NHD- Hvordan skal jeg presse meg gjennom en innleggelse?

[Gjest skjelvende redd]

Behandleren min har søkt meg inn på et psykehus. Hun ble med meg fordi jeg ikke turte å dra dit selv. Skummelt. Jeg var skjelvende redd. Vi var der først en dag, bare til sånn samtale. Også sa de at jeg kunne komme til innleggelse dagen etter. Behandlern min ble også med meg, men dro med en gang. Hun er så snill.

Jeg knakk helt sammen. Fikk panikk. Lå å gråt i to timer uten stopp. Var helt knust. Livredd. Angsten steg og steg. Uuuutholdelig. Hjertet dunket så fort og kvalmen ble mye sterkere. Følte at det var umenneskelig for meg å være på det skremmende stedet siden jeg er så redd. Jeg er til og med redd for å være hjemme, og da var det virkelig ille å være på et stort ekkelt sykehus. Følte at følelsene tok helt overhånd.

Jeg klarte ikke å være der mere. Orket ikke denne fryktelige redselen min så jeg dro hjem igjen samme dagen. Fire timer etterpå. Prøvde å presse meg til å være der i fire timer selv om jeg var helt knust. Jeg skammer meg sånn. Føler meg så misslykka og feig siden kroppen min ikke klarte påkjenningen. Også skammer jeg meg sånn ovenfor behandlern min siden jeg ikke turte.

Behandleren min sier jeg må bli innlagt. Og få mere hjelp. Jeg skjønner innerst inne at jeg må det. Fordi jeg orker ikke å leve mere av denne sterke angsten min. Men hvordan skal jeg klare å bli innlagt? Hvordan skal jeg klare å leve med denne sterke redselen og angsten min. Hvordan skal jeg klare å ikke å få et sammenbrudd hver gang jeg er der?

Dette skjedde for to uker siden og jeg er ennå skremt av episoden. Den har skjært seg rett ned i hjertet mitt. Jeg har hatt kraftig økt angst i to uker uten opphold. Så mye angst at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jo mer som skjer rundt meg, jo større blir angsten min. Jeg klarer ikke all oppmerksomheten.

Innerst inne skjønner jeg at jeg må ha mere hjelp. At jeg må bli innlagt. Enten om dagen eller også om natta. Men samtidig føler jeg at jeg ikke makter dette. Synes det blir altfor tøft.

Jeg sliter med sterk generell angst, panikk angst, og sterk sosial angst, og er depremert. Er veldig redd for mennesker, og på et sykehus er det alltid masse mennesker. Hjelp.

Også har jeg hørt at man må gjennom angsten før man kanskje blir bedre. Og at det er veldig ubehagelig. Men jeg klarer ikke å bli værre enn det jeg er. Jeg orker ikke. Kroppen min makter ikke. Bare ved å skrive om det her skjelver jeg som bare det. Jeg er så redd. Redd. Livende redd.

Hvorfor er livet så skummelt? Hvorfor skal alt være så vanskelig? Hvorfor må jeg presse meg gjennom hver eneste uuutholdige dag? Hvorfor blir angsten min bare værre nå?

Hvordan skal jeg holde ut en innleggelse? Hvordan skal jeg klare å ta imot hjelpen og all den oppmerksomheten jeg får? Hjelp. Hva skal jeg gjøre?

Jeg er så redd. Har bare lyst til å gi opp ved å dø. Gi opp. Nå gråter jeg igjen.

[PieLill]

Det er kanskje vanskelig å tro, men det blir bedre etter hvert.

Hva med at du sammen med behandleren og avdelingen du skal innlegges på lager en slagplan for hvordan du skal komme deg gjennom den første tøffe tiden. Ta familien din med på råd om det hjelper.

Noe har med at du må akseptere at dette blir tøft, men du må faktsik gjennom det.

Gjør noe med det så snart som mulig. Det blir ikke lettere ved å utsette det.

Du trenger ikke skamme deg. Du er ikke den første og heller ikke den siste som har "rømt" fra et sykehus.

mvh

[frosken]

Bra at du innser at en innleggelse er nødvendig. Ta kontakt med sykehuset på nytt, og si at du gjerne vil ta i mot den hjelpen de kan tilby, og spør om dere kan snakke om dette en gang til.

Du blir nødt til å bestemme deg for å holde ut angsten - koste hva det koste vil. Det gjør ikke noe om du gråter og er redd på et sykehus - det vil alltid være mange andre som også er det på et slikt sted. Hvis du er døgnpasient, så vil du få tildelt et rom - og da kan du trekke deg tilbake til rommet ditt dersom du ikke orker å forholde deg til så mange andre.

Du har valget: Enten forbli i din nåværende tilstand eller å presse deg gjennom noe som er svært vanskelig for deg for å få et bedre liv.

[Gjest cwig]

Bra at du innser at en innleggelse er nødvendig. Ta kontakt med sykehuset på nytt, og si at du gjerne vil ta i mot den hjelpen de kan tilby, og spør om dere kan snakke om dette en gang til.

Du blir nødt til å bestemme deg for å holde ut angsten - koste hva det koste vil. Det gjør ikke noe om du gråter og er redd på et sykehus - det vil alltid være mange andre som også er det på et slikt sted. Hvis du er døgnpasient, så vil du få tildelt et rom - og da kan du trekke deg tilbake til rommet ditt dersom du ikke orker å forholde deg til så mange andre.

Du har valget: Enten forbli i din nåværende tilstand eller å presse deg gjennom noe som er svært vanskelig for deg for å få et bedre liv.

Og hva med å be om noe beroligende slik at det blir lettere å komme seg igjennom de første timene/dagene?

[cathlin]

Hei.

Du trenger ikke å være redd for mennesker på et psykehus, de er der for å hjelpe deg til å få det bedre.

Når jeg er veldig redd, og følelsene tar overhånd, prøver jeg å tenke på noe jeg føler det er trygghet i. Det kan være et eller annet symbol, en person som har vært snill mot meg, en ting som betyr noe for meg, et dyr, eller en forestilling om noe beroligende. Har du noe slikt trygghetssymbol? En ting du kan ta med på psykehuset e.l? Er bilde å holde fast i, kanskje? Jeg syns det kan være godt å holde i noe. Det var bare et forslag. Ønsker deg alt godt!

mvh