Kommer alltid i andre rekke...

[Nest best]

Jeg sliter litt om dagen. Vet ikke helt hvorfor. Tilsynelatende

burde jo alt bare være fryd og gammen.

Jeg har en kjæreste, venner, jobb og er i full utdanning.

Alikevel er det noe som skurrer og jeg begynner å føle at tankene blir mer

alvorlige. Problemet er at jeg konstant føler meg i andre rekke.

Ikke bare føler jeg at jeg ikke er noens "beste venn", men at alle andre

har et slikt forhold til en de kjenner. Mer og mer oppfatter jeg alle

mulige situasjoner som bekreftelse på at jeg kun er her for å fylle opp

tiden for andre, når de ikke har "noe bedre" å ta seg til.

I mitt hode finnes det mange eksempler på dette. Kjæresten min har mye på

gang i sitt liv, og det virker som om han til enhver tid prioriterer

alt annet enn meg. Et eksempel, som jeg også tok opp med han, er at han

aldri inviterer meg til noe han er invitert til. Mens jeg derimot alltid

føler at jeg inkluderer han i mitt liv. Være det seg fester eller andre

sosiale hendelser. Vennene mine har liten tid til meg, og ringer meg stort

sett a'la sent fredags kveld når de plutselig finner ut at de (tror jeg) ikke

har noe bedre å foreta seg. Jeg aner ikke hva jeg gjør galt. Jeg prøver å

stille opp i hytt og pine for alle rundt meg, men føler konstant at det aldri

blir gjengjeldt. Det er akkurat som om jeg er grei å ha som en reserve, men

at det er mer interessant med andre mennesker og andre ting hvis de er

tilgjengelige.

Jeg er utrolig sliten av dette. Jeg vet at det helt sikkert er tåpelige

tanker og at jeg bare må skjerpe meg, men jeg klarer ikke å komme bort

ifra det. Jeg blir mer og mer misfornøyd og stoler mindre og mindre

på andres hensikter. Hvorfor skal jeg i det hele tatt gidde å prøve,

når jeg bare oppfatter at jeg ikke kan spre såpass positive vibber

at de rundt meg skal ønske å være i nærheten av meg?

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive noe mer. Det høres alikevel

bare ut som om jeg er en sytepave. (slik oppfatter jeg det i allefall, når

jeg leser det jeg har skrevet)

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler at jeg sakte men sikkert begynner å

isolere meg og skape min egen ensomhet.

Lurte på om det er oen andre som føler seg i samme situasjon?

[mariex]

Det hadde kanskje vært lurt å slutte å hjelpe i"hytt og pine"som du skriver.Vis at du kan si nei, at du har mer og nok å ta deg av. Ellers er det lett for at dine venner tar deg som en selvfølge.Ringer de fredag kveld, så si at du skal ut eller er opptatt på andre måter, så du har ikke tid å snakke med dem.Avvis dem på en vennlig måte, men vær bestemt. Når det gjelder kjæresten din burde du ta en alvorlig prat med ham om hvorfor han ikke tar deg med når han er invitert ut av andre.Stol på deg selv og ikke la andre overkjøre deg.

mvh

[PieLill]

Kan det være at dette i noen tilfeller er sant, du kommer i andre rekke? I andre tilfeller er det et problem som befinner seg kun i ditt hode? Kan det være at du har problemer å skille mellom dette?

Kan det være at du iblant har for høye forventninger til andre? At du legger lista for høyt til hva som kreves for å være inkludert?

Kan det være at du i for stor grad ser vennskap som en konkuranse? At det at noen bryr seg om andre enn deg betyr at de bryr seg mindre om deg?

Utenom min mann kommer jeg ikke i første rekke hos noen. Men med mine venner er det mer slik at vi står i ring, ikke i rekke. Vi rangerer altså ikke hverandre som "beste venn", "nest beste venn" osv. Jeg liker det slik. Bestevenn-opplegg synes jeg alltid har vært litt klamt og innesperret. Men det er nå bare meg.

Ville det hjelpe deg å tenke mer på h_v_a du er for noen, enn hvilket nummer i rekken du er?

mvh

[Gjest jeg også]

Jeg føler det akkurat som deg overfor mine venner. At jeg ofte er en reserveløsning. Samtidig har jeg inntrykk av at nesten alle liker meg veldig godt. De gangene jeg kommer i første rekker er de gangene de har nytte av meg ved at de kan få råd om en situajon (jeg har mye kunnskaper om enkelte områder) eller at jeg kan dikte en sang eller yte andre tjenester.

Egentlig tror jeg saken er at vi legger for mye i saker og ting. Andre har det sikkert slik de også, bare at de ikke fokuserer på det. Jeg har ingen bestevenn nå. Hadde det i barndommen. Men jeg har mange venner jeg kan prate med personlige ting om. Hvem som jeg føler er den vennen jeg har best kontakt med i øyeblikket varierer fra hvordan min situasjon er, tror jeg.

Men jeg har nå iallefall venner. Bedre å være nr to hos flere enn førstevalg hos en. Tenk hvis en mister den ene! Noen har ingen å være sammen med. Så vi er jo heldig stilt i forhold til dem.

Sannsynligvis er jeg iallefall litt for flink til å holde avstand. Jeg er en lytter mer enn en forteller. Slipper ikke uten videre alle inn i mitt innerste. Og da blir en jo ikke bestevenn heller? Men jeg har avfunnet meg med at mange liker meg, så jeg kommer aldri til å bli virkelig ensom. Hvis jeg ikke velger det selv. Jeg tar det sosiale jeg kan få. Jeg trenger ikke lenger være noens førstevalg. Mitt førstevalg varierer som sagt også med hvordan jeg føler meg. Jeg velger densom passer meg best der og da. Og det gjør vel andre også?