Hvorfor klarer jeg ikke å være glad?

[Gjest Triste meg. Snufs.]

I går var jeg hos fysioterapauten min. Han spurte meg om jeg kunne glede meg over noe. Da svarte jeg at jeg ikke klarte å glede meg over noe. Og at jeg hadde lett etter gleden i mange år uten å finne den. Jeg tror gleden min er borte. Da svarte han at gleden finnes i oss alle. Men hvorfor finner jeg ikke gleden da? Når jeg har lett og lett i mange år?

Er det vanlig å ikke finne noe glede når man har angst og depresjoner? Den eneste følelsen jeg kjenner er redsel, fortvilelse og den store tristheten min. Jeg føler meg så trist i magefølelsen min. Er det vanlig å bare kjenne å være trist?

Jeg husker ikke om jeg har vært glad. Fysioterapauten min spurte meg om jeg hadde vært glad i barndommen. Men jeg husker ikke. Jeg husker ikke at jeg hadde vært glad i barndommen. Husker ikke hvordan det er å være glad. Er det normalt å ikke huske dette? Barna er jo liksom glade tror jeg, men jeg husker ikke at jeg var glad?

Kanskje jeg ikke har noe "glad" følelse. Kan dette stemme? Jeg er unormal jeg.