Tar jeg så feil?

[Gjest ingen signatur]

Var tidligere sammen med ei jente med depresjoner som ikke behandlet meg så veldig bra. Hun har en tøff personlighet og er ei utadvendt jente som trives i rampelyset. Jeg på min side er stikke motsatt og jeg ble vel overkjørt en del ganger i forholdet. Valgte til slutt å gå ut av forholdet, klarte ikke mer av hennes depresjoner og hennes behandling av meg. Fikk så altfor ofte gjennomgå når hun var langt nede. Tok aldri igjen i frykt for at ting kunne bli verre. Det er nå et halvt år siden og vi har god kontakt i dag. Hun angrer veldig på hvordan hun var mot meg og sier aldri hun vil gjøre slikt igjen. Problemet er hvordan alle rundt meg takler dette. Familie og venner advarer meg mot å gå inn i et forhold igjen. Det vil bare bli som før påstår de. Kanskje har de rett men jeg er av dem som tror at folk kan forandre seg. På den annen side; jeg vet at jeg er naiv. Det er tungt å se at ingen vil godta henne og ser på henne som ei ond jente. Ryktene som har florert om henne i denne byen er heller ikke spesielt oppløftende. Alle vet hvem hun er og alle har en mening om henne, dessverre ikke alltid positiv. Føler meg omtrent alene med min tro om at et menneske kan forandre seg. Eller er jeg atter en gang blind av kjærlighet?

[Lady 2004]

Ta ikke rykter for gitt for at dem skal være sanne. Bare du kjenner henne og vet best om hvordan hun er idag.

Dette sier jeg fordi du nevner at du har endel kontakt med henne. Da vil du jo kunne se forskjellen. Forstår at du er noe tilbakeholden, men andre fraråder deg å gå inn i forholdet fordi de vet hvem hun er utfra deres erfaringer.

Og jeg mener også at mennesker kan forandre seg, men...... Har hun fått hjelp for depresjonen? via samtaler eller tabletter? Dette er en viktig forutsetning for at det skal gå bra, for vi kan ikke forandre oss ved å si at vi skal forandre oss uten videre.

Og til dette trenger hun hjelp til, samt stor pågangsmot og en god porsjon vilje for at noe skal skje. Hun må være innstilt.

Og klarer du å legge bak deg fortiden vist dere nå kommer sammen igjen. Umulig å vite, selvsagt før dere har prøvd.

Ville vært noe skeptisk og sunn fornuft kommer du langt med og. Poenget mitt er at du bør lytte til ditt indre. Det slår aldri feil.

Lykke til!

[Gjest ingen signatur]

Ta ikke rykter for gitt for at dem skal være sanne. Bare du kjenner henne og vet best om hvordan hun er idag.

Dette sier jeg fordi du nevner at du har endel kontakt med henne. Da vil du jo kunne se forskjellen. Forstår at du er noe tilbakeholden, men andre fraråder deg å gå inn i forholdet fordi de vet hvem hun er utfra deres erfaringer.

Og jeg mener også at mennesker kan forandre seg, men...... Har hun fått hjelp for depresjonen? via samtaler eller tabletter? Dette er en viktig forutsetning for at det skal gå bra, for vi kan ikke forandre oss ved å si at vi skal forandre oss uten videre.

Og til dette trenger hun hjelp til, samt stor pågangsmot og en god porsjon vilje for at noe skal skje. Hun må være innstilt.

Og klarer du å legge bak deg fortiden vist dere nå kommer sammen igjen. Umulig å vite, selvsagt før dere har prøvd.

Ville vært noe skeptisk og sunn fornuft kommer du langt med og. Poenget mitt er at du bør lytte til ditt indre. Det slår aldri feil.

Lykke til!

Hun har gått til psykolog i 2-3 år nå og får fortsatt hjelp. Har brukt medisiner hele tiden så vidt jeg vet..Takk for svar Lady 2004

[PieLill]

Det kan godt hende hun har forandret seg noe, men sansynligvis ikke fullstendig. Sjansen for at dere kommer til å skli tilbake i det gamle mønsteret vil jeg anslå til 99%. Husk at hun har alt og vinne på å love og lyve. Kanskje hun ikke en gang innser at hun lover langt mer enn hun holder.

Det viktigste spørsmålet er likevel: Har du forandret deg? Vil du i dag klare å stå imot presset og ikke la henne hersje med deg? Vil du klare å stille krav og ikke la deg manipulere? Er du sikker på at du uansett vil klare å styre unna den situasjonen du havnet i forrige gang? Hvis ikke du er i stand til å styre hvor dette bærer, nokså uavhengig av henne, er du definitivt ikke klar for henne.

Det kan godt henne at folk sier mye stygt om henne som ikke er helt sant. Men er løsningen at du blir sammen med henne igjen av ren medfølelse for å rette opp de andres urett? I så fall har du lagt grunnlaget for et meget turbulent forhold. Mange kvinner blir hos rusmissbrukende og misshandlende menn i et desperat håp om å "frelse" dem. Det fungerer aldri.

Hun kan kanskje bli en flott partner til en eller annen som kan matche hennes temperament. Du kan bli en flott mann for en kvinne som vet å verdsette og ta vare på den du er. Men jeg tror aldri dere to blir noe bra par. Et par som har hatt så store problemer så tidlig i parforholdet, får det sjeldent særlig greit senere. Bedre å slutte mens leken er god.

Hvis du ikke klarer å stå imot det presset hun kan utøve, gjør du henne en ugjerning ved å bli sammen med henne. Da gjør du det lett for henne å fortsette i samme negative spor. Er hun deriomot sammen med en mann som har lettere for å ta igjen, vil hun bli tvunget til å skjerpe seg.

Du blir ikke mindre mann av å innse at du ikke er den rette for den jenta, og ikke hun for deg. Snarere tvert imot.

Kanskje de du har rundt deg som bryr seg om deg snakker så negativt om henne fordi de desperat prøver å få deg til å forstå at du er i ferd med å gjøre en kjempetabbe. Det er situasjoner der alle andre tar feil og du har rett, men som regel er det omvendt.

Det er ikke dreier seg ikke om å tro at folk kan forandre seg til det bedre. Det dreier seg om hvilken pris du skal betale for å finne det ut.

Hør på de som er glad i deg. Finn deg ei jente som har noe å gi, ikke bare noe å ta.

mvh

[Gjest ingen signatur]

Det kan godt hende hun har forandret seg noe, men sansynligvis ikke fullstendig. Sjansen for at dere kommer til å skli tilbake i det gamle mønsteret vil jeg anslå til 99%. Husk at hun har alt og vinne på å love og lyve. Kanskje hun ikke en gang innser at hun lover langt mer enn hun holder.

Det viktigste spørsmålet er likevel: Har du forandret deg? Vil du i dag klare å stå imot presset og ikke la henne hersje med deg? Vil du klare å stille krav og ikke la deg manipulere? Er du sikker på at du uansett vil klare å styre unna den situasjonen du havnet i forrige gang? Hvis ikke du er i stand til å styre hvor dette bærer, nokså uavhengig av henne, er du definitivt ikke klar for henne.

Det kan godt henne at folk sier mye stygt om henne som ikke er helt sant. Men er løsningen at du blir sammen med henne igjen av ren medfølelse for å rette opp de andres urett? I så fall har du lagt grunnlaget for et meget turbulent forhold. Mange kvinner blir hos rusmissbrukende og misshandlende menn i et desperat håp om å "frelse" dem. Det fungerer aldri.

Hun kan kanskje bli en flott partner til en eller annen som kan matche hennes temperament. Du kan bli en flott mann for en kvinne som vet å verdsette og ta vare på den du er. Men jeg tror aldri dere to blir noe bra par. Et par som har hatt så store problemer så tidlig i parforholdet, får det sjeldent særlig greit senere. Bedre å slutte mens leken er god.

Hvis du ikke klarer å stå imot det presset hun kan utøve, gjør du henne en ugjerning ved å bli sammen med henne. Da gjør du det lett for henne å fortsette i samme negative spor. Er hun deriomot sammen med en mann som har lettere for å ta igjen, vil hun bli tvunget til å skjerpe seg.

Du blir ikke mindre mann av å innse at du ikke er den rette for den jenta, og ikke hun for deg. Snarere tvert imot.

Kanskje de du har rundt deg som bryr seg om deg snakker så negativt om henne fordi de desperat prøver å få deg til å forstå at du er i ferd med å gjøre en kjempetabbe. Det er situasjoner der alle andre tar feil og du har rett, men som regel er det omvendt.

Det er ikke dreier seg ikke om å tro at folk kan forandre seg til det bedre. Det dreier seg om hvilken pris du skal betale for å finne det ut.

Hør på de som er glad i deg. Finn deg ei jente som har noe å gi, ikke bare noe å ta.

mvh

Takk for utdypende og veldig godt svar, PieLill.

Har tenkt veldig mye og slik du sier i begynnelsen; jeg føler kanskje hun lover veldig mye. Hun har jo ingenting å tape på det. Bruker masse tid tankene rundt dette om jeg blir manipulert med og på om hun rett og slett lover for mye. Ser jo at hun er blitt forandret, men hvordan vet jeg at dette er ekte og ikke bare et spill for å få meg tilbake?

[Gjest ansvar for seg selv]

Du begynner med å skrive at du har vært sammen med ei jente som hadde depresjoner og at hun ikke behandlet deg bra. Hva vet du om hvordan det er å ha depresjon? Har du hatt hennes depresjoner, tanker og følelser? Hva var årsaken til hennes depresjoner? Hva gjorde du for å hjelpe henne da hun var langt nede? Du skriver at du ikke tok igjen, men hva i alle dager skal du ta igjen for? Du starter jo med å skrive at hun har depresjoner. Mener du at hun skal behandler deg som om alt var bare vel, mens hun selv har problemer? Hvorfor advarer familie og venner deg mot å gå inn i et forhold igjen? Er det utifra hva DU har fortalt dem om henne? Det høres for meg litt for utrolig ut at ingen vil godta denne jenta, og at de ser på henne som ond. Er hun ond fordi hun har problemer med depresjon som hun ikke takler? Du fraskriver deg ditt eget ansvar for hva du selv gjør ved å kalle deg selv naiv. Hvilken martyr! Blind av kjærlighet.

[Gjest ingen signatur]

Du begynner med å skrive at du har vært sammen med ei jente som hadde depresjoner og at hun ikke behandlet deg bra. Hva vet du om hvordan det er å ha depresjon? Har du hatt hennes depresjoner, tanker og følelser? Hva var årsaken til hennes depresjoner? Hva gjorde du for å hjelpe henne da hun var langt nede? Du skriver at du ikke tok igjen, men hva i alle dager skal du ta igjen for? Du starter jo med å skrive at hun har depresjoner. Mener du at hun skal behandler deg som om alt var bare vel, mens hun selv har problemer? Hvorfor advarer familie og venner deg mot å gå inn i et forhold igjen? Er det utifra hva DU har fortalt dem om henne? Det høres for meg litt for utrolig ut at ingen vil godta denne jenta, og at de ser på henne som ond. Er hun ond fordi hun har problemer med depresjon som hun ikke takler? Du fraskriver deg ditt eget ansvar for hva du selv gjør ved å kalle deg selv naiv. Hvilken martyr! Blind av kjærlighet.

til deg "ansvar for deg selv":

Du skriver om jeg vet hva depresjoner er. Visste kanskje ikke hva det var da jeg innledet et forhold med ei som var deprimert, tror jeg har blitt adskillig rikere på erfaring etter den opplevelsen. Jeg VET at jeg gjorde alt i min makt for å støtte henne og forstå henne i denne tiden. Dessverre ble jeg en pleier mer enn en kjæreste - fordi jeg aldri stilte krav til henne om gjensidig respekt. Når du skriver at du ikke forstår hvorfor jeg ikke skulle ta igjen så må jeg spørre deg. Har ikke jeg krav på respekt og forståelse selv om min kjæreste lider av depresjon. Kan jeg ikke kreve noe? Ikke en gang at hun behandler meg slik hun ønsker at jeg skal behandle henne?

Hvorfor foreldre og venner advarer meg mot dette er vel fordi de så hvordan forholdet vårt var, og de ønsker ikke at det skal skje igjen. Ikke ønsker jeg det heller.

[Gjest ansvar for deg selv]

til deg "ansvar for deg selv":

Du skriver om jeg vet hva depresjoner er. Visste kanskje ikke hva det var da jeg innledet et forhold med ei som var deprimert, tror jeg har blitt adskillig rikere på erfaring etter den opplevelsen. Jeg VET at jeg gjorde alt i min makt for å støtte henne og forstå henne i denne tiden. Dessverre ble jeg en pleier mer enn en kjæreste - fordi jeg aldri stilte krav til henne om gjensidig respekt. Når du skriver at du ikke forstår hvorfor jeg ikke skulle ta igjen så må jeg spørre deg. Har ikke jeg krav på respekt og forståelse selv om min kjæreste lider av depresjon. Kan jeg ikke kreve noe? Ikke en gang at hun behandler meg slik hun ønsker at jeg skal behandle henne?

Hvorfor foreldre og venner advarer meg mot dette er vel fordi de så hvordan forholdet vårt var, og de ønsker ikke at det skal skje igjen. Ikke ønsker jeg det heller.

Et menneske som har depresjon vil vel reagere og tenke annerledes enn en person som ikke har det, ikke sant? Det er vel akkurat det som er problemet hennes, at hun ikke reagerer og tenker slik hun ville ha gjort dersom hun var frisk. Er du sikker på at hun hadde respekt for seg selv? Dersom hun ikke hadde det, vil det for meg være vanskelig å tro at hun da er i stand til å føle og vise respekt for deg/andre.

[mil1365380270]

til deg "ansvar for deg selv":

Du skriver om jeg vet hva depresjoner er. Visste kanskje ikke hva det var da jeg innledet et forhold med ei som var deprimert, tror jeg har blitt adskillig rikere på erfaring etter den opplevelsen. Jeg VET at jeg gjorde alt i min makt for å støtte henne og forstå henne i denne tiden. Dessverre ble jeg en pleier mer enn en kjæreste - fordi jeg aldri stilte krav til henne om gjensidig respekt. Når du skriver at du ikke forstår hvorfor jeg ikke skulle ta igjen så må jeg spørre deg. Har ikke jeg krav på respekt og forståelse selv om min kjæreste lider av depresjon. Kan jeg ikke kreve noe? Ikke en gang at hun behandler meg slik hun ønsker at jeg skal behandle henne?

Hvorfor foreldre og venner advarer meg mot dette er vel fordi de så hvordan forholdet vårt var, og de ønsker ikke at det skal skje igjen. Ikke ønsker jeg det heller.

Fort gjort å bli en pleier, som ender opp som en dørmatte.

Den som er syk må også ta ansvar, blant annet gjennom å vise respekt, og å be om unnskyldning, når det går for langt.

Er man så syk at man ikke klarer det i lange perioder, tror jeg det er umulig å bo sammen med denne personen. Da blir du syk du også.

[Gjest ingen signatur]

Et menneske som har depresjon vil vel reagere og tenke annerledes enn en person som ikke har det, ikke sant? Det er vel akkurat det som er problemet hennes, at hun ikke reagerer og tenker slik hun ville ha gjort dersom hun var frisk. Er du sikker på at hun hadde respekt for seg selv? Dersom hun ikke hadde det, vil det for meg være vanskelig å tro at hun da er i stand til å føle og vise respekt for deg/andre.

Jeg tror vel ganske sikkert hun ikke hadde respekt for seg selv. Hun hatet seg selv og har jo flere ganger prøvd å ta sitt eget liv.

Jeg har full forståelse for at hun på denne tiden kunne være dypt fortvilet og gjøre ting mot meg som hun ikke ville gjort når hun er frisk. Men så er det jo den usikkerheten jeg også grubler på; var det noe av dette hun gjorde mot meg som hun også kunne gjort hvis hun var frisk?

[tjohei]

Hvordan kan du elske en person som har gjort deg så vondt. Er du en martyr?

[PieLill]

Du begynner med å skrive at du har vært sammen med ei jente som hadde depresjoner og at hun ikke behandlet deg bra. Hva vet du om hvordan det er å ha depresjon? Har du hatt hennes depresjoner, tanker og følelser? Hva var årsaken til hennes depresjoner? Hva gjorde du for å hjelpe henne da hun var langt nede? Du skriver at du ikke tok igjen, men hva i alle dager skal du ta igjen for? Du starter jo med å skrive at hun har depresjoner. Mener du at hun skal behandler deg som om alt var bare vel, mens hun selv har problemer? Hvorfor advarer familie og venner deg mot å gå inn i et forhold igjen? Er det utifra hva DU har fortalt dem om henne? Det høres for meg litt for utrolig ut at ingen vil godta denne jenta, og at de ser på henne som ond. Er hun ond fordi hun har problemer med depresjon som hun ikke takler? Du fraskriver deg ditt eget ansvar for hva du selv gjør ved å kalle deg selv naiv. Hvilken martyr! Blind av kjærlighet.

Det du skriver her blir nærmest å regne som en fornærmelse mot alle deprimerte.

En depresjon gir ikke noe som helst fritak fra kravet om allminnelig god folkeskikk. Ingen annen sykdom heller.

Å slutte å forvente at en deprimert person skal oppføre seg nogenlunde greit, er veldig sterk nedvurdering av dette menneske.

Jeg tror deprimerte mennesker har det mye bedre når de blir møtt som en person som man fortsatt kan regne med, enn en som er så forskrudd at man bare får godta hva som helst fra den kanten.

mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, jeg er redd du tar feil.

Det du beskriver har nok ikke rot i en vanlig depresjon, men i personligheten. Den endrer seg ikke så lett.

[Gjest Lotus-Or.]

Mennesker kan forandre seg. Men i dette tilfellet er det nok sant som det sies at kjærlighet gjør blind.

Jeg tror ikke hun har forandret seg så mye som du håper, hennes måte å takle ting på er nok fortsatt de samme.

Spørsmålet er vel heller hvor mye du har forandret deg. Hvis dere skulle bli sammen igjen, ville du da klare å si i fra og ta igjen når hun trår over grensen?

[Gjest ingen signatur]

Hvordan kan du elske en person som har gjort deg så vondt. Er du en martyr?

Om jeg er en martyr? Liker ikke denne tittelen, men jeg har valgt å tilgi henne fordi situasjonen var slik den var og når hun viser anger og evne til å bli bedre så mener jeg man kan være storhjertet til å tilgi et menneske.

[tjohei]

Om jeg er en martyr? Liker ikke denne tittelen, men jeg har valgt å tilgi henne fordi situasjonen var slik den var og når hun viser anger og evne til å bli bedre så mener jeg man kan være storhjertet til å tilgi et menneske.

Hvis hun da ikke er en psykopat som kommer til å gjøre det samme om og om igjen og skylder på problemene sine. Det er jo typisk psykopater. De greier ikke å ta ansvar selv og får andre til å føle at det er dem det er noe feil med.

[tjohei]

Takk for utdypende og veldig godt svar, PieLill.

Har tenkt veldig mye og slik du sier i begynnelsen; jeg føler kanskje hun lover veldig mye. Hun har jo ingenting å tape på det. Bruker masse tid tankene rundt dette om jeg blir manipulert med og på om hun rett og slett lover for mye. Ser jo at hun er blitt forandret, men hvordan vet jeg at dette er ekte og ikke bare et spill for å få meg tilbake?

Hvis du elsker henne så høyt og tror på bedring, kan du jo prøve. Med en gang det begynner å bli som før får du ta det opp med vedkommende. Hvis det da ikke bedrer seg eller dere ikke er villig til å snakke med en samlivsrådgiver om det, er det vel bare å pakke sekken og dra.

[Gjest ærlig talt]

Ja, jeg er redd du tar feil.

Det du beskriver har nok ikke rot i en vanlig depresjon, men i personligheten. Den endrer seg ikke så lett.

Jeg kjenner flere jenter som "alle" har en mening om og som har råket ut for "snille, uskyldige gutter" og liksom behandler dem dårlig. Et fellestrekk for guttene var at de følte seg dårlig og urettferdig behandlet når de fikk smake egen medisin. Det trenger da alldeles ikke å være sånn. De jentene jeg kjenner hadde jeg ingen problemer med å forstå at var "røffe".

[Gjest ærlig talt]

Hva er det du mener hun har gjort mot deg som er så ille?

Er hun enig, når hun ikke er deprimert?

Hvordan stiller du deg til dine egne dårlige sider? Hvordan stiller du deg til ideen om å lære å sette grener, samtidig som du respekterer andres?

[Gjest ærlig talt]

Det du skriver her blir nærmest å regne som en fornærmelse mot alle deprimerte.

En depresjon gir ikke noe som helst fritak fra kravet om allminnelig god folkeskikk. Ingen annen sykdom heller.

Å slutte å forvente at en deprimert person skal oppføre seg nogenlunde greit, er veldig sterk nedvurdering av dette menneske.

Jeg tror deprimerte mennesker har det mye bedre når de blir møtt som en person som man fortsatt kan regne med, enn en som er så forskrudd at man bare får godta hva som helst fra den kanten.

mvh

Har han sagt noe om hva hun har gjort? Eller kan dette være et prima eksempel av en situasjon som slett ikke er sånn som den virker?

Jeg regner med de bor på et lite sted, ettersom "alle vet". Jeg går videre ut fra at hun har hatt sine opplevelser som har gjort henne tilsynelatende røff i kantene.

Videre _vet_ jeg at slike jenter svært ofte egentlig er veldig følsomme og sårbare. De trekkes gjerne mot "snille" gutter, som slett ikke trenger å være så snille som alle tror, og går det galt, er det nesten automatisk jenta man leter etter feil hos, i og med at hun i utgangspunktet kanskje fremstår røffere, og han snillere.