Føler meg som en narkoman

[Gjest pppfffffffrrrrrrrrrrrrrrrrr]

Så lenge jeg kan huske ønsket jeg meg en kjæreste, men "fikk det aldri til". Savnet etter kjæreste tok over livet mitt. Jeg klarte til tider ikke å tenke på annet.

Så ble jeg 26 år og møtte verdens nydeligste jente. Hun reddet livet mitt.

Men etter to år gjorde hun det plutselig slutt. Litt senere fikk jeg vite at hun fikk et forhold med en annen mann bare dager etter vi gjorde det slutt.

I et halvt år var jeg ekstremt deprimert og dessverre følte jeg det umiddelbart akkurat som jeg følte før jeg møtte henne. Jeg begynte å savne henne og tenke på henne hele tiden.

Nå har hun gjort det slutt med denne mannen og lurer på om hun kanskje vil prøve igjen med meg. Men hun er ikke sikker og det er veldig slitsomt.

Problemet er imidlertid at jeg føler meg som en narkoman. Jeg klarer ikke å tenke på annet enn henne. Jeg vurderer å bli sykmeldt fordi jeg klarer ikke å jobbe. Jeg tenker på henne døgnet rundt og hver gang jeg møter henne blir jeg glad.

Men så blir hun usikker på hva hun vil også holder vi oss borte fra hverandre i noen dager. Men da er det rett tilbake til savnet for meg.

Jeg føler meg rett og slett avhengig av henne. Det er rart fordi jeg oppfatter meg selv som en sterk mann i de fleste andre sammenhenger, men nå er jeg så utrolig svak.

Er det noe jeg kan gjøre for å klare å ha et normalt liv igjen?

Finnes det medisiner?

Jeg tenker på henne hele tiden, og hvis jeg ikke får henne tilbake er jeg redd for at jeg ikke takler livet lenger.

[Gjest romantikeren]

Glem henne. Om ikke annet, så for å lære deg at lykke her i livet ikke er avhengig av én kvinne. Det fins mange fisker i havet, og den ene er like god som den andre, stort sett. Forelskelsen ligger i _ditt_ hodet, så alt det fantastiske ved denne kvinnen er i én forstand din konstruksjon. Fordi du har skapt henne er du også i stan til å avvikle henne. Lykke til!

[Gjest ppppfffffrrrrr]

Glem henne. Om ikke annet, så for å lære deg at lykke her i livet ikke er avhengig av én kvinne. Det fins mange fisker i havet, og den ene er like god som den andre, stort sett. Forelskelsen ligger i _ditt_ hodet, så alt det fantastiske ved denne kvinnen er i én forstand din konstruksjon. Fordi du har skapt henne er du også i stan til å avvikle henne. Lykke til!

Hei

Jeg vet at hun ikke er unik og at det er fisker i havet, men hvordan skal jeg klarer å glemme henne. Det er mitt problem.

Hun (og den generelle savnet av kjæreste) er som narkotika jeg er avhengig av.