Blir det bedre snart?

[undrerinnen]

Tomhet. Dårlig samvittighet. Følelsen av å være skitten. Følelsen av å være ingenting. Minner. Bilder. Tanker som aldri slutter å spinne, men repeterer det samme om og om og om igjen. Tårer som bare kommer fram når jeg er alene, etter et par glass vin for mye. Selvbebreidelse. Spørsmål som jeg aldri vil få svar på. Sår som aldri vil gro. Dette vil alltid være en del av meg.

Vel. Hva kan man si? Jeg satte meg i disse situasjonene som førte til dette følelsesmessige handicapet selv. Med følelsesmessig handicap mener jeg at jeg er ute av stand til bry meg. Når jeg har sex med noen vil jeg bare spy. Men jeg gjør det likevel. Hele meg er og har lenge vært et eneste stort skuespill og nå føler jeg at jeg at det er i ferd med å gå i oppløsning. Jeg klarer ikke spille mer. Men jeg klarer heller ikke si noe. Jeg klarer ikke. Hver gang jeg skal prøve å få ut de fordømte ordene: "Jeg trenger hjelp" knytter det seg i meg, og jeg tar på meg masken igjen og er den snille, oppofrende personen som hjelper alle, som alltid har en skulder å gråte på.

Fikk plutselig et minne opp fra jeg var liten. Husket det ikke før nå. Allerede i 6-7 årsalderen var jeg en god skuespiller. For å ikke gråte brukte jeg å drikke iskaldt vann, det døyvet smerten. Kanskje jeg skal prøve det igjen. Jeg føler meg så malplassert. Studerer, et prestisjetungt fag, framstår som en ressurssterk person, mens jeg egentlig er så liten, ja faktisk ingen, for den jeg later som jeg er, er ikke meg, og jeg har glemt hvem jeg er.. Og da blir spørsmålet. Kan jeg skylde på voldtektene? På det seksuelle overgrepet? På psykologene som ikke hjalp meg? På incesten jeg har en vag følelse av at jeg har vært utsatt for. Eller må jeg skylde på meg selv, fordi jeg har druknet meg selv i selvmedlidenhet og ikke søkt hjelp før det var for sent?

[vaness]

vet ikke om dette er det svaret du vil ha, men hva med å prøve å akseptere og gå videre.. begynne på nytt akkurat nå og la deg selv få en sjanse istedenfor å dømme deg selv nord og ned.

vet selv hvor vanskelig det er, har så mange ganger hatt mest lyst å bare gi opp fordi følelsene mine var ingensteder (alt jeg følte var kvalme), men med tid og stunder dukket usikkerhet og redsel opp. om det er bedre enn ingen følelser er jeg ikke alltid sikker på, men følelser er bedre enn kulde og tomhet tross alt, det har jeg innsett.

dette er bare en tanke, men hva om du går til et sted der en liksom vet hva problemet er uten at du trenger å si det??.. altså noe som smih, eller noe sånt.. der har man jo en grunn til å gå og man trenger ikke fortelle så mye med en gang..

håper du finner ut av det, det fortjener du! og bare en liten ting til.. vær stolt av deg selv for at du klarer å studere et tungt fag samtidig som hele kroppen din skriker av smerte.. er ikke mange som hadde klart det samme..

stå på!

[PieLill]

Du er alle dine sterke sider også. Det er ikke falskt. Det er bare ikke hele sannheten.

Du er resurssterk og knust på samme tid.

Iblant kan man hate sin styrke fordi det føles som den fryser fast alle smertene.

Det er ikke enkelt. Men det går an å være sterk, og samtidig finne smutthull for å være svak.

Hold fast på alt som enda fungere. Det er den delen av deg som bærer den svake. Ikke forakt hverken din svake eller sterke side. Vær stolt av at du fortsatt griper livet.

Vaness hadde et godt råd. Gå dit du ikke behøver å forklare.

mvh