Er det best å fortrenge ubehagelige hendelser?

[Gjest forvirret over psykiateren]

psykiateren min mener at å diskutere traumatiske hendelser som feks har oppstått i barndommen bare gjør vondt verre. Han refererer til krigsflyktninger som har opplevd traumatiske ting og mener at de av dem som har klart seg best er de som har klart å glemme det som har skjedd. er det noe i det han sier? eller er det bare en taktikk for å få mindre å gjøre?

[Gjest onno]

Jeg er enig med ham. Å grave frem gammel dritt vil bare føre til bitterhet og sinne. Glem og tilgi om du klarer.

[anaki]

Jeg er enig med ham. Å grave frem gammel dritt vil bare føre til bitterhet og sinne. Glem og tilgi om du klarer.

han har nok rett i det, men grunnen til at jeg ble syk er delvis netopp dette: jeg fortrengte traumer istedet for å bearbeide dem..

[Gjest Timari]

hva om man opplever et overgrep og siden får problemer med andre personer pga det. Kan man bare glemme det som har skjedd når det stadig skaper problemer i nåtiden? er det forskjell på hvilke hendelser som kan glemmes?

[favn]

Det er umulig å svare slik at svaret kan gjelde for alle og alle situasjoner. Jeg er leg, og uttaler meg derved på grunnlag av common sense.

Etter at Freuds divan og frie assosiasjonsterapi kom på banen, har det visst vært en rådende tankegang at traumer og problemer for guds skyld må fram, ut, ut, ut, snakkes om og snakkes om dersom pasienten i det hele tatt skal greie å holde hodet over vannet. Man bør grave og gråte, slå, snakke og helst alt på en gang, gjerne i årevis.

Jeg tror at dette på mange måter er å holde liv i skiten, gi det vonde næring, puste på ilden, kjæle for smerten, kose med pinen.

På et eller annet tidspunkt kan det være vel så fruktbart å bare gi slipp. La det gå!

INGENTING av fortiden kan endres, ingen verdens ting. Slemme handlinger og mennesker fra fortid eller nåtid forandrer seg ikke selv om pasienten snakker, gråter og aldri så mye bokser i eller kyler store puter i veggen.

[PieLill]

Jeg tror sannheten ligger et sted mellom elting av fortiden og fortrengning.

Hvis tidligere opplevelser sterkt preger ens reaksjons- og handlemåte kan det være gunstig å bli seg bevisst på hvor dette kommer fra og hvor en skal gjøre av det for fremtiden.

Å gå på arkeologisk utgravning for å finne ut hvor fælt man har hatt det, tror jeg derimot er direkte nedbrytende.

Det finnes forskningsrapporter som hevder at debrifing og krisepsykiatri kan gjøre vondt verre. Dessverre har jeg ingen linker til dette nå.

Hvor grensene går for den enkelte tror jeg er svært individuelt.

[Gjest nennana]

Å hevde dette på generelt grunnlag som det virker som psykiateren din gjør, er på grensen til inkompetanse. Når man arbeider seg gjennom traumer fra fortiden i en terapi, så er jo det nettopp for å bli i stand til å glemme dem, i den forstand at man kan legge dem bak seg, men uten å måtte bruke masse energi på å fortrenge dem.

Ja, det _kan_ oppstå situasjoner hvor man er med på å opprettholde traumer ved så å si å klynge seg til dem. Men en forutsetning for å kunne glemme en tragisk fortid er å anerkjenne den og bearbeide den.

Din psykiaters metode er formodentlig kognitiv terapi, har jeg rett?

[Gjest Timari]

jeg opplevde å bli mobbet gjennom hele skolegangen men føler meg ikke akkurat så mye bedre av å snakke om dette i terapi og om hvor fælt det var. jeg er mer opptatt av nåtiden og hvordan jeg skal jobbe med den. Men jeg er samtidig klar over at noen ting som skaper problemer for meg i dag ligger i fortiden. Men siden jeg ikke er helt klar over hva det er så er det jo vanskelig for meg å gjemme det bort.

[Gjest slik er jeg]

Jeg har hatt mye nytte av å snakke om opplevelser i forbindelse med mobbing og hvilke reaksjonsmønster, overlevelsesstrategier og tankemønstre dette skapte.

Nytten består i å kunne konstatere at mitt liv og min verden i dag er helt annerledes. Derfor er de gamle vanene utgått på dato, unyttige og iblant destruktive i forhold til mitt liv i dag. Så kan jeg finne nye og mer relevante tanke- og handlingsmåter.

[Gjest trenger man å grave seg helt ned?]

Lillesøstra mi døde av kreft. en veldig traumatisk hendelse. Men jeg orker ikke å anlysere meg i hjel om dette her. Psykologene blir jo veldig ivrig hvis de finner ut om dette her, men jeg mener at det er nåtiden jeg må fokusere på og ikke grave unødig i traumatiske hendelser i fortiden

[Gjest Timari]

Lillesøstra mi døde av kreft. en veldig traumatisk hendelse. Men jeg orker ikke å anlysere meg i hjel om dette her. Psykologene blir jo veldig ivrig hvis de finner ut om dette her, men jeg mener at det er nåtiden jeg må fokusere på og ikke grave unødig i traumatiske hendelser i fortiden

he he

har akkurat samme problemstilling. opplevde også å miste lillesøstera mi og opplever at terapeuter er veldig opptatt av at jeg skal grave meg ned i det som skjedd mens jeg har forsonet meg med det som har skjedd. Det finnes jo så mye annet å ta tak i

[Gjest tror jeg også hadde blitt forvirret]

skjønner problemstillingen. jeg opplevde å bli seksuelt trakassert og nå har denne skrekken vist seg i forhold til andre menn som jeg må omgås. vet ikke om det er så lurt å bare gjemme bort opplevelsene. de vil jo dukke opp igjen før eller siden.

[Gjest mener jeg]

hva om man opplever et overgrep og siden får problemer med andre personer pga det. Kan man bare glemme det som har skjedd når det stadig skaper problemer i nåtiden? er det forskjell på hvilke hendelser som kan glemmes?

Jeg har ei datter på 9 år som var utsatt for overgrep fra hun var 4,5 til hun var 6. Det gikk nesten 2 år før hun kom til behandling på bupa.

Hun slet veldig med møte med andre menner i denne 2 års perioden, etter terapi hvor alt skulle frem og siden hjemmes, ble hun kjempe mye bedere.

Jeg tror at det hjelper å snakke ut om det, men ikke dra det frem gang på gang.

[Gjest helt enig]

Jeg har hatt mye nytte av å snakke om opplevelser i forbindelse med mobbing og hvilke reaksjonsmønster, overlevelsesstrategier og tankemønstre dette skapte.

Nytten består i å kunne konstatere at mitt liv og min verden i dag er helt annerledes. Derfor er de gamle vanene utgått på dato, unyttige og iblant destruktive i forhold til mitt liv i dag. Så kan jeg finne nye og mer relevante tanke- og handlingsmåter.

Jeg er helt enig med det "slik er jeg" sier. Går igjennom akkurat det samme selv.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette kan det ikke svares klart ja eller nei på.

Den rådende oppfatning frem til de siste år har vært at traumer fra tidligere tider skal frem i lyset og diskuteres. Denne oppfatningen settes det nå spørsmål ved. Dette skyldes bred erfaring med at pasienter ikke har blitt særlig bedre etter slike terapier. Det er også kommet betydelig forskning som taler mot den tradisjonelle "krise-psykiatrien" slik vi drev den på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet.

Å grave seg ned i en fortid som ikke kan endres, kan også ta fokus bort fra nåtid og fremtid.

I hovedsak vil jeg si at din psykiater har rett, men det finnes alltid unntak.

[PieLill]

he he

har akkurat samme problemstilling. opplevde også å miste lillesøstera mi og opplever at terapeuter er veldig opptatt av at jeg skal grave meg ned i det som skjedd mens jeg har forsonet meg med det som har skjedd. Det finnes jo så mye annet å ta tak i

Jeg tror du er inne på noe vesentlig. Det er stor forskjell på å grave fram ting som ligger der i fred og ro, og å ta tak i ting som tyter ut av seg selv enten man vil det eller ikke.

mvh

[PieLill]

Jeg har ei datter på 9 år som var utsatt for overgrep fra hun var 4,5 til hun var 6. Det gikk nesten 2 år før hun kom til behandling på bupa.

Hun slet veldig med møte med andre menner i denne 2 års perioden, etter terapi hvor alt skulle frem og siden hjemmes, ble hun kjempe mye bedere.

Jeg tror at det hjelper å snakke ut om det, men ikke dra det frem gang på gang.

Noe med å slutte mens leken er god.

mvh

[Gjest Sigrun]

Dette kan det ikke svares klart ja eller nei på.

Den rådende oppfatning frem til de siste år har vært at traumer fra tidligere tider skal frem i lyset og diskuteres. Denne oppfatningen settes det nå spørsmål ved. Dette skyldes bred erfaring med at pasienter ikke har blitt særlig bedre etter slike terapier. Det er også kommet betydelig forskning som taler mot den tradisjonelle "krise-psykiatrien" slik vi drev den på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet.

Å grave seg ned i en fortid som ikke kan endres, kan også ta fokus bort fra nåtid og fremtid.

I hovedsak vil jeg si at din psykiater har rett, men det finnes alltid unntak.

Typisk svar fra en ekspert; å mene at man kan trylle bort overveldende livserfaringer!

Jeg vil oppfordre andre traumatiserte til å lese boka "Trauma and Recovery" av den amerikanske psykiateren, feministen og traumespesialisten Judith Lewis Herman. Den inngir håp - også om at fortiden kan gjøres til en ressurs. Det handler om å gi mening til det som skjedde, tross alt.

Psykiatriens fobiske forhold til traumer har vært et gjennomgangstema gjennom mesteparten av psykiatriens historie. Jeg sier noe om dette i et innlegg jeg hadde i en avis i vår. Det heter

"Et hjelpeapparat for ofrene?"

Adressen er:

www.dagsavisen.no/debatt/mom/article1114112.ece

[Gjest Uve]

Typisk svar fra en ekspert; å mene at man kan trylle bort overveldende livserfaringer!

Jeg vil oppfordre andre traumatiserte til å lese boka "Trauma and Recovery" av den amerikanske psykiateren, feministen og traumespesialisten Judith Lewis Herman. Den inngir håp - også om at fortiden kan gjøres til en ressurs. Det handler om å gi mening til det som skjedde, tross alt.

Psykiatriens fobiske forhold til traumer har vært et gjennomgangstema gjennom mesteparten av psykiatriens historie. Jeg sier noe om dette i et innlegg jeg hadde i en avis i vår. Det heter

"Et hjelpeapparat for ofrene?"

Adressen er:

www.dagsavisen.no/debatt/mom/article1114112.ece

Enig! Godt skrevet!

[Gjest policy]

Dette kan det ikke svares klart ja eller nei på.

Den rådende oppfatning frem til de siste år har vært at traumer fra tidligere tider skal frem i lyset og diskuteres. Denne oppfatningen settes det nå spørsmål ved. Dette skyldes bred erfaring med at pasienter ikke har blitt særlig bedre etter slike terapier. Det er også kommet betydelig forskning som taler mot den tradisjonelle "krise-psykiatrien" slik vi drev den på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet.

Å grave seg ned i en fortid som ikke kan endres, kan også ta fokus bort fra nåtid og fremtid.

I hovedsak vil jeg si at din psykiater har rett, men det finnes alltid unntak.

Godt og se at du svarer på dette spm. med et bra svar. Da jeg hevdet det samme i en tidligere tråd fikk jeg en del motbør. Overdrevent skrev jeg:

" (I overført betydning kan man litt overdrevent si at innsiktsterapi vil kunne fortelle deg om 2 år hvorfor du er blakk, det er greit og vite, men du vil fortsatt være blakk) "

Men det er noe i det.