Alvorlige bivirkninger av Efexor - til NHD

[Gjest Har GAD - dessverre]

Jeg er anbefalt å begynne med Efexor i kombinasjon med samtaleterapi i behandling av GAD.

Jeg er så fryktelig redd for bivirkningene - ikke de normale som kvalme osv - skal alltids holde ut de første ukene.

Det jeg bekymrer meg mer om er:

Alvorlig blodtrykksøkning uten at jeg kommer tidsnok til behandling, med påfølgende hjerneblødning.

At en evt. tinnitus ikke skal forsvinne når jeg slutter med tablettene.

At kolestrolet skal øke mye og raskt, slik at jeg får hjerte/kar - sykdommer (har allerede noe forhøyet kolesterol).

At vekten skal øke raskt og dramatisk (er overvektig nå, og trenger ikke mer overvekt)

At "avhengigheten" blir så sterk at jeg ikke klarer å slutte med medisin etter ei stund.

Er det bare angsten som spiller meg et puss her også, eller er det noen mulighet for at jeg kan få så alvorlige bivirkninger ?

Jeg er for øvrig begynt å trene - tre ganger i uken. Tror du det vil ha noen effekt på angsten ? Merker ikke noe foreløpig, men har ikke holdt på så lenge heller.

[Gjest Arne K.]

Hva med å velge et medikament med en annen bivirkningsprofil enn Efexor?

[ink1365380698]

Prøv aurorix.. jeg er også redd bivirkninger, og får dem også på ssri..

Aurorix har desidert minst bivirkninger ifølge NHD. Ikke vektøking (tar heller vekk lysten på søtt for meg iallefall), ikke frigiditet, ikke plager ved å avslutte. Men det skal visst gjøres gradvis over 3mnd uansett AD i tilfelle tilbakefall.

Ble anbefalt aurorix her på forumet, og det hjelper nok noe ... mer energi iallfall, og PMS er lettere, og tror nok og det hjelper litt ellers. Er nok også innefor gruppen GAD, med mye psykosomatiske symptomer.

Synes jeg har vært litt mindre svimmel enn jeg pleier, og har brukt dem i 4 uker. Begynte forsiktig, gikk opp til 450 mg ganske raskt, men fikk en indre uro. (er veldig var for medisiner). Gikk ned igjen på 375mg, og prøver nå 300mg. For å se om de fortsatt hjelper på svimmelheten. Ellers så vil jeg øke igjen.

Hadde store søvnproblemer i starten, men det er blitt noe bedre. Bruker "sov i ro" på grunn av at man våkner lett og var vanskelig å sove igjen. Eller bruker jeg 2 vallerina natt litt før jeg legger meg. Naturmiddel....

NHD anbefaler fra 450 til 900mg.

Men sikkert forskjell fra person til person.

Ville iallfall prøve disse først var jeg deg. Lykke til!!

MVH

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Etter min mening finnes det i prinsippet to (tre) typer angst:

1. En er redd for noe som egentlig ikke er farlig. Det er f.eks få rapporter på at personer har pådratt seg alvorlig helseskade av å bli sett på i et selskap (sosial fobi) eller at de har låst døra på WC (klaustrofobi).

2. En er redd for noe som faktisk er farlig, men en feilvurderer sannsynligheten/risikoen for at det farlige skal skje. Det er f eks mange rapporter på at folk har pådratt seg alvorlig helseskade ved å falle ned med fly. Likevel fortsetter folk å ta fly. Dette fordi risikoen for å falle ned er ekstremt liten. Noen flyr dog ikke. Disse forventer at flyet skal falle ned i dag.

GAD-pasienter har angst i hovedsak av type to. Ditt innlegg har jeg tatt vare på fordi det er et fantastisk eksempel på en slik feil tankegang når det gjelder vurdering av sannsynlighet for at noe virkelig farlig skal skje.

[Gjest alternativer]

Etter min mening finnes det i prinsippet to (tre) typer angst:

1. En er redd for noe som egentlig ikke er farlig. Det er f.eks få rapporter på at personer har pådratt seg alvorlig helseskade av å bli sett på i et selskap (sosial fobi) eller at de har låst døra på WC (klaustrofobi).

2. En er redd for noe som faktisk er farlig, men en feilvurderer sannsynligheten/risikoen for at det farlige skal skje. Det er f eks mange rapporter på at folk har pådratt seg alvorlig helseskade ved å falle ned med fly. Likevel fortsetter folk å ta fly. Dette fordi risikoen for å falle ned er ekstremt liten. Noen flyr dog ikke. Disse forventer at flyet skal falle ned i dag.

GAD-pasienter har angst i hovedsak av type to. Ditt innlegg har jeg tatt vare på fordi det er et fantastisk eksempel på en slik feil tankegang når det gjelder vurdering av sannsynlighet for at noe virkelig farlig skal skje.

Hei igjen NHD, det har blitt noen runder mellom oss på dette. Jeg synes igjen at du ikke skjønner beslutningssituasjonen innsender står overfor. Jeg er enig i at hennes angst KAN skyldes GAD, men den TRENGER ikke gjøre det.

Selv hadde jeg bekymring for SSRI som innsender, på bakgrunn av rare egne bivirkninger på alt fra penicillin til P-piller, og på grunn av fæle SSRI-bivirkninger blant kjente. Likevel møtte legen meg i samme tone som du gjør her. (Selv om jeg ikke har GAD.)

Jeg fikk ALVORLIGE bivirkninger, og ble VERRE under nedtrappingen. Selv lenge etterpå har jeg rester av dette, og spesialisten sier jeg må ikke ta SSRI igjen. Å bli møtt med at skepsis til lege og medisin helt sikkert er uttrykk for psykisk sykdom, det er faktisk en alvorlig krenkelse. Med fasit i hånd blir det i mitt tilfelle absurd.

Hvis man får tilbud om en operasjon som med 60% sikkerhet gjør en bedre, med 20% sikkerhet gjør verken verre eller bedre, bare er forbigående plagsom, med 15% sikkerhet gjør en veldig mye dårligere først, men så bedre, og med 5% sikkerhet gjør en varig dårligere /invalid, da fins det faktisk ingen vitenskapelig fasit på hva den enkelte bør velge for seg og sitt liv. Den riktige beslutningen avhenger av hvordan/om man tror man vil takle de negative 20%. I tilfellet med SSRI får vi jo heller aldri oppgitt disse prosentene, og de prosentene vi får høre er offentlig erkjent å være for optimistiske. Sammenligningen med å falle ned fra fly er i alle fall en helt feil prosentsats, det vet du da.

Kanskje du har lyst til å gi oss de mest oppdaterte tallene? – det har du aldri gjort når jeg har oppfordret deg til det.

Jeg tviler også på at den enkelte lege er i stand til å bedømme alvoret i ulike bivirkninger. For eksempel er 20 kg vektøkning noe du sikkert synes man må tåle for å bli psykisk frisk, man ”kan jo bare spise mindre” tror jeg du skrev en gang. For folk med forferdelig lite energi, og kanskje vanskelig forhold til egen kropp, er dette helt bak mål. Folk med benbrudd blir faktisk ikke friskere av hekkeløpstrening.

Jeg stusser også veldig på hvordan du beskriver klaustrofobi. Det virker ikke som du har hørt om panikkangst eller vet hvor vanvittig jævlig det er. Lærebøker sammenligner opplevelsen med hjerteinfarkt! En med klaustrofobi pådrar seg altså ”alvorlig helseskade” når han blir innelåst, selv om skaden går over minutter eller timer eller dager etter at man er kommet ut igjen. Det er fullstendig irrelevant for ham at det ikke er noe ”objektivt farlig ” inne bak den låste døra. Panikkangsten er jo akkurat like reell som noen atombombe! Jeg mente å ha hørt rykter om at du er psykiater….

Jeg er klar over at du er veldig kognitivt orientert. Men ikke alle fagfolk tror at alle med angst har en tenke-feil. Ikke alle med flyskrekk ”forventer at flyet skal falle ned i dag”. Kanskje er det mer slik at kroppen vrenger seg bare ved tanken på å sitte i et fly, selv om man på det rasjonelle plan vet alt om sannsynligheter osv. Handler i det hele tatt flyskrekk om angst for å falle ned med flyet? Det kan vel handle om veldig mye annet som ikke har noe med fly å gjøre i det hele tatt.

For ordens skyld: Det er mer enn 50% sannsynlighet for at det vil gå veldig bra hvis innsender tar SSRI. Siden hun har GAD er hun sikkert også mer redd for SSRI enn andre. Likevel synes jeg du gir henne et feil beslutningsunderlag.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hei igjen NHD, det har blitt noen runder mellom oss på dette. Jeg synes igjen at du ikke skjønner beslutningssituasjonen innsender står overfor. Jeg er enig i at hennes angst KAN skyldes GAD, men den TRENGER ikke gjøre det.

Selv hadde jeg bekymring for SSRI som innsender, på bakgrunn av rare egne bivirkninger på alt fra penicillin til P-piller, og på grunn av fæle SSRI-bivirkninger blant kjente. Likevel møtte legen meg i samme tone som du gjør her. (Selv om jeg ikke har GAD.)

Jeg fikk ALVORLIGE bivirkninger, og ble VERRE under nedtrappingen. Selv lenge etterpå har jeg rester av dette, og spesialisten sier jeg må ikke ta SSRI igjen. Å bli møtt med at skepsis til lege og medisin helt sikkert er uttrykk for psykisk sykdom, det er faktisk en alvorlig krenkelse. Med fasit i hånd blir det i mitt tilfelle absurd.

Hvis man får tilbud om en operasjon som med 60% sikkerhet gjør en bedre, med 20% sikkerhet gjør verken verre eller bedre, bare er forbigående plagsom, med 15% sikkerhet gjør en veldig mye dårligere først, men så bedre, og med 5% sikkerhet gjør en varig dårligere /invalid, da fins det faktisk ingen vitenskapelig fasit på hva den enkelte bør velge for seg og sitt liv. Den riktige beslutningen avhenger av hvordan/om man tror man vil takle de negative 20%. I tilfellet med SSRI får vi jo heller aldri oppgitt disse prosentene, og de prosentene vi får høre er offentlig erkjent å være for optimistiske. Sammenligningen med å falle ned fra fly er i alle fall en helt feil prosentsats, det vet du da.

Kanskje du har lyst til å gi oss de mest oppdaterte tallene? – det har du aldri gjort når jeg har oppfordret deg til det.

Jeg tviler også på at den enkelte lege er i stand til å bedømme alvoret i ulike bivirkninger. For eksempel er 20 kg vektøkning noe du sikkert synes man må tåle for å bli psykisk frisk, man ”kan jo bare spise mindre” tror jeg du skrev en gang. For folk med forferdelig lite energi, og kanskje vanskelig forhold til egen kropp, er dette helt bak mål. Folk med benbrudd blir faktisk ikke friskere av hekkeløpstrening.

Jeg stusser også veldig på hvordan du beskriver klaustrofobi. Det virker ikke som du har hørt om panikkangst eller vet hvor vanvittig jævlig det er. Lærebøker sammenligner opplevelsen med hjerteinfarkt! En med klaustrofobi pådrar seg altså ”alvorlig helseskade” når han blir innelåst, selv om skaden går over minutter eller timer eller dager etter at man er kommet ut igjen. Det er fullstendig irrelevant for ham at det ikke er noe ”objektivt farlig ” inne bak den låste døra. Panikkangsten er jo akkurat like reell som noen atombombe! Jeg mente å ha hørt rykter om at du er psykiater….

Jeg er klar over at du er veldig kognitivt orientert. Men ikke alle fagfolk tror at alle med angst har en tenke-feil. Ikke alle med flyskrekk ”forventer at flyet skal falle ned i dag”. Kanskje er det mer slik at kroppen vrenger seg bare ved tanken på å sitte i et fly, selv om man på det rasjonelle plan vet alt om sannsynligheter osv. Handler i det hele tatt flyskrekk om angst for å falle ned med flyet? Det kan vel handle om veldig mye annet som ikke har noe med fly å gjøre i det hele tatt.

For ordens skyld: Det er mer enn 50% sannsynlighet for at det vil gå veldig bra hvis innsender tar SSRI. Siden hun har GAD er hun sikkert også mer redd for SSRI enn andre. Likevel synes jeg du gir henne et feil beslutningsunderlag.

Ja, jeg har hørt om panikkangst (jeg har faktisk forelest om det over store deler av landet), og det er ikke det en person med klaustrofibi får når en blir innelåst. Panikkanfallet er sannsynligvis biologisk/biokjemisk av natur og hører inn i gruppe tre som jeg ikke kommenterte, men kun nevnte i toppen av innlegget.

Poenget mitt vedr. beslutning er imidlertid enkelt: En kan velge å leve med GAD og ikke utsette seg for noen risiko ved behandling, eller en kan ta sjansen på å gjøre noe annet. Når uavhengige instanser som SLV (Statens Legemiddelverk) har godkjent bla Efexor for GAD, har de vel også på vegne av pasienten gjort en nytte/risiko-vurdering.

[Gjest alternativer]

Ja, jeg har hørt om panikkangst (jeg har faktisk forelest om det over store deler av landet), og det er ikke det en person med klaustrofibi får når en blir innelåst. Panikkanfallet er sannsynligvis biologisk/biokjemisk av natur og hører inn i gruppe tre som jeg ikke kommenterte, men kun nevnte i toppen av innlegget.

Poenget mitt vedr. beslutning er imidlertid enkelt: En kan velge å leve med GAD og ikke utsette seg for noen risiko ved behandling, eller en kan ta sjansen på å gjøre noe annet. Når uavhengige instanser som SLV (Statens Legemiddelverk) har godkjent bla Efexor for GAD, har de vel også på vegne av pasienten gjort en nytte/risiko-vurdering.

Jeg falt for fristelsen til å bruke en spydig tone. Skal prøve å unngå det fremover.

Hvis klaustrofobe ikke får panikkanfall, hva heter det da? Hvordan avviker deres ubehag fra panikkanfall? (Oppriktig, ikke ironisk spørsmål.)

Hovedpoenget mitt var uansett: Det høres veldig rart ut å si at klaustrofobe er redde for noe som ”egentlig ikke er farlig”. Det subjektive ubehaget kan være så ekstremt at det er helt rasjonelt å være mer redd for det enn det meste av ”reelle” farer. Da blir det dårlig kommunikasjon av å kalle det ”ikke farlig”.

”Når uavhengige instanser som SLV (Statens Legemiddelverk) har godkjent bla Efexor for GAD, har de vel også på vegne av pasienten gjort en nytte/risiko-vurdering. ”.

Jeg har overhodet ingen problemer med at SLV har gjort denne vurderingen for GAD-pasienter som GRUPPE. For gruppen som helhet er sikkert dette en utmerket vurdering, jeg har ingen grunn til å tro noe annet.

Derimot er jeg dundrende uenig i at SLV kan gjøre denne vurderingen for den enkelte pasient. Det kan ikke være slik at man må anses for psykisk syk hvis man ikke vil godta SLVs vurdering for seg selv. Den som mener det har rett og slett ikke forstått verken matematisk statistikk eller den enkeltes beslutningssituasjon.

I motsatt fall gjorde legen jeg refererte ovenfor ingen feil overfor meg, og det tror jeg virkelig ikke du mener, NHD.

Jeg konstaterer at jeg heller ikke denne gangen får noen tall. Jeg regner med at det skyldes at heller ikke psykiatere får dem fra de som sitter på tallene. Og/eller at SLV nylig indirekte har gått ut og erkjent at de ikke stoler på de tallene de har (les: satt SSRI under overvåkning).

Hvis dette var vaskemaskiner og ikke piller, ville forbrukermyndighetene rykket ut og sagt at dette var et betydelig forbrukerproblem. Skal jeg kjøpe en vaskemaskin, så vil jeg ikke bare vite om den vasker bra og varer lenge, jeg synes jeg har rett på å vite om den plutselig lekker ut over hele gulvet eller gir meg alvorlige strømstøt. Jeg har ikke vaskemaskinfobi selv om jeg spør om det. Hvis selgeren kaller meg psykisk syk eller møter slike spørsmål med mer info om hvor glimrende maskinen vasker, da kan du gjette hvor lenge jeg blir i den butikken. :-)

Og NB: selv om jeg skulle ha GAD, stiller åpenbart overbekymrede spørsmål, har jeg rett på like mye saklig vaskemaskininfo som alle andre.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg falt for fristelsen til å bruke en spydig tone. Skal prøve å unngå det fremover.

Hvis klaustrofobe ikke får panikkanfall, hva heter det da? Hvordan avviker deres ubehag fra panikkanfall? (Oppriktig, ikke ironisk spørsmål.)

Hovedpoenget mitt var uansett: Det høres veldig rart ut å si at klaustrofobe er redde for noe som ”egentlig ikke er farlig”. Det subjektive ubehaget kan være så ekstremt at det er helt rasjonelt å være mer redd for det enn det meste av ”reelle” farer. Da blir det dårlig kommunikasjon av å kalle det ”ikke farlig”.

”Når uavhengige instanser som SLV (Statens Legemiddelverk) har godkjent bla Efexor for GAD, har de vel også på vegne av pasienten gjort en nytte/risiko-vurdering. ”.

Jeg har overhodet ingen problemer med at SLV har gjort denne vurderingen for GAD-pasienter som GRUPPE. For gruppen som helhet er sikkert dette en utmerket vurdering, jeg har ingen grunn til å tro noe annet.

Derimot er jeg dundrende uenig i at SLV kan gjøre denne vurderingen for den enkelte pasient. Det kan ikke være slik at man må anses for psykisk syk hvis man ikke vil godta SLVs vurdering for seg selv. Den som mener det har rett og slett ikke forstått verken matematisk statistikk eller den enkeltes beslutningssituasjon.

I motsatt fall gjorde legen jeg refererte ovenfor ingen feil overfor meg, og det tror jeg virkelig ikke du mener, NHD.

Jeg konstaterer at jeg heller ikke denne gangen får noen tall. Jeg regner med at det skyldes at heller ikke psykiatere får dem fra de som sitter på tallene. Og/eller at SLV nylig indirekte har gått ut og erkjent at de ikke stoler på de tallene de har (les: satt SSRI under overvåkning).

Hvis dette var vaskemaskiner og ikke piller, ville forbrukermyndighetene rykket ut og sagt at dette var et betydelig forbrukerproblem. Skal jeg kjøpe en vaskemaskin, så vil jeg ikke bare vite om den vasker bra og varer lenge, jeg synes jeg har rett på å vite om den plutselig lekker ut over hele gulvet eller gir meg alvorlige strømstøt. Jeg har ikke vaskemaskinfobi selv om jeg spør om det. Hvis selgeren kaller meg psykisk syk eller møter slike spørsmål med mer info om hvor glimrende maskinen vasker, da kan du gjette hvor lenge jeg blir i den butikken. :-)

Og NB: selv om jeg skulle ha GAD, stiller åpenbart overbekymrede spørsmål, har jeg rett på like mye saklig vaskemaskininfo som alle andre.

1.Når en står i forkant av en hendelse, kan en ikke bruke annet enn vurderinger på gruppenivå som beslutningsstøtte.

Etterpåklokskap er selvfølgelig enklere og sikrere (ja, en bør ikke reise med Titanic), men er utilgjengelig i forkant.

2. En klaustrofobiker vil selvsagt si at angsten er fæl. Men jeg har aldri møtt en klausrofobiker som ikke skjønner med fornuften at tanken/angsten er feil, og at det selvsagt ikke er forbundet med fare å lukke døren.

[Gjest alternativer]

1.Når en står i forkant av en hendelse, kan en ikke bruke annet enn vurderinger på gruppenivå som beslutningsstøtte.

Etterpåklokskap er selvfølgelig enklere og sikrere (ja, en bør ikke reise med Titanic), men er utilgjengelig i forkant.

2. En klaustrofobiker vil selvsagt si at angsten er fæl. Men jeg har aldri møtt en klausrofobiker som ikke skjønner med fornuften at tanken/angsten er feil, og at det selvsagt ikke er forbundet med fare å lukke døren.

1. Her tar du feil. En forenklet versjon av hva man lærer i matematisk statistikk om beslutninger under usikkerhet:

Man må se på forventningsverdien av utfallet:

E = v1p1+v2p2 +...vnpn

Eksempel:

Å kjøpe et lodd med en gevinst på 10.000 kroner, med vinnersjanse 1%, og loddet koster 1 krone. Her er

E = (10.000-1)*0,01 - 1*0,99

Det er vanlig å anbefale handlingen når E>0.

Overført til handlingen "å ta SSRI": Her er p-verdiene de sannsynlightene som dokumenteres på gruppenivå, for hhv bedring og bivirkninger, hvis man ikke har noe bedre for en relevant undergruppe.

Men v-ene, kostnadene/gevinstene, er individuelle, siden f.eks. utfall "20 kg vektøkning" har svært ulik "verdi" for den enkelte. For noen er dette plagsomt, men lite plagsomt sammenlignet med den psykiske lidelsen. For andre er de relative v-ene helt motsatt.

For å ta en rett beslutning må jeg og min lege bli enige om hva som er mine individuelle v-er. Har jeg for eksempel en verdi som sier "selvmord" på en bestemt bivirkning, må korresponderende p-verdi være uhyre lav før E blir positiv. Det er derfor jeg som beslutningtager trenger å kjenne de enkelte p-er.

"Etterpåklokskap er selvfølgelig enklere og sikrere (ja, en bør ikke reise med Titanic), men er utilgjengelig i forkant".

Enig, men det er ikke det jeg snakker om. Mitt poeng er at det er helt uvitenskapelig av legen å diagnostisere meg med GAD når jeg bestrider at Titanic ikke kan synke. Legen kan forklare meg om sannsynlighetsovervekter, det er noe helt annet.

2. "En klaustrofobiker vil selvsagt si at angsten er fæl. Men jeg har aldri møtt en klausrofobiker som ikke skjønner med fornuften at tanken/angsten er feil, og at det selvsagt ikke er forbundet med fare å lukke døren."

Helt enig. Men du tar ikke poenget. Poenget mitt var at det er like rasjonelt å prøve å unngå "fæl angst" som å unngå noe som er "egentlig farlig". "Ikke egentlig er farlig" KAN bli rett forstått, men det kan også lett tolkes som en bagatellisering av lidelsen. Hvis man vil unngå denne (utbredte) misforståelsen på folkemunne , kunne man valgt en annen formulering.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Her tar du feil. En forenklet versjon av hva man lærer i matematisk statistikk om beslutninger under usikkerhet:

Man må se på forventningsverdien av utfallet:

E = v1p1+v2p2 +...vnpn

Eksempel:

Å kjøpe et lodd med en gevinst på 10.000 kroner, med vinnersjanse 1%, og loddet koster 1 krone. Her er

E = (10.000-1)*0,01 - 1*0,99

Det er vanlig å anbefale handlingen når E>0.

Overført til handlingen "å ta SSRI": Her er p-verdiene de sannsynlightene som dokumenteres på gruppenivå, for hhv bedring og bivirkninger, hvis man ikke har noe bedre for en relevant undergruppe.

Men v-ene, kostnadene/gevinstene, er individuelle, siden f.eks. utfall "20 kg vektøkning" har svært ulik "verdi" for den enkelte. For noen er dette plagsomt, men lite plagsomt sammenlignet med den psykiske lidelsen. For andre er de relative v-ene helt motsatt.

For å ta en rett beslutning må jeg og min lege bli enige om hva som er mine individuelle v-er. Har jeg for eksempel en verdi som sier "selvmord" på en bestemt bivirkning, må korresponderende p-verdi være uhyre lav før E blir positiv. Det er derfor jeg som beslutningtager trenger å kjenne de enkelte p-er.

"Etterpåklokskap er selvfølgelig enklere og sikrere (ja, en bør ikke reise med Titanic), men er utilgjengelig i forkant".

Enig, men det er ikke det jeg snakker om. Mitt poeng er at det er helt uvitenskapelig av legen å diagnostisere meg med GAD når jeg bestrider at Titanic ikke kan synke. Legen kan forklare meg om sannsynlighetsovervekter, det er noe helt annet.

2. "En klaustrofobiker vil selvsagt si at angsten er fæl. Men jeg har aldri møtt en klausrofobiker som ikke skjønner med fornuften at tanken/angsten er feil, og at det selvsagt ikke er forbundet med fare å lukke døren."

Helt enig. Men du tar ikke poenget. Poenget mitt var at det er like rasjonelt å prøve å unngå "fæl angst" som å unngå noe som er "egentlig farlig". "Ikke egentlig er farlig" KAN bli rett forstått, men det kan også lett tolkes som en bagatellisering av lidelsen. Hvis man vil unngå denne (utbredte) misforståelsen på folkemunne , kunne man valgt en annen formulering.

Uansett kan jeg ikke se at resultatet blir anderledes:

Om en ikke er villig til å prøve noe nytt, vil tilstanden forbli uforandret.

[Gjest alternativer]

Uansett kan jeg ikke se at resultatet blir anderledes:

Om en ikke er villig til å prøve noe nytt, vil tilstanden forbli uforandret.

"Om en ikke er villig til å prøve noe nytt, vil tilstanden forbli uforandret."

Ja, hvis ikke konkurrenten har noe bedre å tilby.

Og noen vil heller leve med den ene sykdommen enn å risikere å sitte med to. Så lenge man ikke hører inn under en tvangsparagraf synes jeg man skal behandles med såpass verdighet at man får velge dette selv.

En vaskemaskinselger som ikke vil gi meg tall, inngir veldig lite tillit og sender meg i praksis bare til konkurrenten (f.eks. alternativ medisin.)

En som gir meg tall og behandler meg skikkelig, får meg kanskje overbevist om at risikoen er så lav at jeg kjøper likevel.

[Gjest Har GAD-dessverre]

Registrere at dere har hatt en diskusjon i mitt fravær.

Du sier mitt svar er et fantastisk eksempel på hvordan GAD-mennesker tenker. Det har du muligens rett i. Men - så er det sånn at min behandler ikke har skissert medikamenter som eneste mulige behandlingsmetode for meg. Jeg har med andre ord et valg, og da er det i utgangspunktet ingen grunn til å velge en risikofyllt løsning fremfor en mindre risikofyllt.

Jeg innser at faren for å falle ned i fly, og faren for å få alvorlige bivirkninger av Efexor er små (den siste er dog større enn den første). Men noen faller ned og noen får alvorlige bivirkninger.

Jeg ønsker TALL - harde fakta - for å kunne vurdere hvor høy risikoen er, og den har til nå ingen kunnet gi meg.

Jeg har for øvrig opplevd å bli rammet av ting i livet som har hatt sannsynlighet 2 og 5 %. Jeg lever i vissheten "det kan også hende meg" heller enn "det kan aldri hende meg". Noe av det er kanskje knyttet til GAD, men jeg er 100 % sikker på at ikke alt er det.

Forsøker man ikke noe nytt, endres ingenting. Det har du naturligvis også rett i. Men hvor stor risiko man er villig til å ta, henger naturligvis også sammen med hvor alvorlig utgangssituasjonen er, hvilke alternativ man har, og hvilken risiko som faktisk foreligger.

Jeg tror ikke jeg overvurderer sannsynlighet for alvorlige bivirkninger - jeg vet den er liten, men vil altså gjerne vite hvor liten. Og jeg overvurderer helt klart sannsynligheten for at akkurat jeg blir rammet av alvorlige bivirkninger.

Når det er sagt - dersom det er snakk om 20 kg ekstra som følge av medikamenter, er det så alvorlig for meg at det rett og slett er uaktuell risiko i den situasjonen jeg er nå. Det er helt klart en større helsemessig fare for meg å få ytterligere 20 ekstra kilo på kroppen, enn det er å leve med GAD/forsøke andre typer medikamenter.

Jeg synes for øvrig du er en smule arrogant. Angstpasienter er ikke dumme, og mange av oss har like høy utdanning som deg

[Gjest ex-Efexor bruker]

Ja, jeg har hørt om panikkangst (jeg har faktisk forelest om det over store deler av landet), og det er ikke det en person med klaustrofibi får når en blir innelåst. Panikkanfallet er sannsynligvis biologisk/biokjemisk av natur og hører inn i gruppe tre som jeg ikke kommenterte, men kun nevnte i toppen av innlegget.

Poenget mitt vedr. beslutning er imidlertid enkelt: En kan velge å leve med GAD og ikke utsette seg for noen risiko ved behandling, eller en kan ta sjansen på å gjøre noe annet. Når uavhengige instanser som SLV (Statens Legemiddelverk) har godkjent bla Efexor for GAD, har de vel også på vegne av pasienten gjort en nytte/risiko-vurdering.

Jeg har vel også (tror jeg) GAD, og etter å ha brukt to forskjellige medisiner har jeg blitt redd for å prøve mer slikt. MERK:!!! Jeg var IKKE redd i utgangspunktet, men mine opplevelser med medisinene gjorde at jeg er veldig redd for å prøve noe nytt nå. Efexor var forøvrig det av dem som ga meg mye 'dritt', både under og ikke minst etter bruk.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Registrere at dere har hatt en diskusjon i mitt fravær.

Du sier mitt svar er et fantastisk eksempel på hvordan GAD-mennesker tenker. Det har du muligens rett i. Men - så er det sånn at min behandler ikke har skissert medikamenter som eneste mulige behandlingsmetode for meg. Jeg har med andre ord et valg, og da er det i utgangspunktet ingen grunn til å velge en risikofyllt løsning fremfor en mindre risikofyllt.

Jeg innser at faren for å falle ned i fly, og faren for å få alvorlige bivirkninger av Efexor er små (den siste er dog større enn den første). Men noen faller ned og noen får alvorlige bivirkninger.

Jeg ønsker TALL - harde fakta - for å kunne vurdere hvor høy risikoen er, og den har til nå ingen kunnet gi meg.

Jeg har for øvrig opplevd å bli rammet av ting i livet som har hatt sannsynlighet 2 og 5 %. Jeg lever i vissheten "det kan også hende meg" heller enn "det kan aldri hende meg". Noe av det er kanskje knyttet til GAD, men jeg er 100 % sikker på at ikke alt er det.

Forsøker man ikke noe nytt, endres ingenting. Det har du naturligvis også rett i. Men hvor stor risiko man er villig til å ta, henger naturligvis også sammen med hvor alvorlig utgangssituasjonen er, hvilke alternativ man har, og hvilken risiko som faktisk foreligger.

Jeg tror ikke jeg overvurderer sannsynlighet for alvorlige bivirkninger - jeg vet den er liten, men vil altså gjerne vite hvor liten. Og jeg overvurderer helt klart sannsynligheten for at akkurat jeg blir rammet av alvorlige bivirkninger.

Når det er sagt - dersom det er snakk om 20 kg ekstra som følge av medikamenter, er det så alvorlig for meg at det rett og slett er uaktuell risiko i den situasjonen jeg er nå. Det er helt klart en større helsemessig fare for meg å få ytterligere 20 ekstra kilo på kroppen, enn det er å leve med GAD/forsøke andre typer medikamenter.

Jeg synes for øvrig du er en smule arrogant. Angstpasienter er ikke dumme, og mange av oss har like høy utdanning som deg

Blir fraværende et par dager. Svar kommer i morgen kveld eller torsdag.

[PieLill]

Registrere at dere har hatt en diskusjon i mitt fravær.

Du sier mitt svar er et fantastisk eksempel på hvordan GAD-mennesker tenker. Det har du muligens rett i. Men - så er det sånn at min behandler ikke har skissert medikamenter som eneste mulige behandlingsmetode for meg. Jeg har med andre ord et valg, og da er det i utgangspunktet ingen grunn til å velge en risikofyllt løsning fremfor en mindre risikofyllt.

Jeg innser at faren for å falle ned i fly, og faren for å få alvorlige bivirkninger av Efexor er små (den siste er dog større enn den første). Men noen faller ned og noen får alvorlige bivirkninger.

Jeg ønsker TALL - harde fakta - for å kunne vurdere hvor høy risikoen er, og den har til nå ingen kunnet gi meg.

Jeg har for øvrig opplevd å bli rammet av ting i livet som har hatt sannsynlighet 2 og 5 %. Jeg lever i vissheten "det kan også hende meg" heller enn "det kan aldri hende meg". Noe av det er kanskje knyttet til GAD, men jeg er 100 % sikker på at ikke alt er det.

Forsøker man ikke noe nytt, endres ingenting. Det har du naturligvis også rett i. Men hvor stor risiko man er villig til å ta, henger naturligvis også sammen med hvor alvorlig utgangssituasjonen er, hvilke alternativ man har, og hvilken risiko som faktisk foreligger.

Jeg tror ikke jeg overvurderer sannsynlighet for alvorlige bivirkninger - jeg vet den er liten, men vil altså gjerne vite hvor liten. Og jeg overvurderer helt klart sannsynligheten for at akkurat jeg blir rammet av alvorlige bivirkninger.

Når det er sagt - dersom det er snakk om 20 kg ekstra som følge av medikamenter, er det så alvorlig for meg at det rett og slett er uaktuell risiko i den situasjonen jeg er nå. Det er helt klart en større helsemessig fare for meg å få ytterligere 20 ekstra kilo på kroppen, enn det er å leve med GAD/forsøke andre typer medikamenter.

Jeg synes for øvrig du er en smule arrogant. Angstpasienter er ikke dumme, og mange av oss har like høy utdanning som deg

Må bare si at jeg synes du beskriver ting svært godt.

Få ting er mer frusterende enn å bli afeid med tomme beroligelser, når man ber om saklig informasjon.

Jeg blir alltid skeptisk når noen er opptatt av å fortelle meg at jeg ikke skal bekymre meg, i stedet for å gi meg saklige begrunnelser for hvorfor jeg ikke skal bekymre meg. Hjernen min blir urolig når den ikke får lov å være med. Jeg har en inngrodd misstillit til mennesker som vil overkjøre hjernen min.

AD er vel et av de områdene det er vanskeligst å oppdrive saklig informasjon innen helsevesnet. En hver motforestilling blir raskt avfeid som sykelig angst. Svangerskap, fødsel og barsel er et annet område med samme tendenser.

Selv blir jeg utrygg av å bli beroliget. Saklig informasjon som jeg selv får ta stilling til gjør meg derimot trygg og beslutningsdyktig.

mvh

[Gjest SSRI er ikke leketøy]

Etter min mening finnes det i prinsippet to (tre) typer angst:

1. En er redd for noe som egentlig ikke er farlig. Det er f.eks få rapporter på at personer har pådratt seg alvorlig helseskade av å bli sett på i et selskap (sosial fobi) eller at de har låst døra på WC (klaustrofobi).

2. En er redd for noe som faktisk er farlig, men en feilvurderer sannsynligheten/risikoen for at det farlige skal skje. Det er f eks mange rapporter på at folk har pådratt seg alvorlig helseskade ved å falle ned med fly. Likevel fortsetter folk å ta fly. Dette fordi risikoen for å falle ned er ekstremt liten. Noen flyr dog ikke. Disse forventer at flyet skal falle ned i dag.

GAD-pasienter har angst i hovedsak av type to. Ditt innlegg har jeg tatt vare på fordi det er et fantastisk eksempel på en slik feil tankegang når det gjelder vurdering av sannsynlighet for at noe virkelig farlig skal skje.

Hvorfor BLIR pasienter urolige da? Pga at de får informasjon fra andre pasienter som har hatt problemer feks. Eller via media.

Det stedet hvor jeg har fått mest info fra, er bladet Psykisk Helse. Foreningen bak er vel samme forening som betaler deg for den tjenesten du gjør her på sidene?

Det er jo artig at du er så uenig i mye av det som skrives i det bladet. Der har jeg lest bl.a. om Seroxat og hvor mye det har ødelagt for enkelte. Det blir vel ikke tatt opp i et seriøst magasin som støttes av en forening du selv jobber for, hvis det er en eller to pasienter som har hatt plager?

Ta alvorlig det vi pasienter melder! Selv om de fleste ikke har de største og alvorligste bivirkningene, er det reelt nok for de det rammer. Og det kan ramme hardt. Så ikke avfei oss som overbekymra og hysteriske og si at vi ser spøkelser ved høylys dag. Vi tar bare ansvar for vår egen situasjon. Piller som påvirker hjernen er en alvorlig ting. Greit når den påvirker andres hjerne kanskje, men i egen hjerne vil vi ha kontroll selv takk! Og leger og fagfolk er jo så sabla uenige! så er det RART vi blir usikre?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det jeg bekymrer meg mer om er: Alvorlig blodtrykksøkning uten at jeg kommer tidsnok til behandling, med påfølgende hjerneblødning.

S: For alle svarene nedover antar jeg at du foretar en langsom opptrapping under kontroll. Dermed kan en komme tidlig inn med seponering om noe skulle utvikle seg i feil retning.

Dersom du har normalt BT i dag, er det en reell, men liten risiko for noe blodrykksstigning. Selv med en stigning på 30 mmHg (som er svært mye), ville du måtte gå med den i flere år før sannsynligheten for et slag skulle være betydelig øket.

At en evt. tinnitus ikke skal forsvinne når jeg slutter med tablettene.

S: Se siste punkt i mitt svar. Forøvrig har jeg spurt mer enn 10 kolleger som bruker Efexor på sine pasienter: Ingen hr opplevd noen pasient som har fått tinnitus.

At kolestrolet skal øke mye og raskt, slik at jeg får hjerte/kar - sykdommer (har allerede noe forhøyet kolesterol).

S: Se svaret under BT. Selv en økning på 2 enheter vil ikke gi økt sykdomsrisiko på kort sikt (måneder). Du kan jo måle kolesterol 2 mnd etter oppstart.

At vekten skal øke raskt og dramatisk (er overvektig nå, og trenger ikke mer overvekt)

S: Vekten kan ikke øke raskere enn du greier å spise deg til den. Sett en grense selv (f eks 4-5 kg) og seponer om denne overskrides. Med samme matinntak som i dag og økt mosjon som du beskriver, er sannsynligheten for vektøkning tilnærmet null.

At "avhengigheten" blir så sterk at jeg ikke klarer å slutte med medisin etter ei stund.

S: Noen blir avhengig av medikamentet for å vedlikeholde bedring. Jeg har aldri hørt om noen som ble verre enn de var i utgangspunktet når de seponerte.

Er det bare angsten som spiller meg et puss her også, eller er det noen mulighet for at jeg kan få så alvorlige bivirkninger ?

S: Jeg mener det er angsten, men om en spør "er det noen mulighet for", må nødvendigvis svaret bli ja.

Jeg er for øvrig begynt å trene - tre ganger i uken. Tror du det vil ha noen effekt på angsten ? Merker ikke noe foreløpig, men har ikke holdt på så lenge heller.

S: Jeg er sikker på at det vil ha effekt. En "dosefindigsstudie" fra min ege avdeling viste at en bør prøveå trene 4 ggr i uken eller mer. Dvs at du kan ha betydelig øket effekt om du greier en gang mer per uke.

Intensiteten bør være rask gange, og varigheten bør være minst 30 minutter.

Tilleggssvar:

Jeg har i dag bedt produsenten (Wyeth) og det uavhengige Relis om å få tilsendt følgende opplysninger ved Efexor:

Hyppigheten av alle kjente bivirkninger gruppert også etter forbigående (vanligvis oppstartsbivirkninger), vedvarende (de en har så lenge en tar medisinen) og irreversible (de som evt måtte vedvare også etter seponering).

Når disse svar foreligger, vil jeg legge dem ut her.

[Gjest Har GAD - dessverre]

Det jeg bekymrer meg mer om er: Alvorlig blodtrykksøkning uten at jeg kommer tidsnok til behandling, med påfølgende hjerneblødning.

S: For alle svarene nedover antar jeg at du foretar en langsom opptrapping under kontroll. Dermed kan en komme tidlig inn med seponering om noe skulle utvikle seg i feil retning.

Dersom du har normalt BT i dag, er det en reell, men liten risiko for noe blodrykksstigning. Selv med en stigning på 30 mmHg (som er svært mye), ville du måtte gå med den i flere år før sannsynligheten for et slag skulle være betydelig øket.

At en evt. tinnitus ikke skal forsvinne når jeg slutter med tablettene.

S: Se siste punkt i mitt svar. Forøvrig har jeg spurt mer enn 10 kolleger som bruker Efexor på sine pasienter: Ingen hr opplevd noen pasient som har fått tinnitus.

At kolestrolet skal øke mye og raskt, slik at jeg får hjerte/kar - sykdommer (har allerede noe forhøyet kolesterol).

S: Se svaret under BT. Selv en økning på 2 enheter vil ikke gi økt sykdomsrisiko på kort sikt (måneder). Du kan jo måle kolesterol 2 mnd etter oppstart.

At vekten skal øke raskt og dramatisk (er overvektig nå, og trenger ikke mer overvekt)

S: Vekten kan ikke øke raskere enn du greier å spise deg til den. Sett en grense selv (f eks 4-5 kg) og seponer om denne overskrides. Med samme matinntak som i dag og økt mosjon som du beskriver, er sannsynligheten for vektøkning tilnærmet null.

At "avhengigheten" blir så sterk at jeg ikke klarer å slutte med medisin etter ei stund.

S: Noen blir avhengig av medikamentet for å vedlikeholde bedring. Jeg har aldri hørt om noen som ble verre enn de var i utgangspunktet når de seponerte.

Er det bare angsten som spiller meg et puss her også, eller er det noen mulighet for at jeg kan få så alvorlige bivirkninger ?

S: Jeg mener det er angsten, men om en spør "er det noen mulighet for", må nødvendigvis svaret bli ja.

Jeg er for øvrig begynt å trene - tre ganger i uken. Tror du det vil ha noen effekt på angsten ? Merker ikke noe foreløpig, men har ikke holdt på så lenge heller.

S: Jeg er sikker på at det vil ha effekt. En "dosefindigsstudie" fra min ege avdeling viste at en bør prøveå trene 4 ggr i uken eller mer. Dvs at du kan ha betydelig øket effekt om du greier en gang mer per uke.

Intensiteten bør være rask gange, og varigheten bør være minst 30 minutter.

Tilleggssvar:

Jeg har i dag bedt produsenten (Wyeth) og det uavhengige Relis om å få tilsendt følgende opplysninger ved Efexor:

Hyppigheten av alle kjente bivirkninger gruppert også etter forbigående (vanligvis oppstartsbivirkninger), vedvarende (de en har så lenge en tar medisinen) og irreversible (de som evt måtte vedvare også etter seponering).

Når disse svar foreligger, vil jeg legge dem ut her.

Hei og tusen takk for skikkelig svar !

Kommer nok til å prøve Efexor - fikk følelsen av at situasjonen i alle fall på et vis lar seg kontrollere ut i fra din beskrivelse.

Og jeg håper jeg kan få "slappe av litt", selv om jeg faktisk er inne i en ganske god periode nå.

(Bortsett fra her om dagen - da det var jordskjelv i Oslo... Det går det jo an å bekymre seg for for en stakkars GAD - pasient... )