Legebesøk overstått, hva nå? (litt langt)

[Gjest two_to_go]

Endelig har jeg fått overstått undersøkelse og pratet med legen. Det var ikke så ille som jeg hadde forestilt meg. Jeg fikk ikke komme til fastlegen min, men det var helt ok; assistenten hans var en kjempe-hyggelig dame som utviste stor hjelpsomhet. Hun bestilte straks en dobbelt-time til meg, neste uke, slik at hun kunne få samlet informasjon og tilbud til meg.

Jeg føler en viss lettelse i forhold til at jeg har fått snakket med _noen_

Men jeg har likevel ikke fått sagt noe til samboeren, annet enn at jeg har en litt dårlig periode for tiden.

Det jeg ikke føler noen bedring på, er at han om truet og voldtok meg, ikke lar meg være i fred. Han sender meg mail og sms, hvor han forteller meg hvor glad han er i meg,at vi er ment for hverandre. Han sier at det som skjedde, var fordi han har så sterke følelser for meg. Jeg har forsøkt å fortelle han at han ikke kan "true" på noen sine følelser og bryte tillit på den måten. Men han overser dette og fortsetter med at vi bør treffes, så vi kan fortsette på det vi startet.

Det gjør ikke vondt i kroppen min lengre, men jeg har vondt inni meg. Det gnager og jeg er veldig urolig. Hver gang jeg lykkes med å tenke/ gjøre noe annet, dukker det opp en mail eller sms.

Selv om jeg forteller han at jeg har en samboer som jeg elsker og vil være sammen med, sier han at det er sånn jeg føler det _nå_. Bare han får vist meg hvem han er, så vil jeg bare ha han.

Han har virkelig vist hvem han er og alt jeg vil er at han skal forsvinne fra jordens overflate! Men dette tør jeg selvsagt ikke si til han. Dette virker på meg nesten som en psykopatisk person... virkelig ikke den jeg trodde han var.

Så nå må jeg bare forsøke å fylle tiden til neste gang jeg skal til legen. Er det noen som kan fortelle hvor lenge det er vanlig å gå i terapi etter et slikt overgrep? Er det noen som har positive opplevelser fra terapi å dele med meg`?

Tusen takk til alle som har fulgt meg!

Klem

[Gjest føler med deg]

Hei. Hvis du har blitt henvist til psykolog, så er det veldig viktig å komme i gang med dette raskt. Selv fikk jeg ikke hjelp før etter 2 år, og da kom det opp igjen en voldtekt for 5 år siden også. Jeg er litt bitter på at jeg ikke ble henvist med en gang. Det har gjort at sårene har gått mye dypere.

Jeg kan iallefall si at det å gå i terapi hjelper! Det er utrolig tøft, og det vil til tider føles som om det går nedover, men det er nødvendig! For å komme over det, må man først komme seg gjennom det.

Siden du ble truet med kniv, og han fortsatt plager deg med meldinger/mailer, ville jeg ringt til politiet og spurt om råd. Det er jo forferdelig å gå rundt og frykte for at noe lignende kan skje igjen.

Lykke til...

[Gjest føler med deg]

Jeg glemte å si noe om varigheten i terapi. Nå tror jeg det er ganske individuelt. I mitt tilfelle hadde jeg fortrengt voldtekten for 5 år siden, og prøvde så godt jeg kunne å fortrenge den siste også. Derfor gravde det seg dypere. Men jeg gikk iallefall hos en psykolog i ca 4 mnd, så flytta jeg og hadde et opphold på 2 mnd. Nå har jeg kommet i gang igjen på det nye stedet, og han psykologen mener jeg må gå hos han i 1. år ca. Jeg er der 1-2 ganger i uka.

[PieLill]

Så bra at du har gjort dette, og at du ble møtt på en god måte. Håper fortsettelsen blir oppbyggende.

Ikke slett tekstmeldingene fra den slasken. Vis dem til politiet, eller legen.

mvh

[Ritva]

at du ble så godt mottatt:)

Synes at du snarest bør fortelle din sambo. Hvis ikke du klarer å snakke, så la han lese innlegg, evt. skriv et brev til ham. Selv om han er pertentlig og ikke liker å snakke om triste følelser, alt skal være så perfekt. Det er

ikke slik verden fungerer, det bør han lære seg.

Din sambo er glad i deg, tror du ikke han ville sette pris på å vite hva som er skjedd hans kjære? Han ser at det er noe...men ikke hva. Han kan tro

masse ting som ikke er sant fordi du er unnværende. Du vil ikke klare å gjemme dette for ham så veldig lenge..du blir fortsatt terrorisert og du har endel å bearbeide fremover.

Du trenger ham på din side, du trenger hans hjelp og støtte og da må du tillate at han gjør det, men da må han vite. Jeg tror det vil være verre om han får vite i ettertid alt du har gått igjennom alene uten å inkludere ham. Hvordan ville du selv ha følt om han skjulte noe grovt og alvorlig fra deg, du så at det var noe i veien?

Han vil nok som de aller fleste andre samboere bli sint når han får vite, ikke på deg, men på drittsekken. Kanskje du også har en god venninne du kan dele med, slik at du har

flere med på laget ditt.

Jeg tror du vil føle en enorm lettelse ved å fortelle ham, bli tryggere -

du bruker nå veldig masse krefter psyk og fysk for å holde det skjult for sambo -

de kreftene trenger du til andre ting.

Videre synes jeg ikke du skal svare på sms/mail fra drittsekken - da gir du ham

"mer-smak" til å fortsette og kontroll. Sms/mail tar du vare på for evt fremtidig bruk. Dette kan også sambo hjelpe deg med, men da må han vite.

Terapi kan være så individuelt, noen trenger å bearbeide i flere år, andre

trenger kortere tid. Det kommer litt an på segselv, hvilket nettverk man har rundt seg, hvilken hjelp man mottar og får. Du har jo begynt kjempebra - du ser at du har

blitt utsatt for en kriminell handling, du har vært hos legen og venter på videre hjelp og du skriver her inne på Dol. Synes du er kjempeflink jeg! -Men tror du vil slappe

litt mere av hvis sambo får vite og det bør han jo.

[Gjest føler med deg]

Jeg er enig i Ritva sitt råd om å fortelle samboeren din om dette. Kanskje du allerede har gjort det? Jeg hadde også tenkt å holde det skjult for kjæresten min (som nå er mannen min). Men jeg fant ut at jeg ikke ville klare å holde det skjult for han. Jeg klarte ikke å si det, men skrev det i et brev. Da han hadde lest ferdig, ble jeg ganske skremt av reaksjonen. Han skreik og hylte og slo i veggen. Jeg begynte å gråte, og da kom han bort til meg og forandret reaksjon. Han sa: Dette er ikke din skyld, det er du som er offeret her. Jeg skal støtte deg gjennom dette. Og det har han gjort. Hvis samboeren din er glad i deg, så vil han støtte deg. Og det har vært en enorm hjelp å ha mannen min gjennom dette.

Håper virkelig det går bra med deg! Klem

[Anniken79]

Hei! Så flott at du klarte å fortelle dette til legen.Det skal du være stolt av. Tenk så bra det gikk selv om du gruet deg så forferdelig mye. Nå gjenstår samboeren din, men det er veldig godt mulig at det også vil gå bra. Noen synes at det som er rett for dem er å aldri fortelle de nærmeste. Men hvis han er glad i deg og bryr seg om deg vil han forstå. Jeg turde heller ikke fortelle min samboer, men når jeg endelig gjorde det var det veldig godt. Og han elsker meg fortsatt like mye. Nå når han har fått litt tid på seg har vi til og med begynt å tenke på at han skal være med meg på temakvelder på smih og kanskje begynne i partnergruppe. Jeg var livredd for at han skulle forlate meg hvis han visste, men alt har blitt så mye bedre etter at jeg fortalte ham det. Og du, hvis han ikke kan være en støtte for deg i det som er så vanskelig for deg, er han virkelig verdt det da? Er det ikke tross alt en viktig del av et parforhold å dele også det som er vanskelig? For livet vil jo alltid by på mer eller mindre motgang for de aller fleste av oss i løpet av et liv. Jeg vet det er fryktelig vanskelig, men jeg synes likevel du skal prøve å fortelle ham. Du kan i hvertfall kanskje ha det som mål, og så gjør du det når du føler deg klar for det. Det er bare du som kan finne ut av hva som blir rett for deg. Men tenk nå over det for din egen del også......

[PieLill]

Jeg er enig i Ritva sitt råd om å fortelle samboeren din om dette. Kanskje du allerede har gjort det? Jeg hadde også tenkt å holde det skjult for kjæresten min (som nå er mannen min). Men jeg fant ut at jeg ikke ville klare å holde det skjult for han. Jeg klarte ikke å si det, men skrev det i et brev. Da han hadde lest ferdig, ble jeg ganske skremt av reaksjonen. Han skreik og hylte og slo i veggen. Jeg begynte å gråte, og da kom han bort til meg og forandret reaksjon. Han sa: Dette er ikke din skyld, det er du som er offeret her. Jeg skal støtte deg gjennom dette. Og det har han gjort. Hvis samboeren din er glad i deg, så vil han støtte deg. Og det har vært en enorm hjelp å ha mannen min gjennom dette.

Håper virkelig det går bra med deg! Klem

Jeg får frysninger når jeg leser om din samboers/manns reaksjon.

Det virker godt å ha en mann som kan bli rasende over det som har skjedd (raseriet sier noe om din verdi for han), for så og ta seg sammen og legge til side egne følelser for å støtte deg.

Stell godt med ham, så har du han lenge.

mvh