det.

Jeg bekymrer meg hele tiden for de rundt meg.

Hvordan kan jeg fortelle hvordan jeg føler uten å bli sett på som ei som bare tenker på megselv?

Det var det som gjorde at jeg trakk det tilbake sist jeg fortalte det.

Det var for syv år siden.

Jeg har prøvd å glemme, men jeg klarer ikke det.

Da tyr jeg til det å slanke meg bort, vaske meg ihjel, ruse meg bort eller noe anett dumt.

Vet ikke om jeg orker mer.

Føler meg så sliten.

Ingenting er noenting.

Jeg klamrer meg til det som er tryggt, livredd for å miste det.

Munnen min er lukket.

Jeg vil ikke ha på meg at jeg er egoistisk og snakker om megselv.

Da skriver jeg heller her hvor ingen kjenner meg.

Det skal mye til at noen jeg kjenner leser akuratt dette innlegget.

Innerst inne skulle jeg vell ønske du leste det, men ikke sa noe.

Setter pris på om noen vil skrive noen ord til meg.

Er jeg iferd med å bli gal, eller er det en normal reaksjon?

Føler personen er over alt.

Det gjør meg nervøs.

[Gjest gamlebarbie]

Kjære lille deg, som er så redd. Skulle ønske du bare kunne ta tak i dette og snakke det ut av deg. Du ER ikke egoistisk om du vil snakke om det. Du ER ikke slik at du bare tenker på deg selv. Ikke tro det, kjære du.

Du er inne i en meget normal periode av dette. Du tør ikke, samtidig som du vil.

Kan si hvordan du føler det, for jeg har selv vært der. Men du MÅ ikke stenge det inne. Du er nødt til å få det ut. Om du ikke vil si det til andre, så si det her. Gråt, ras, skrik, hyl. Du er helt normal, vennen. Du er slik vi alle er. Vi har forskjellige måter å reagere på, men jeg kjenner meg igjen i deg.

Ikke gi opp, gullet, for det er du for verdigfull til. Ikke si at du ikke er verdt noe, for det ER du.

Du VET, samtidig som mye er borte. Hjernen har en tendens til å fortrenge, men kroppen glemmer ikke. Det du føler, er rett. Og det skal du stole på. Om du gråter av sinne, av angst, av redsel, så er det helt ok. Du må bare være deg selv.

Usj, jeg skulle så gjerne ha gitt deg en klem, holdt rundt deg mens du fikk ut noe av det vonde. Men ettersom jeg ikke kan det i virkeligheten, så gjør jeg det her og nå.

Tenk på dette: kom hit, sett deg ned ved siden av meg i sofaen. Jeg skal holde deg i hånden mens du forteller. Og jeg skal holde rundt deg mens du gråter. Du ER ikke alene. Aldri er du alene med dette. Om du føler at ikke familien klarer å ta del i det slik du vil, så er det mange her som bare vil gi deg en klem, og si at de forstår.

Stå på, gullet, ikke gi deg.

STOR klem

[vaness]

hei lille store redde meg..

du er normal.

jeg har selv fortrengt og glemt og hadde mye problemer med magen, diare og kvalme slik som deg. jeg blir fysisk kvalm når jeg møter en av dem som har vært stygg mot meg, mens den andre som har vært stygg mot meg, han bare gjør meg så redd at jeg flykter og gråter.. gråter så hele meg skjelver.

jeg har aldri visst før nå hvor lite følelser jeg viste, eller i det hele tatt følte. når jeg begynte å åpne meg kom ting fram i lyset og jeg begynte å føle skremmende mye. det som har vært resultatet så langt er at kvalmen uteblir fordi jeg kan føle hatet istedenfor å fortrenge den.

jeg vet ikke hvor mye dette hjelper deg, men du er normal og kroppen kan faktisk føle når hjernen "nekter" (fant ikke bedre ord)

har selv slitt, og sliter ennå med å tro at det var kroppens måte å reagere på (var syk i over et år), men nå når ting har begynt å komme til overflaten og jeg ser hva som skjer hvis jeg prøver å fortrenge ting, ser jeg også at sannheten er at kroppen reagerer når psyken ikke kan, eller klarer.

du er normal, og jeg ønsker deg lykke til.

snakk om deg selv, vær egoistisk, det er ikke din skyld at ting har blitt vanskelig i livet, du gjorde ikke dette mot deg selv. la deg selv få tid til å snakke og husk på at andre snakker kanskje mer om seg selv uten at noen bryr seg om det i det hele tatt.. snakk, snakk, snakk.. helt til du selv ikke orker mer.. du betaler folk for å høre på deg, så bruk pengene godt:)

du klarer deg, det er jeg sikker på.. vi er alle i tåkedalen en gang i blant.