ensomme her?

[Gjest dpressed]

Er en mann på 26 år og har vært lite sosial av meg, mest pga angst og depresjon. Er svært ensom og har så og si ingen omgangskrets lenger.

Prøver å komme i kontakt med folk på nettet, men det er veldig vanskelig, kanskje mest fordi jeg er såpass gammel. Har inntrykk av at det var lettere for noen år siden. Har vært på internet lenge nå, de få jeg kjenner har jeg kommet i kontakt med der, men hører aldri fra dem lenger.

Er isolert og sitter hjemme hele tiden, ingen ringer meg bortsett fra moren og faren min som maser på meg hver dag. Folk synes vel en voksen mann på 26 som er sånn er patetisk, hadde jeg vært jente ville det altids kommet en ridder på en hvit hest og reddet meg, og hadde jeg vært ung er folk litt mer interessert i å bli kjent med nye.

Det begynner å bli uutholdelig, jeg har sporet totalt av og klarer ikke ha interessante diskusjoner med folk mer, har ingen interesser og mistet helt livsgristen. Føler jeg mentalt sett henger langt etter andre, her har tiden liksom stått stille siden jeg var i tenårene. Har hatt det sånn siden jeg var 10-11 år, men har hatt stunder hvor jeg har møtt nye folk og hatt endel kontakt med venner i en periode, så har det dødd ut. De får seg nye, "kulere" venner, og jeg føler meg bare dum når jeg snakker med folk, mangler totalt humor og er vel ikke så mye egnet verken som venn eller kjæreste.

Er verken stygg eller pen og har ikke noe interessant ved meg som gjør at folk er interessert i å bli kjent med meg.

Jeg søker etter folk som har det som meg, noen som bare vil snakke og kanskje finne på noe. Er det ikke flere ensomme der ute som har det på samme måte?

[cathlin]

Hva er du interessert i?

[Gjest har erfaring]

Jeg kunne vært moren din aldersmessig, men jeg har vært i denne situasjonen. Det kommer ingen på hvit hest, ei heller en grå. Du må jobbe aktiv for det selv. GÅ UT, og møt nye mennesker. Gå ditt hvor du har interesse for å gå. Lag surkåldikt som Elling, eller gå i en fallskjermklubb. Det er ikke viktig hvor du går, men at du går. Lykke til, og skriv til [email protected] hvis du vil skrive direkte til noen.

[Gjest rutangis netu]

Meld deg inn i en forening hvor du kan gjøre noe for andre mennesker! Det GIR deg noe, og kan gjøre at du kommer ut av den tankegangen at du er totalt uinteressant for andre. I slike humanitære foreninger er de heller ikke så opptatt av at folk skal være 'kule' som i andre settinger her i livet.

Ellers så finnes det helt sikkert jenter der ute som har lik problemstilling med deg. Men skal du treffe en slik så må det tydeligvis skje et annet sted. Vedkommende vet ikke om deg og kommer derfor heller ikke hjem til deg og ringer på.

Gå og sus rundt på et kjøpesenter, sett deg på en kafe eller gå på biblioteket og sitt der og les aviser eller annet. Etterhvert får du en ide om hvilke folk som er i samme situasjon som deg. Du kjenner dem igjen akkurat som de kjenner igjen deg. Da blir det lettere å ta kontakt. Kontakt kan først bare være å nikke eller si hei, og så kan det utvikle seg til å snakke om andre ting. Først en setning, og så mer. Så går dere kanskje på kafe SAMMEN og så er det igang. Blir det ikke mer første gangen så har du iallefall fått sosial trening.

Treningssenter er også flotte steder for å få pratet med folk og få nye bekjentskaper. Og så får du energi fra treningen i tillegg.

I enkelte byer finnes det treffsteder for folk med psykiske vansker. Det er fint, for da skjønner de andre der dine problemer uten at du bør forklare.

Og,for å si det sånn, om du får venner/dame når du er over tretti, så har du fortsatt sannsynligvis mange år igjen å nyte det på. Da er det glemt at du var usosial første del av livet.

En jeg kjenner som er utrolig sosial, har jeg fått høre at omtrent ikke turde snakke med folk pga sjenanse før han var tretti. Så det er håp.

Ellers er det vanlig å være mer sikker i settinger en føler seg trygg. Enkelte fungerer greit i jobbsammenheng, også sosialt med kollegaer, men har vansker med folk de ikke har denne jobbinteressen/kunnskapen til felles med.

[Gjest dpressed]

Hva er du interessert i?

Sannelig om jeg det vet du. Det er vanskelig å svare på, for jeg leter liksom etter noe som jeg er interessert i. Når jeg var yngre var jeg interessert i en god del, jeg har mistet evnen til å fordype meg i ting nå desverre, sikkert på grunn av depresjonen, det blir en ond sirkel. Jeg kan litt om mye. Hører jo mye på musikk og leser en del om historie og sånt da.

[cathlin]

Sannelig om jeg det vet du. Det er vanskelig å svare på, for jeg leter liksom etter noe som jeg er interessert i. Når jeg var yngre var jeg interessert i en god del, jeg har mistet evnen til å fordype meg i ting nå desverre, sikkert på grunn av depresjonen, det blir en ond sirkel. Jeg kan litt om mye. Hører jo mye på musikk og leser en del om historie og sånt da.

Håper du får behandling for angst og depresjonen.

Lykke til med letingen. Historie og musikk er jo ikke ingenting å være interessert i.

mvh