"Eit stille skrik i mørket......"

[Joneana]

Hei

Går med masse tanker om dagen. Lurer på kva det som egentlig "feiler" meg... Har jevnlig kontakt med fastlegen min og har gått til psykolog i over 2 år. Men eg synest ikkje at eg får noko svar på kva som egentlig skjer med meg.

Symtomer:

*Konsentrasjonsvansker (detter ut av samtaler, mister tråden, greier ikkje å følge med sjølv om eg vil)

*Talefeil (greier ikkje å uttale ord som er enkle, alt stokker seg for meg)

*Rødmer

*Kriblinger i armer

*Følelse av at armene blir kraftlause

*Kvalme/oppkast

*skjelving i heile kroppen

*puster fort

*svetter

*Griner for den minste ting

*Vond klump i halsen

*trøtt

*blir fort stressa

Alt dette har eg lagt fram for lege og psykolog. Men får aldri noko svar... blir litt urolig av det. fordi det hemmer meg i kvardagen. Som oftest blir eg sånn når eg skal ut på noko, blir stilt (store) krav til meg, når det er noko nytt eller av og til uten nokon grunn også.

Eg synest sjølv at eg har ein tøff kvardag. Veier ca 150 kg, har endelig etter mange år fått diagnosen Insulinresistens og PCOS. Har ryggplager, skeiv ryggrad. Går føreløpig på yrkesretta attføring. Begynte å utdanne meg til barne- og ungdomsarbeider, men makter ikkje å fullføre. Derfor er eg iferd med å bli oversent til trygdekontoret og rehablitering. Har ein mann som har Multippel Sklerose, han er inne i ein ekstremt dårlig periode.Eg har ein stesønn på 9 år som bur hos oss fast. Han har tourettes syndrom, pluss at han har ein vanskelig oppvekstsbakgrunn fra den tida han budde hos mor, så han har til tider ein ekstrem adferd.

Einaste eg veit er at eg er sliten... Har for mykje å tenke på... Får vite av lege/psykolog/aetat at eg er ein sterk og tolmodig person som greier meg fint og ordner opp. Ja eg er sterk, men eg orker det ikkje lenger, innimellom så har eg lyst til å gjere slutt på alt... føler at eg ikkje orker meir.

Egentlig så har eg vel skreve dette for å få det ut for meg sjølv... prøve å sjå ting litt på avstand.. Er redd for å bry andre med problema mine, spesielt det at eg ønsker å dø.... synest at det er flaut, vondt og vanskelig... Kanskje eg ønsker at nokon skal sjå meg.... trøste meg... støtte meg.... Har flytta dit sambuaren min kjem fra.. 40 mil fra heimstaden min. Har ikkje greidd å bygge meg eit skikkelig nettverk av venner her, venner eg kan stole på... Føler meg aleine...

Føler at kommune og stat er vanskelige å forstå... får for lite hjelp og støtte der fra... Det at nokon faktisk forstår korleis min kvardag er og kan gje meg hjelp...

[Gjest sånn er det]

Jeg tror ikke du feiler noen ting jeg. Jeg tror du er sliten, sliten og sliten. Og det har du all grunn til å være. Og så blir du deppa fordi du er sliten og ikke får gjort det du føler at du burde gjøre.

Jeg kan ikke gi deg noe gode råd annet enn at jeg forstår hvordan du har det og kjenner følelsen

[Lady 2004]

Dette var veldig vondt å lese. Skulle gjerne holdt skikkelig rundt deg og gitt deg en god klem. Jeg tenkte med engang at det kanskje hadde vært lettere for dere å bo nærmere din familie slik at du har hatt mulighet for støtte,omsorg og avlastning.

Kroppen din reagerer nå på at du er sliten, så det er kroppen sin måte å gi beskjed på. Lytt til den. Søk hjelp der det trengs, når det gjelder mann og stesønn.

Ikke særlig oppløftende å lese dette fra meg heller, men situasjonen er svært alvorlig, og jeg håper for alldel at hjelpeapparatet forstå alvoret i det.

Helt grusomt og forferdelig urettferdig. Må si jeg beundrer din vilje styrke og pågangsmot. Tro at det er en grunn for at det er slik, for innerst inne er jeg sikker på at du vet at dette er bare for en periode, og at situasjonen vil bedre seg etter hvert.

Om du bare hadde hatt EN venn, så hadde det vært nok. Å komme seg ut og gjøre noe du selv har lyst til. Du trenger det, og all skryt til deg for din ståpå vilje.

[Gjest dolly dimpel]

Med alt det du har å stri med skjønner jeg godt at kroppen gir deg fysiske symptomer.

Håper ting ordner seg for deg og at du får hjelp snart uten å bli enda mer utslitt.

[Gjest been there]

Hei, etter å ha lest de første linjene dine tenkte jeg på insulinresistens, som du selv bekrefter senere i innlegget.

Jeg tror det er der du må starte, når blodsukkeret går opp og ned som en jojo er det ikke lett å få orden på hverken kropp eller sjel.

Jeg har årelang erfaring med de plagene som du ramser opp, og det som omsider hjalp var å få orden på blodsukkeret ved å legge om kostholdet. Det høres jo enkelt ut, sant?? Men jeg vet det er det vanskeligste av alt, men det går hvis vi velger å ta en time om gangen.

Klem og lykke til.

[Lady 2004]

Som been there nevnte, så vil jo kostholdet ha en viktig rolle pga de plagene dine og den eneste måten å få sjakk på dette er å endre kostholdet.

Vet selvsagt ikke hva du har prøvd tidligere, men vil likevel skrive opp en kur som passer bra.

Ikke ta dette ille opp, men ble bare så innspirert av det been there sa.

Måltid kl. 08:00,11:00 OG 14:00.

1 klibrød til hvert måltid. 1 glass melk til frokost og vann eller lett saft til de andre måltidene. 1 skive eller 2 knekkebrød med vanlig på legg. Grønnsaker/salat.

Måltid kl. 17:00

1 klibrød.150 g fisk eller kjøtt,100 g potet/pasta. Salat/grønnsaker.Mye vann.

Måltid kl. 20:30

1 klibrød,1 skive eller 2 knekke brød med vanlig pålegg. grønnsaker/frukt og 1 glass melk.

Koster jo ikke noe å prøve.

[Gjest lille rosinen]

Ser ut til at du har fått mange fornuftige svar på innlegget ditt og jeg er enig i mye av det jeg har lest av svarene. I tilleggg vil jeg bare tilføye, at hvis du er heldig kan det hende du bor i en kommune hvor barnevernet har ressurser til å hjelpe deg og din stesønn litt. Hvis du ikke har noen erfaring med barnevernet eller dårlig erfaring med dem, så skjønner jeg om dette høres litt skummelt ut...

Barnevernet skal hjelpe barn slik at de får en god nok oppvekst. Å ha ansvaret for en gutt med Tourettes som også har andre tilleggsvansker og balast kan være veldig slitsomt. I tillegg til alle dine andre plager, er det ikke vanskelig å skjønne at du har en tøff hverdag og er sliten.

Barnevernet kan bidra med f.eks et avlastningshjem der din stesønn kan være hver annen helg eller noe slikt. Da får du muligheten til å tenke mer på deg selv og hjelpe deg selv videre. Da vil du kanskje også få mer overskudd til stesønnen din i hverdagen.

Mulig jeg er helt på jordet her, men tenkte jeg kunne foreslå det hvertfall. Hvis du syns dette kunne være verdt å prøve, så må jeg likevel be deg om å ikke bli FOR forventningsfull... Barnevernet i mange kommuner har dessverre ikke ressurser til å yte slik hjelp. Mer alvorlig omsorgssvikt blir prioritert.

Lykke til med kostholdsendring, hvis du bestemmer deg for å prøve det. Kanskje du kan finne ei gruppe, enten på nettet eller der du bor som kan hjelpe deg med motivasjon og slikt?

[skorpion1975]

Hei

Du lider tydeligvis av en depresjon. Du har alle symptomer på dette. Syns det er dumt at du stiller spm. her der det ikke er mange som har kommet med gode forslag til deg. Gå til lege og be om at det blir tatt blodprøver, prøv med det enkleste først: hb (kan være tegn på jernmangel), for lavt stoffskifte: TSH, th4

Dersom du "kun" er deprimert bør du få ro til å slappe av, evt. at legen/psykologen gir deg antidepressiva for en periode evt. lenger.

Gå absolutt itl lege snart. Dette fikser du ikke av deg selv!

Klem

[skorpion1975]

Hei

Du lider tydeligvis av en depresjon. Du har alle symptomer på dette. Syns det er dumt at du stiller spm. her der det ikke er mange som har kommet med gode forslag til deg. Gå til lege og be om at det blir tatt blodprøver, prøv med det enkleste først: hb (kan være tegn på jernmangel), for lavt stoffskifte: TSH, th4

Dersom du "kun" er deprimert bør du få ro til å slappe av, evt. at legen/psykologen gir deg antidepressiva for en periode evt. lenger.

Gå absolutt itl lege snart. Dette fikser du ikke av deg selv!

Klem

PS. SYns det er VELDIG rart at lege/psykolog ikke tar tak i problemet ditt som er så klart som det kan bli. Skriv ut det du har skrevet her på forumet og ta med deg til lege/psykolog; Be dem lese dette! Si gjerne hvordan det går. Og ikke vent lenger.