Totalt forvirret

[Desperat ung mann]

Jeg er en gutt på 19 år som er veldig forvirret rundt min mentale tilstand. Etter mange år med depresjon som jeg ikke alltid har vært bevisst, er jeg nå i regelmessig behandling hos psyikater og har fått diagnosen alvorlig depressiv lidelse. Behandlingen har hjulpet meg langt på vei, men til tross for dette har jeg begynt å miste troen på alt. Jeg opplever nå for tiden en slags personlig krise hvor jeg har mistet kontrollen over følelsene mine. Det er en veldig kompleks situasjon, med høyst svingende følelser, og ikke alle følelsesmessige reaksjoner er passende i enhver sammenheng. Her er noen eksempler:

- Jeg prøver bevisst å ødelegge for meg selv i enkelte situasjoner. For eksempel kan jeg si sårende ting til andre kun for å hate meg selv for det etterpå.

- Jeg oppfatter dårlige nyheter som gode nyheter og omvendt.

- Jeg har egentlig ikke lyst til å dø, men er likevel konstant suicidal.

Det er vel ingen tvil om at slike motsetninger er unaturlige.

Det verste av alt er egentlig dèt at jeg ikke lenger opplever å ha fullstendig selvkontroll. Det er som om en del av meg prøver å bryte meg ned og forteller meg hva jeg skal gjøre. Og jeg opplever det mer og mer naturlig å gi etter for disse tankene/følelsene uansett hvor destruktive eller unaturlige de måtte være. Det er blitt svært problematisk for meg å omgås andre mennesker ettersom jeg finner dette svært krevende og ubehagelig. Når jeg først omgås andre føler jeg meg bare mislykket, at jeg ikke strekker til. Jeg er stille og innesluttet og ser egentlig bare fortest mulig etter en "fluktvei". Slik atferd gjør det naturligvis vanskelig å fungere i det daglige, spesielt på skolen. Jeg føler jeg ikke har noe på skolen å gjøre i det hele tatt for øvrig. Problemene her ligger ikke bare i det sosiale, men også i det faglige. Ingenting vil liksom feste seg, og det er svært fornedringende da mine medlever er et par-tre år yngre enn meg! Jeg har forsøkt å gå på skole tidligere også, men mislyktes. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Har svært vanskelig for å snakke med foreldrene mine... De vil aldri forstå. Har heller ingen venner å gå til, da de enten er bortreiste eller er for opptatt med kjæresteforhold o.l, så jeg står helt alene. Jeg burde ta kontakt med psykiateren min, men jeg klarer ikke. Til det er tiltaksløsheten for stor, og troen på hjelp for liten.

Jeg er klar over at dette forklarer ganske lite, men det er utrolig vanskelig å sette ord på. Jeg håper inderlig at noen vet råd... Har så veldig lyst til å leve videre, men vet ikke hvor lenge jeg kan motstå presset som kommer fra innsiden!

[Gjest Lotus-Or.]

Tror jeg skjønner hvordan du har det. På seg selv kjenner man andre....

Synes du at du har fått god hjelp av psykiateren? Uansett, du bør ta kontakt med noen som kan hjelpe deg, enten det er fastlegen eller psykiateren.

Vet det er umulig å ta kontakt. Men alternativet er vel enda verre? Klarer du ikke selv, kan du kanskje be en av foreldrene dine ringe? Eller, hvis det er en ordning med helsesøster/helsestajon for unge der du bor, kan du ta kontakt med dem og få hjelp til å komme videre i systemet derfra. Du kan også skrive et brev til psykiateren, hvis det er lettere enn å ringe.

Det finnes mange løsninger, men noen ganger trenger vi hjelp til å finne dem. Lykke til.

[mariex]

Jeg vil råde deg til å snakke med dine foreldre.Kanskje blir du positivt overrasket over at de forstår mer enn du tror.Dessuten er det jo ikke alltid så lett å forstå andres plager, men viljen til å prøve å forstå er vel det viktigste.Du må i hvert fall søke hjelp så fort som mulig, og ikke gå rundt å slite alene med dette.

Lykke til!

mvh

[Gjest z253]

Det med at en prøver å ødelegge for seg selv tror jeg er noe av depresjonens vesen på en måte.

En liker jo ikke å ta feil, så når en fordi en er deprimert tenker negativt om ting, så ser det ut til å gå bra alikevel, men så liker en ikke å ta feil så ødelegger en slik at det ikke gikk bra alikevel og kan få rett i at alt er negativt. Da får en jo bekreftet at det er slik osv.

Vet ikke om det var forståelig, en liten teori, bare noe jeg tror altså. Det som er viktig er at du er oppmerksom på at du ødelegger for degselv, det er det nok mange som ikke er og da blir det virkelig skummelt.

[marlenexxx27]

Av og til føler man seg selvdestruktiv, man vil bare ødelegge for seg selv, gjøre alt stygt og vondt. Det er ganske skremmende å oppleve at man kan ha tanker og følelser som er så selvdestruktive og egentlig litt perverse.

Men det er en naturlig del av det å være menneske. Man må akseptere at man har mørke sider, på en måte "bli venn" med dem. Kun da kan en unngå at destruktivitet kontrollerer livet. Som menneske må man godta alle sidene i seg selv.

Du høres ut som en intelligent fyr med innsikt i deg selv. Hvis du tør å åpne deg litt opp for andre, og jobbe med deg selv, tror jeg at det vil gå mye bedre med deg etter hvert.