Er det best å fortrenge ubehagelige hendelser?

30. september 2004

Typisk svar fra en ekspert; å mene at man kan trylle bort overveldende livserfaringer!
Jeg vil oppfordre andre traumatiserte til å lese boka "Trauma and Recovery" av den amerikanske psykiateren, feministen og traumespesialisten Judith Lewis Herman. Den inngir håp - også om at fortiden kan gjøres til en ressurs. Det handler om å gi mening til det som skjedde, tross alt.
Psykiatriens fobiske forhold til traumer har vært et gjennomgangstema gjennom mesteparten av psykiatriens historie. Jeg sier noe om dette i et innlegg jeg hadde i en avis i vår. Det heter

"Et hjelpeapparat for ofrene?"

Adressen er:

www.dagsavisen.no/debatt/mom/article1114112.ece

Du har skrevet en veldig god artikkel, men jeg har litt problemer med og se at den kræsjer med NHD sitt svar. Målet er vel at pas./ offeret skal få en best mulig nåtid og fremtid, handler det ikke heller om forskjellige metoder for og nå samme mål?

30. september 2004

Du har skrevet en veldig god artikkel, men jeg har litt problemer med og se at den kræsjer med NHD sitt svar. Målet er vel at pas./ offeret skal få en best mulig nåtid og fremtid, handler det ikke heller om forskjellige metoder for og nå samme mål?

Psykiateren bruker betegnelser som "diskutere" fortiden, "grave seg ned i" og at fortiden ikke kan endres. Dette er jeg helt uenig i. Fortiden er jo fundamentet for nåtiden og framtiden; vi trenger kontinuitet i livet.Ofre trenger også å forstå hvorfor de har fått de problemer de har i dag. Ved å gi dem en mening er det lettere å godta de sidene ved seg selv som man ikke liker. Slike ting må bearbeides, emosjonelt og på andre måter, og ikke diskuteres. Å diskutere innebærer at man har ulike synspunkter.Å snakke OM barndommen er ikke det samme som å gjennomleve, for å kunne legge det bak seg. Jeg henviser deg til den boka jeg nevnte av J. Lewis Herman. Boka finnes i dansk oversettelse under tittelen "I voldens kølvand". Den er utsolgt fra forlaget, og vil ikke komme i nytt opplag, men folkebibliotekene har den danske utgaven. Dersom ditt bibliotek ikke har den, kan du si til bibliotekaren at du ønsker fjernlån fra et annet bibliotek.

30. september 2004

Godt og se at du svarer på dette spm. med et bra svar. Da jeg hevdet det samme i en tidligere tråd fikk jeg en del motbør. Overdrevent skrev jeg:

" (I overført betydning kan man litt overdrevent si at innsiktsterapi vil kunne fortelle deg om 2 år hvorfor du er blakk, det er greit og vite, men du vil fortsatt være blakk) "

Men det er noe i det.

Hva baserer du påstandene dine på policy?

Erfaring? eller en ego-tilfredsstillende trang til å ha en mening eller se egne ord på trykk (satt på spissen.)

30. september 2004

Dette kan det ikke svares klart ja eller nei på.

Den rådende oppfatning frem til de siste år har vært at traumer fra tidligere tider skal frem i lyset og diskuteres. Denne oppfatningen settes det nå spørsmål ved. Dette skyldes bred erfaring med at pasienter ikke har blitt særlig bedre etter slike terapier. Det er også kommet betydelig forskning som taler mot den tradisjonelle "krise-psykiatrien" slik vi drev den på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet.

Å grave seg ned i en fortid som ikke kan endres, kan også ta fokus bort fra nåtid og fremtid.

I hovedsak vil jeg si at din psykiater har rett, men det finnes alltid unntak.

Mener du virkelig NHD at man ikke skal få lov til å snakke om vanskelige og traumatiske opplevelser? Og hva slags forskning er det påstandene dine bunner i? For hvem? Ville psykiatrien helst sett at man glemmer det, hvem blir det bedre for da?

jeg blir så provosert!

30. september 2004

Dette kan det ikke svares klart ja eller nei på.

Den rådende oppfatning frem til de siste år har vært at traumer fra tidligere tider skal frem i lyset og diskuteres. Denne oppfatningen settes det nå spørsmål ved. Dette skyldes bred erfaring med at pasienter ikke har blitt særlig bedre etter slike terapier. Det er også kommet betydelig forskning som taler mot den tradisjonelle "krise-psykiatrien" slik vi drev den på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet.

Å grave seg ned i en fortid som ikke kan endres, kan også ta fokus bort fra nåtid og fremtid.

I hovedsak vil jeg si at din psykiater har rett, men det finnes alltid unntak.

Så godt å lese!!

Barndommen min er som den er. Det er ikke noe jeg kan gjøre med den. Jeg har liksom sagt alle ordene som er å si. Men jeg kan lage meg en fremtid, leve det livet jeg ønsker. Det er gøy! Det gir meg pågangsmot!

Jeg vil ikke leve i fortiden!

Tror den nye tankegangen er riktig. Føles sånn.

30. september 2004

Psykiateren bruker betegnelser som "diskutere" fortiden, "grave seg ned i" og at fortiden ikke kan endres. Dette er jeg helt uenig i. Fortiden er jo fundamentet for nåtiden og framtiden; vi trenger kontinuitet i livet.Ofre trenger også å forstå hvorfor de har fått de problemer de har i dag. Ved å gi dem en mening er det lettere å godta de sidene ved seg selv som man ikke liker. Slike ting må bearbeides, emosjonelt og på andre måter, og ikke diskuteres. Å diskutere innebærer at man har ulike synspunkter.Å snakke OM barndommen er ikke det samme som å gjennomleve, for å kunne legge det bak seg. Jeg henviser deg til den boka jeg nevnte av J. Lewis Herman. Boka finnes i dansk oversettelse under tittelen "I voldens kølvand". Den er utsolgt fra forlaget, og vil ikke komme i nytt opplag, men folkebibliotekene har den danske utgaven. Dersom ditt bibliotek ikke har den, kan du si til bibliotekaren at du ønsker fjernlån fra et annet bibliotek.

Jeg skal se om jeg får fatt i boka, men et tips bruk ikke ditt rette navn, webmaster pleier ikke å godta det.

30. september 2004

Hva baserer du påstandene dine på policy?

Erfaring? eller en ego-tilfredsstillende trang til å ha en mening eller se egne ord på trykk (satt på spissen.)

kognitiv terapi

1. oktober 2004

Du kan fortelle psykiateren din at langtidsforskning av Holocaust-ofre viser at mange som har fortrengt/undertrykt sine opplevelser fra konsentrasjonsleirene og som har fungert godt i flere tiår etter krigen, ofte får store problemer i alderdommen. For når man blir eldre, blir man gjerne svekket på ulike måter, også når det gjelder det psykiske forsvaret. Derfor gjenopplever mange av dem hendelsene som gamle. Og i alderdommen er man jo spesielt utsatt om man blir pleietrengende og blir pleid av andre også kroppslig. Derfor er det viktig å få bearbeidet problemene mens man ennå er ung (eller relativt ung) og oppegående. Problemene må ses i et livsløpsperspektiv.

En annen ting er at det er helseskadelig på flere måter å koble opplevelsene fra bevisstheten, i stedet for å integrere dem i den helheten man er som menneske. Dette fører ofte til kroppslige plager også. Under har jeg limt inn en artikkel fra Tidsskrift for norsk lægeforening, av en lege som har tatt doktorgrad på senvirkninger av overgrep:

Innskrevet i kroppen

Anne Luise Kirkengen Tidsskr Nor Lægeforen 2000; 120: 1518-22

Samlet allmennpraktisk erfaring fra tallrike møter med seksuelt krenkede personer foranlediget denne studien av seksuelt misbruk i barndommen med henblikk på langtidsvirkningen på liv og helse.

Fenomenologi er studiens teoretiske ramme og hermeneutikk det metodiske redskap. 34 voksne brukere av to norske incestsentre samtykket i å bli dybdeintervjuet angående sine møter med representanter for helsevesenet. De lydbåndinnspilte intervjuene ble skrevet ut ordrett. Relevante sykehusjournaler kompletterte 16 av intervjuene. I tillegg skrev jeg omfattende feltnotater til intervjusituasjonene.

Erfaringene som knyttet seg til krenkelse, sykdom og behandling grupperte seg omkring sju fenomener som kunne finnes i minst én form i hvert intervju. Jeg kalte dem sanselige innprentninger, usikker virkelighetsoppfatning, uegnede tilpasningsreaksjoner, anstrengte relasjoner, gjenkjente minner, ikke-hørte budskap og reaktiverte erfaringer.

Virkningen av seksuelt misbruk i barndommen viste seg å ugyldiggjøre sentrale premisser i naturvitenskapelig tenkning, slik som lineær tid, en entydig årsak-virkning-relasjon, kategoriske forskjeller mellom hva som er krenkelse, sykdom og behandling og individualitet. Siden disse forutsetningene for en korrekt medisinsk vurdering ikke var gitt, resulterte antatt korrekt behandling hyppig i feilbehandling. De misbrukte personene ble følgelig krenket på nytt da de søkte hjelp for helseproblemer som ble skapt av sosialt fortiet seksuell krenkelse.

Oppsamlet faglig erfaring fra mer enn 20 års allmennpraksis i møte med hovedsakelig kvinnelige pasienter i alle aldre, kvinner med ulik sosial tilhørighet og etnisitet, hadde påtvunget meg en svært ubehagelig erkjennelse. Den handlet om at mange kvinners helseproblemer var knyttet til seksuell krenkelseserfaring. Denne var som oftest aldri blitt fortalt til noen, heller ikke til meg, disse kvinnenes primærlege. Jeg selv hadde heller ikke systematisk spurt etter slike erfaringer i konsultasjonene. Fortellinger om slike krenkelser kom som oftest frem når kvinnene sammen med meg søkte om trygdeytelser for kroniske helseproblemer som ikke bedret seg etter en antatt adekvat behandling. I slike samtaler ble jeg bevisstgjort på at skjulte seksuelle krenkelser påvirket både liv og helse på måter som ikke kunne begripes i rammen av en biomedisinsk kroppsforståelse og etiologitenkning. De helsefølger jeg kunne observere, hadde flere særtrekk som ikke samsvarte med den medisinsk korrekte kunnskapen om menneskekroppen.

En pilotstudie blant mine kvinnelige pasienter bekreftet antakelsen om at seksuelle overgrep virket generelt destruktivt både på den psykiske og den somatiske helsen. Dette samsvarte med funn fra studier ved psykiatriske, gynekologiske og gastroenterologiske klinikker (1). Men virkningen av de overgrepene jeg fikk kjennskap til, ofte for første gang, var ikke i samsvar med hvordan overgrepene var klassifisert og kategorisert i relevant litteratur. Effekten på den enkelte kvinnes liv og helse kunne jeg ikke direkte avlede av krenkelsens objektive kjennetegn. Dette funnet fant jeg derimot ikke støtte for i litteraturen om seksuelle overgrep. Den omfattet utelukkende studier som var basert på epidemiologisk metodologi. Jeg fant følgelig ikke noe som hjalp meg til å begripe den individuelle prosessen fra krenkelse til helseproblem som jeg syntes å kunne se hos mine krenkede pasienter.

Min videre utforskning av de mulige sammenhenger mellom overgrep og helse hadde tre delmål. For det første ville jeg oppnå en dypere forståelse av sosialt fortiede krenkelser av den menneskelige verdighet, og da spesielt av seksuell integritetskrenkelse. For det andre ville jeg prøve å begripe om og eventuelt hvordan slike skjulte krenkelser påvirker den individuelle helse. Og for det tredje ville jeg utforske hvordan medisinen håndterer helseproblemer som springer ut av fortiede krenkelser av den seksuelle integritet. Studien ble anlagt slik at den skulle åpne for innsikt i en dobbelt dynamikk, nemlig den mellom krenkelse og helse generelt og den som utspiller seg mellom den krenkede personen og ulike representanter for helsevesenet spesielt.

Teori, metode og materiale

Referanseramme

Siden det var min erklærte hensikt å finne en vei inn til den intersubjektive verden av kulturelt bestemt mening og personlig erfaring, måtte studien forankres i et teoretisk rammeverk som tillater forståelse av mellommenneskelig liv. Og siden den primære kilden for kunnskap var andre menneskers erfaringer, måtte metodene for å kunne tappe denne kilden være i samsvar med teorier om sosialt liv, menneskeskapt mening og betydningen av livets erfaringer. Derfor valgte jeg fenomenologi som filosofisk posisjon og erkjennelsesteoretisk grunnlag. Fenomenologiens anliggende er nemlig en søken etter essensene i menneskelige erfaringer (2). Fenomenologers interesse gjelder mennesket som et fortolkende og meningsskapende subjekt og den levde kroppen som integrert livserfaring (3). Metoder som svarer til dette menneske- og kroppssynet er utviklet av flere samfunnsvitere som alle har integrert fenomenologisk tenkning i fortolkningen av menneskelige ytringer (4 - 7).

Analysegrunnlag

I praksis betydde disse valg at voksne mennesker som selv visste om at de var blitt seksuelt krenket i sin barndom eller ungdom, ble intervjuet av meg. To incestsentre i Norge ble kontaktet. 50 personer ville la seg intervjue, 42 kvinner og åtte menn. Blant disse valgte jeg 34 kvinner i alderen 17 - 70 år som representerte ulike kombinasjoner av familieforhold under oppveksten, sosial status, omsorgsansvar og sykelighet. Jeg valgte å intervjue alle de åtte mennene, siden det nesten ikke finnes studier angående helsefølger blant seksuelt krenkede voksne hvor menn er representert. I løpet av intervjutiden mellom juni og desember 1993 falt to kvinner og fire menn fra, alle på grunn av dramatiske hendelser - slik som voldsskade, tvangsinnleggelse, trusler, skilsmisse og politietterforskning. 35 intervjuer ble gjennomført, ett kunne ikke utskrives pga. tekniske feil under opptaket. Analysegrunnlaget var derfor 34 intervjuer, som utgjorde ca. 80 timer lydbåndopptak, relevante epikriser til 16 av personene, fire fyldige historier skrevet av personer som ikke ville la seg intervjue personlig og omfattende feltnotater fra mine opphold ved incestsentrene. Opptakene av intervjuene skrev jeg ut i samsvar med veiledning av Mishler (4). Utskriftene utgjør ca. 600 tekstsider.

Fortolkningsmåte

Analysen av intervjutekstene foregikk trinnvis etter sju hermeneutiske regler (5). Tolkingene ble utdypet ved å forankre dem i teorier fra samfunnsfag, litteraturvitenskap og filosofi. Følgende tenkere influerte min fordypning og min forståelse på en avgjørende måte:

Filosof Maurice Merleau-Ponty hevder at menneskekroppen er et kroppsliggjort liv som favner levd tid, opplevde rom og alle opplevde relasjoner, at den levde kroppen er både subjekt og objekt samtidig, og at den alltid er samtidig både til stede, fraværende og vedvarende i vår bevissthet (2).

Litteraturviter Elaine Scarry har beskrevet at gjenstander og steder som inngår i tortur skifter betydning, slik at synet av f.eks. et strykejern betyr kroppslig smerte og redsel for en person som er blitt torturert med et strykejern (8).

Sosiolog David Riches lærte meg hvordan en som vil misbruke en annen gjør offeret lydig ved å anvende en "taktisk forhåndstømming", altså en legitimering av en ond handling ved å omdefinere denne som god (9).

Psykiater og filosof Pierre Janet har vist hvordan mennesker kan verne seg mot ufattelige erfaringer ved ikke å føye dem til sin verbale kognitive bevissthet, men derimot avspalte dem slik at de blir til ordløse sensoriske minner (10).

Vitenskapsteoretiker Michael Polanyi har som utgangspunkt at vår samlede erfaring er vårt "fra", vårt ståsted hvorfra vi retter vår oppmerksomhet "til" eller mot noe, og at alt som utgjør vårt "fra" bestemmer hva og hvordan vi ser og forstår (11).

Sosialfilosof Pierre Bourdieu har utviklet teorier om hvordan sosialt konstruert symbolsk makt er knyttet til gaver og sosial rang som uttrykk for forhåndsbestemte og implisitte påbud om lydighet ingen bør motsette seg (12).

Lingvist og psykoanalytiker Julia Kristeva lærte meg hvordan selvet avgrenser det som er fremmed, det andre, ved å definere og oppleve alt som truer selvet som noe ekkelt, frastøtende, "abjekt" (13).

Antropolog A. Jamie Saris viser at mennesker integrerer kulturelle ideer og sosiale normer i sin forståelse av seg selv ved å lære å omtale seg selv i f.eks. psykiatriens, helsebyråkratiets eller kirkens språk (14).

Sosiolog Erving Goffman har introdusert begrepene "frame", oversatt med ramme, og "keying", i betydning av å forsyne noe med en nøkkel, slik som i musikken, for å gjøre tydelig om f.eks. en kamp mellom to individer er idrett, lek eller krig (15).

Psykolog Hanne Haavind mener at psykologiske og psykoanalytiske teorier kan bevirke en reviktimisering, altså en fornyet, men tildekket krenkelse av krenkede mennesker i terapeutiske situasjoner og relasjoner (16).

Antropologene Nancy Scheper-Hughes og Margaret Lock har utviklet en teori om at menneskekroppen kan "leses" som en samtidighet av tre kropper, en som er individuell, en som formes av sosiale regler, og en som styres politisk (17).

Filosof og lege Drew Leder omtaler menneskers kroppsbevissthet som en ytre, sanselig, "ekstatisk" kropp som er i berøring med verden, integrert med en indre, "recessiv", tilbaketrukket kropp (3).

Sosialfilosof Michel Foucault hevder at medisinens vitenskapelige blikk er objektiverende og distansert, og gjør det observerte menneske til et objekt og fratar det subjektstatus (18).

Resultater

Sju fenomener

Analysen frembrakte sju fenomener som kunne gjenfinnes i hvert eneste intervju i minst én uttrykksform. Hvert fenomen beskrives og illustreres med en vignett:

Sansefornemmelser under misbruk ble omformet til ikke-tilfeldige kroppslige uttrykk for denne misbrukserfaringen.

Da Berit første gang ble voldtatt som åtteåring av morens samboer, satte han en kniv mot hennes halsside. Senere la han bare en finger dit for å kreve lydighet. Helt siden da får Berit panikkanfall når noe streifer hennes hals, og hun bruker aldri skjerf, smykker eller sjal.

Seksuelt misbruk gjorde at det kjente og vante forandret betydning radikalt slik at et misbrukt barn måtte leve i helt ulike meningsuniverser og helt uforenlige virkeligheter samtidig.

Veronika ble misbrukt av sin far fra hun var ti år. For ikke å måtte høre de obskøniteter far sa når han brukte hennes kropp eller munn, spaltet hun sin hørsel. Hun var nesten døv i ti år og måtte benytte høreapparat. Da hun flyttet fra foreldrene, ble hørselen normal.

Tilpasning til skjulte krenkelser ble til mistilpasning, og "hensiktsmessige" væremåter ble uhensiktsmessige i alle andre sammenhenger.

Nora ble misbrukt av sin far fra hun var sju år. Uforklarlig smerte i høyre hofte førte til en operasjon da hun var 13. Hun var et helt år på sykehuset. Faren rørte henne aldri siden. Som voksen søkte Nora gjentatte ganger et fristed fra volden i ekteskapet på sykehuset .

Påtvungen smerte fra unevnelige erfaringer fremmedgjorde et krenket barn i forhold til livsviktige personer, slik at barnet måtte uttrykke det unevnelige i lidelse istedenfor med ord.

11 år gammel ble Bjarne voldtatt av den voksne han hadde mest tillit til. Han følte seg deretter så verdiløs at han ikke torde søke ømhet hos sine nærmeste. Han flyktet fra virkeligheten og ensomheten inn i mørke kinoer. Der ble han funnet av pedofile menn.

Overveldende opplevelser ble ikke kognitivt integrert, men bare husket som sanseengrammer, og senere sansefornemmelser som kjentes "lik nok" den opprinnelige erfaringen kunne aktivisere eller gjenopplive denne.

Beate hadde fra hun var liten opplevd at faren skadet moren med kniver. Da hun som voksen en dag så sin yngste tenåringssønn sitte og leke med en kniv, gjenkjente hun farens håndgrep i guttens hender. Da skjønte hun at hennes far hadde misbrukt hennes sønn.

Medisinske behandlere overhørte og ugyldiggjorde fortellinger om seksuelle overgrep og deltok på denne måten i samfunnets allmenne fortielse av det som ikke skal nevnes.

Line ble voldtatt av sin far da hun var åtte, 12 og 20 år. Etter den siste voldtekten søkte hun hjelp for søvnproblemer. Da legen spurte om grunnen, nevnte hun voldtekten. Som om han ikke hadde hørt, skrev legen en resept og advarte mot å blande tablettene med alkohol.

Når en gammel krenkelseserfaring ble fornyet gjennom en ny opplevelse av avmakt, kunne den nye opplevelsen bli til de grader forsterket slik at følgene kunne bli både uforholdsmessig store og medisinsk sett uforklarlige.

Da Fanny forstod at hennes datter var blitt misbrukt av en nabo, husket hun sitt eget misbruk gjennom en onkel. Hun anmeldte naboen, men ble selv dømt for falsk anklage siden medisinske bevis manglet. Fanny fikk en parese, og deretter ble hun arbeidsufør.

Felles mønstre

Fenomenene handlet om noe som var både regelbundet og uforutsigbart , det vil si av noe generelt om å bli krenket og noe individuelt om å bli påvirket av en krenkelseserfaring. Det generelle og det partikulære føyde seg sammen til mønstre, som viste seg i den krenkedes væremåter eller handlinger. Disse var vanskelig å forstå for enhver som ikke visste om den forutgående krenkelsen og om dens kjennetegn og omstendigheter. Men væremåten eller handlingen var heller ikke alltid forståelig for den krenkede selv. Dette skyldes de mekanismer som Pierre Janet allerede på slutten av 1800-tallet på bakgrunn av sin empiri fra sykehusene i Paris beskrev som dissosiasjoner. Han anså dem som tilpasnings- og vernestrategier, og han så også deres sammenbrudd i form av sykdom når individets tilpasningsevne til belastninger var uttømt. Janets empiri blir nå bekreftet av den aller nyeste forskning innen traumatologi og nevrofysiologi (19 - 22). Sigmund Freud kom i veien for utbredelse og utdypning av dette tankegods, men hans teorier om det ubevisste, om fortrengning og om de infantile seksuelle fantasier viste seg å være et normativt snarere enn et vitenskapelig verk.

Innskriftene av skjulte overgrep i kropp og liv kom til uttrykk når sanselige engrammer av voldelige, ekle, smertefulle og påtvungne kroppslige erfaringer ble gjenopplivet senere i livet av noe som liknet så mye på den originale erfaringen at det ikke umiddelbart kunne skilles fra den. Med andre ord, når de krenkede på en eller annen måte fornemmet noe i nåtid som liknet for mye på noe i fortid til at han/hun klarte å skjelne opplevelsene, gjenoppstod fortiden. Det vil si at tidsskillene ble opphevet, og at gammel redsel, smerte, ubehag, avsky, avmakt eller ydmykelse fremstod som nåtidig. Slike opplevelser kunne selvsagt verken deles eller bekreftes av andre. Angsten, smerten og redselen virket grunnløs, meningsløs og substratløs. Den som hadde angsten, smerten eller redselen, ble oppfattet som syk eller gal. Når heller ikke den krenkede selv engang kunne huske at det dreide seg om en gjenoppliving av gamle minner fordi det gamle forble avspaltet og aldri ble til minner, altså til noe som kunne huskes aktivt eller via assosiasjoner, så betvilte personen selv sin egen virkelighetserfaring.

Skjulte krenkelser tidlig i livet førte til en fundamental usikkerhet angående minner og vurderingsevne. Det ligger i sakens "natur" at mennesker som har måttet leve i uforenlige virkeligheter som åpenbart ingen omkring dem oppfattet, selv ikke når de prøvde å meddele seg, lærte å mistro sin egen vurderingsevne.

I tillegg kom at mange av de krenkende erfaringer var knyttet til mennesker som stod den krenkede svært nær. Når misbruk og omsorg, kos og krenkelse, lyst og ydmykelse ble blandet, når det som gjorde vondt og kjentes feil ble fremstilt som noe godt og riktig, når taushet, samtykke og samarbeid enten ble truet frem eller belønnet med gaver, da ble kategorier oppløst og forskjeller utvisket. Rett og galt ble ikke til å holde fra hverandre, godt og vondt kom fra de samme hender, kjærtegn og ødeleggelse ble ett.

Alle mellommenneskelige relasjoner ble affisert. Når nærhet ble det farligste av alt, mens barnet tross alt ikke kunne leve uten nærhet, så ble fremmede en farlig erstatning for nære. Når aktelse var noe som barnet aldri opplevde i praksis og følgelig ikke kunne lære noe om, lærte barnet samtidig ikke å ta seg i akt. Barnet kom følgelig lettere til skade og falt oftere i hender som gjentok det som hadde hendt før. Av de 34 voksne jeg snakket med, hadde 18 hatt flere overgripere i sin barndom, og 22 var også som voksne igjen blitt krenket seksuelt.

Nedverdigelsen gjennom andre var blitt til en visshet om egen verdiløshet. Den krenkede betraktet ikke seg selv som en som kunne be om eller fortjente respekt. Det førte hos noen til grenseløs seksualitet, enten som prostitusjon eller promiskuitet, med dyp skam, sykdom, tap av rykte og sosial troverdighet til følge. Det igjen kunne vise seg å være skjebnebestemmende når de krenkede senere gikk til rettssak mot sine overgripere. Deres liv ble brukt mot dem som bevis for deres egen mangel på troverdighet og den anklagedes skyldfrihet.

Grenseløsheten kom også til uttrykk i bruk av rusmidler, i forhold til planer, i vurdering av muligheter og i nære relasjoner der de krenkede mennesker viste seg nærmest automatisk å komme i betjeningsposisjon. Å bli utnyttet eller benyttet ble et grunntema i livet. Sykdom, kriser, brudd, funksjonssvikt, sammenbrudd, selvmord og nye traumer ble følgene. De krenkede kom derfor via ulike veier inn i somatisk og psykiatrisk behandling.

Fornyede krenkelser

I medisinsk behandling og i terapi møtte de krenkede personer nye farer. Korte vignetter skal illustrere hva disse farene handlet om. Krenkede barn kunne møte nye overgripere i sine behandlere:

Oda hadde en medfødt sykdom. En onkel og hans venner misbrukte barnet under dekke av at de ville gjøre henne frisk. Oda var ofte innlagt i en universitetsklinikk. Der ble hun igjen misbrukt av to mannlige pleiere under dekke av omsorg, renslighet og pleie.

Også voksne kunne bli misbrukt igjen idet de søkte om hjelp for helseplager som var følger av tidligere overgrep:

Da Gunhild var 23, flyktet hun fra sin mangeårige misbruker, stefaren, til en annen by. Så anmeldte hun stefaren. Hun bad sin psykolog om å informerte en ny lege på stedet om hennes historie. Denne legen misbrukte Gunhild seksuelt i bytte mot medikamenter.

Medisinske undersøkelser, legitimert som hjelp, representerte nye krenkelser som i mangt liknet på de opprinnelige:

Grethe var blitt voldtatt av sin far i flere år før hun torde betro seg til sin farmor. Farmor anmeldte Grethes far til politiet. Politiet begjærte en legeundersøkelse. Grethe, 13 år, ble undersøkt gynekologisk med fastspente bein under trussel av å få satt en sprøyte.

Medisinske behandlinger for følger av overgrep ble opplevd som nye overgrep med lang kronisk sykdom til følge:

Camilla, i mange år misbrukt av fars beste venn, ble voldtatt, 16 år gammel, av en kamerat. Det kunne hun ikke fortelle. Da hun kort etter dette blødde voldsomt, fikk hun foretatt en utskrapning uten narkose. Det ble det første av 16 inngrep i de neste 20 år.

Andre former for fare handlet om feilbehandling på grunn av feilaktige oppfatninger av årsaken til det aktuelle eller kroniske helseproblemet. Dette ble det tydelig når livshistorien og sykehistorien ble sammenliknet, hvilket var mulig for 16 av de 34 informanter i studien. Ved å lese journaler fra somatiske sykehus på bakgrunnen av krenkelseserfaringen ble det tydelig hvordan uttrykk for krenkelse ble omtolket til tegn for sykdom. Det var tilfellet for barn mens misbruk pågikk:

Annabella var gjentatte ganger innlagt i en tertiær ortopedisk avdeling for ryggsmerter. Hun var dessuten ofte innlagt i medisinske avdelinger for selvmordsforsøk. Ingen av hennes leger skjønte at hun ble kontinuerlig misbrukt seksuelt av sin mor og flere andre.

Det var tilfellet for personer som ble misbrukt som barn og igjen som voksne:

Line hadde vært misbrukt av far og giftet seg tidlig. Snart etter bryllupet begynte mannen å bli voldelig. Line fikk sterke ryggsmerter og ble operert. Men smerten fortsatte. Line skulle opereres igjen, men ble gravid. Hun ble bra da hun etter fødselen flyttet fra sin misbruker.

Det skjedde ved det samme sykehuset gjentatte ganger med ulike indikasjoner:

Gisela var blitt misbrukt av en mann og hans venner siden hun var sju. Fra første fødsel hadde hun kroniske bekkensmerter. Etter fem operasjoner inkludert hysterektomi vedvarte smerten. Først da vurderte kirurgene om det kunne foreligge psykososiale smerteårsaker.

Det skjedde også over årtier med psykiatrisk behandling uten at årsaken til helseproblemene ble erkjent:

Ruth var som fireåring blitt misbrukt av en ansatt på foreldrenes gård. Hun ble fremmed i sitt hjem og i en omsorgsfull familie. Nærhet og seksualitet ble det store problemet i hennes liv. Psykiaterne ignorerte hennes erfaring og overhørte hennes fortelling i flere årtier.

Diskusjon

Grensekrenkelse

På bakgrunn av mine intervjuer med seksuelt krenkede mennesker tør jeg hevde at krenkelser av den kroppslige, psykiske, seksuelle og sosiale integritet representerer ødeleggende erfaringer. I medisinsk eller sosiologisk forskning blir disse krenkelser betraktet som atskilte og ulike kategorier. For forskningens formål fører dette til at mennesker blir sortert etter ytre kjennetegn slik som f.eks. voldens omstendigheter, krenkerens hensikt eller krenkelsens synlige og målbare effekt. Min studie gir grunn til å hevde at et slikt ordenssystem av ulike typer krenkelser er av underordnet betydning i et opplevelsesperspektiv. Fra den krenkedes ståsted er en felles kjerne, altså selve grensekrenkelsen, det sentrale. Da blir det viktig å tenke over hva menneskelige grenser er laget av, hvordan de opprettes og vernes eller eventuelt gjenopprettes og heles. Fra en rekke studier fremgår det at grensekrenkelser, særlig hvis de skjer tidlig i livet, gjør de krenkede ekstra utsatt for nye krenkelser senere. Det kan virke som om grensene deres er blitt skjørere, lettere å ringeakte og enklere å overtre. Blant mine 34 voksne informanter som alle var blitt seksuelt krenket som barn, hadde 18 hatt flere overgripere, og 22 hadde opplevd seksuell vold igjen som voksne.

Skam, skyld og stigma

Integritetsgrenser eksisterer nedfelt i regler, ritualer og konvensjoner. De er sosiokulturelt konstituert. Barn lærer dem i sosial praksis. De beror på en mellommenneskelig gjensidighet som utgjøres av en persons egen bevissthet om sitt egenverd og om andres aktelse av dette. Krenkelse handler om å bli fratatt subjektstatus og gjort til objekt for andres behov, begjær eller kontroll. Når slik nedverdigelse skjer tidlig i livet, gjennom betydningsfulle mennesker som barnet er eksistensielt avhengig av og på måter som barnet ikke kan gi ord eller begrepsfeste og ikke får bekreftet av andre, da erfarer barnet å bli gjort til en ting, altså devaluert. Dette påvirker barnets videre liv på en måte som forener allmenne aspekter, altså biologiske, sosiale og kulturelle, og særegne forhold som gjelder barnets egen måte å oppleve, tolke og tilpasse seg etter evne og grad av modenhet. Den ødeleggende kraften i tidlige seksuelle krenkelser er knyttet til de sentrale sosiokulturelle fenomener verdighet, skam, skyld og stigma.

Symbolsk vold

Overgrep er vold, selv om den i konkret forstand er fraværende. Den symbolske volden kunne se ut som kjærlighet.

Tanja ble overøst med godhet av en onkel. Derfor kunne fireårige Tanja ikke begripe hvorfor hun hatet onkelens godnattritual. Det ekle som skjedde, tilla hun sengen. Derfor ble senger farlige steder. Tanja ble et søvnløst barn, senere tablettmisbruker og narkoman.

Men den symbolske volden kunne også fremstå som en medisinsk diagnose.

Elisabeth ble tvangsinnlagt som voksen fordi hun var depressiv og synshallusinert. Hun så noe som hun ikke forstod. Senere bekreftet hennes mor "synene". De handlet om å bli misbrukt som baby av far. Mor skilte seg av den grunn. Det hadde Elisabeth aldri visst før.

Og den kunne bli fremsatt som et vitenskapelig fundert resonnement.

Fra hun var 11 år ble Judith oralt penetrert av flere voksne menn. 12 år gammel ble hun kolecystektomert pga. pankreatitt og icterus. Senere fikk hun diagnosene astma, anorexia, bulimia, angstlidelse, somatisering og tvangs-spising. Legene drøftet aldri orale overgrep.

Teoretiske refleksjoner

Korrekt medisinsk behandling hviler på gyldig medisinsk kunnskap. Denne er forankret i forutsetninger som lineær tid, et irreversibelt årsak-virkning-forhold, kategorisk distinksjon mellom hva som er krenkelse, sykdom og behandling og individualitet (23). Som de korte vignetter viser gjorde de ulike seksuelle overgrepserfaringer disse helt grunnleggende forutsetninger ugyldige. Virkningen av overgrepene var preget av en subjektiv logikk og rasjonalitet som ikke stemmer overens med naturvitenskapelig logikk og objektiv rasjonalitet. Medisinens møte med kroppsliggjort krenkelse ble følgelig et møte mellom to begreps- og kunnskapsuniverser. De kroppslige innskrifter kunne ikke tolkes med det medisinske blikket. Diagnostisk feilvurdering fulgte med høy sannsynlighet, og medisinsk feilbehandling ble en hyppig og logisk konsekvens.

Metodologiske betraktninger

Epidemiologisk forskning gir belegg for til dels oppsiktsvekkende høy positiv korrelasjon mellom seksuelle overgrep i barndommen og somatisk og psykisk sykelighet. Dette gjelder både i selekterte og befolkningsbaserte materialer (24). Men disse studier medfører ingen hypoteser om hvordan en slik samvariasjon kan forstås. Min utforskning av sammenhengene mellom helseproblemer og seksuelle krenkelser i barndommen er i referanseramme og metodevalg annerledes enn alle studier angående dette emnet jeg vet om. Tilnærmingen involverte meg som forsker på en svært tydelig måte. Min involvering var uunngåelig. Den krevde en svært åpen fremlegging av studiens materiale. Materialet representerte i tillegg en arbeidsvei. Denne kan direkte avleses av hvordan min forkunnskap og forforståelse gradvis ble både validert og satt på prøve, motsagt og bekreftet. Min faglige kunnskap ble underveis både påvirket, korrigert og utvidet av ny innsikt. Materialet reflekterer utover dette også en erkjennelsesprosess, og den involverte både mine informanter og meg. Under intervjusamtalene hendte det flere ganger at vi sammen opplevde en helt ny forståelse som sprang ut av en felles undring. Det betyr at materialet var en samproduksjon. Tolking skjedde allerede under innhentingen. Analysen bygde på stoff som allerede innebar en fortløpende felles fortolkning og utdypet innsikt. Alt dette er eksplisitt gjort rede for i min doktoravhandling (25).

Etiske implikasjoner

Min utforskning av traumatiske erfaringers betydning brakte meg i nær berøring med andre menneskers valg, hensikter og verdier. Mine reaksjoner på deres informasjoner og min deltakelse i å utvikle en felles forståelse under våre samtaler involverte meg som person. Det vil si mine egne verdier og valg ble en del av et felles foretak om å forstå bestemte menneskelige erfaringer. Jeg var på ethvert trinn i høyeste grad til stede som involvert forsker, erfaren lege og engasjert person. Dette krevde en detaljert dokumentasjon av samtalenes forløp og mine tolkingers grunnlag. Bare på den måten kunne jeg føre belegg for studiens validitet og resultatenes troverdighet (4 - 7).

Men utover dette tydeliggjorde min studie at etiske aspekter har overordnet betydning når menneskelig livserfaring er forskningens tema. Forskerens egen deltakende nærvær er noe annet enn en farlig feilkilde, det er "forutsetningen for at mennesker blir kjent med hverandre og gir hverandre adgang til sine liv" (6).

Konklusjon

Ved å utforske en ekstrem menneskelig erfaring, skjulte seksuelle krenkelser i barndommen, har jeg vist at mennesker er kroppsliggjøringen av sine levde liv. Dét bør være medisinens grunnlag når syke mennesker søker medisinsk hjelp og når deres sykdom blir gjenstand for medisinsk vurdering. Sykeliggjøringen og kronifiseringen av ofrene av skjult vold i hjelpens og vitenskapens navn er det mest kontroversielle funn i min studie. Studien bør følgelig kunne inngå i en vitenskapsteoretisk debatt om medisinens menneskebilde og kroppsforståelse.

Litteratur

1. Kirkengen AL, Schei B, Steine S. Indicators of childhood sexual abuse in gynaecological patients in a general practice. Scand J Prim Health Care 1993; 11: 276 - 80.

2. Merleau-Ponty M. Phenomenology and perception. London: Routledge & Kegan, 1986.

3. Leder D. The absent body. Chicago: University of Chicago Press, 1990.

4. Mishler EG. Research interviewing. Context and narrative. Cambridge, MA: Harvard University Press, 1986.

5. Kvale S. The qualitative research interview: a phenomenological and hermeneutical mode of understanding. J Phenom Psychol 1983; 14: 171 - 96.

6. Oakley A. Interviewing women: a contradiction in terms. I: Roberts H, red. Doing feminist research. London: Routledge & Keagan, 1984.

7. Salner M. Validity in human science research. I: Kvale S, red. Issues of validity in qualitative research. København: Studentlitteratur, 1989.

8. Scarry E. The body in pain. The making and unmaking of the world. Oxford: Oxford University Press, 1985.

9. Krohn-Hansen C. The shaping of illegitimacy. On the anthropology of violent interaction. Working paper 1993.6. Oslo: Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo, 1993.

10. van der Kolk BA, van der Hart O. Pierre Janet and the breakdown of adaptation in psychological trauma. Am J Psychiatry 1989; 146: 1530 - 40.

11. Polanyi M. Knowing and being. Chicago: Chicago University Press, 1969.

12. Bourdieu P. Outline of a theory of practice. Cambridge: Cambridge University Press, 1977.

13. Kristeva J. Powers of horror: an essay on abjection. New York: Columbia University Press, 1982.

14. Saris AJ. Telling stories: life histories, illness narratives, and institutional landscapes. Cult Med Psychiatry 1995; 19: 39 - 72.

15. Goffman E. Frame analysis. An essay on the organization of experience. New York: Harper & Row, 1974.

16. Haavind H. Gender as phenomenon and gender as a mode of understanding. Tidsskr Nor Psykologforen 1994; 31: 767 - 83.

17. Scheper-Hughes N, Lock M. The mindful body: a prolegomenon to future work in medical anthropology. Med Anthropol Quarterly 1987; 20: 6 - 39.

18. Foucault M. The birth of the clinic: the archeology of medical perception. New York: Vintage Books, 1975.

19. Pennebaker JW, Kiecolt-Glaser JK, Glaser R. Disclosure of traumas and immune function: health implications for psychotherapy. J Consult Clin Psychology 1988; 56: 239 - 45.

20. van der Kolk BA. The body keeps the score: memory and the evolving psychobiology of posttraumatic stress. Harvard Rev Psychiatry 1994; 1: 253 - 65.

21. van der Kolk BA, Fisler R. Dissociation and the fragmentary nature of traumatic memories: overview and explanatory study. J Trauma Stress 1995; 8: 505 - 25.

22. Putnam FW. Dissociation in children and adolescents. A developmental perspective. New York: The Guilford Press, 1997.

23. ten Have HAM. Medicine and the Cartesian image of man. Theoretic Med 1987; 8: 235 - 46.

24. Golding JM. Sexual-assault history and long-term physical health problems: evidence from clinical and population epidemiology. Curr Dir Psychol Science 1999; 8: 191 - 4.

25. Kirkengen AL. Embodiment of sexual boundary violations in childhood. A phenomenological-hermeneutical study of the health impact of childhood sexual abuse. Doktoravhandling. Oslo: Institutt for allmennmedisin og samfunnsmedisinske fag, Universitetet i Oslo, 1998.

1. oktober 2004

Du kan fortelle psykiateren din at langtidsforskning av Holocaust-ofre viser at mange som har fortrengt/undertrykt sine opplevelser fra konsentrasjonsleirene og som har fungert godt i flere tiår etter krigen, ofte får store problemer i alderdommen. For når man blir eldre, blir man gjerne svekket på ulike måter, også når det gjelder det psykiske forsvaret. Derfor gjenopplever mange av dem hendelsene som gamle. Og i alderdommen er man jo spesielt utsatt om man blir pleietrengende og blir pleid av andre også kroppslig. Derfor er det viktig å få bearbeidet problemene mens man ennå er ung (eller relativt ung) og oppegående. Problemene må ses i et livsløpsperspektiv.
En annen ting er at det er helseskadelig på flere måter å koble opplevelsene fra bevisstheten, i stedet for å integrere dem i den helheten man er som menneske. Dette fører ofte til kroppslige plager også. Under har jeg limt inn en artikkel fra Tidsskrift for norsk lægeforening, av en lege som har tatt doktorgrad på senvirkninger av overgrep:
Innskrevet i kroppen
Anne Luise Kirkengen Tidsskr Nor Lægeforen 2000; 120: 1518-22
Samlet allmennpraktisk erfaring fra tallrike møter med seksuelt krenkede personer foranlediget denne studien av seksuelt misbruk i barndommen med henblikk på langtidsvirkningen på liv og helse.

Fenomenologi er studiens teoretiske ramme og hermeneutikk det metodiske redskap. 34 voksne brukere av to norske incestsentre samtykket i å bli dybdeintervjuet angående sine møter med representanter for helsevesenet. De lydbåndinnspilte intervjuene ble skrevet ut ordrett. Relevante sykehusjournaler kompletterte 16 av intervjuene. I tillegg skrev jeg omfattende feltnotater til intervjusituasjonene.

Erfaringene som knyttet seg til krenkelse, sykdom og behandling grupperte seg omkring sju fenomener som kunne finnes i minst én form i hvert intervju. Jeg kalte dem sanselige innprentninger, usikker virkelighetsoppfatning, uegnede tilpasningsreaksjoner, anstrengte relasjoner, gjenkjente minner, ikke-hørte budskap og reaktiverte erfaringer.

Virkningen av seksuelt misbruk i barndommen viste seg å ugyldiggjøre sentrale premisser i naturvitenskapelig tenkning, slik som lineær tid, en entydig årsak-virkning-relasjon, kategoriske forskjeller mellom hva som er krenkelse, sykdom og behandling og individualitet. Siden disse forutsetningene for en korrekt medisinsk vurdering ikke var gitt, resulterte antatt korrekt behandling hyppig i feilbehandling. De misbrukte personene ble følgelig krenket på nytt da de søkte hjelp for helseproblemer som ble skapt av sosialt fortiet seksuell krenkelse.

Oppsamlet faglig erfaring fra mer enn 20 års allmennpraksis i møte med hovedsakelig kvinnelige pasienter i alle aldre, kvinner med ulik sosial tilhørighet og etnisitet, hadde påtvunget meg en svært ubehagelig erkjennelse. Den handlet om at mange kvinners helseproblemer var knyttet til seksuell krenkelseserfaring. Denne var som oftest aldri blitt fortalt til noen, heller ikke til meg, disse kvinnenes primærlege. Jeg selv hadde heller ikke systematisk spurt etter slike erfaringer i konsultasjonene. Fortellinger om slike krenkelser kom som oftest frem når kvinnene sammen med meg søkte om trygdeytelser for kroniske helseproblemer som ikke bedret seg etter en antatt adekvat behandling. I slike samtaler ble jeg bevisstgjort på at skjulte seksuelle krenkelser påvirket både liv og helse på måter som ikke kunne begripes i rammen av en biomedisinsk kroppsforståelse og etiologitenkning. De helsefølger jeg kunne observere, hadde flere særtrekk som ikke samsvarte med den medisinsk korrekte kunnskapen om menneskekroppen.

En pilotstudie blant mine kvinnelige pasienter bekreftet antakelsen om at seksuelle overgrep virket generelt destruktivt både på den psykiske og den somatiske helsen. Dette samsvarte med funn fra studier ved psykiatriske, gynekologiske og gastroenterologiske klinikker (1). Men virkningen av de overgrepene jeg fikk kjennskap til, ofte for første gang, var ikke i samsvar med hvordan overgrepene var klassifisert og kategorisert i relevant litteratur. Effekten på den enkelte kvinnes liv og helse kunne jeg ikke direkte avlede av krenkelsens objektive kjennetegn. Dette funnet fant jeg derimot ikke støtte for i litteraturen om seksuelle overgrep. Den omfattet utelukkende studier som var basert på epidemiologisk metodologi. Jeg fant følgelig ikke noe som hjalp meg til å begripe den individuelle prosessen fra krenkelse til helseproblem som jeg syntes å kunne se hos mine krenkede pasienter.

Min videre utforskning av de mulige sammenhenger mellom overgrep og helse hadde tre delmål. For det første ville jeg oppnå en dypere forståelse av sosialt fortiede krenkelser av den menneskelige verdighet, og da spesielt av seksuell integritetskrenkelse. For det andre ville jeg prøve å begripe om og eventuelt hvordan slike skjulte krenkelser påvirker den individuelle helse. Og for det tredje ville jeg utforske hvordan medisinen håndterer helseproblemer som springer ut av fortiede krenkelser av den seksuelle integritet. Studien ble anlagt slik at den skulle åpne for innsikt i en dobbelt dynamikk, nemlig den mellom krenkelse og helse generelt og den som utspiller seg mellom den krenkede personen og ulike representanter for helsevesenet spesielt.

Teori, metode og materiale
Referanseramme
Siden det var min erklærte hensikt å finne en vei inn til den intersubjektive verden av kulturelt bestemt mening og personlig erfaring, måtte studien forankres i et teoretisk rammeverk som tillater forståelse av mellommenneskelig liv. Og siden den primære kilden for kunnskap var andre menneskers erfaringer, måtte metodene for å kunne tappe denne kilden være i samsvar med teorier om sosialt liv, menneskeskapt mening og betydningen av livets erfaringer. Derfor valgte jeg fenomenologi som filosofisk posisjon og erkjennelsesteoretisk grunnlag. Fenomenologiens anliggende er nemlig en søken etter essensene i menneskelige erfaringer (2). Fenomenologers interesse gjelder mennesket som et fortolkende og meningsskapende subjekt og den levde kroppen som integrert livserfaring (3). Metoder som svarer til dette menneske- og kroppssynet er utviklet av flere samfunnsvitere som alle har integrert fenomenologisk tenkning i fortolkningen av menneskelige ytringer (4 - 7).

Analysegrunnlag
I praksis betydde disse valg at voksne mennesker som selv visste om at de var blitt seksuelt krenket i sin barndom eller ungdom, ble intervjuet av meg. To incestsentre i Norge ble kontaktet. 50 personer ville la seg intervjue, 42 kvinner og åtte menn. Blant disse valgte jeg 34 kvinner i alderen 17 - 70 år som representerte ulike kombinasjoner av familieforhold under oppveksten, sosial status, omsorgsansvar og sykelighet. Jeg valgte å intervjue alle de åtte mennene, siden det nesten ikke finnes studier angående helsefølger blant seksuelt krenkede voksne hvor menn er representert. I løpet av intervjutiden mellom juni og desember 1993 falt to kvinner og fire menn fra, alle på grunn av dramatiske hendelser - slik som voldsskade, tvangsinnleggelse, trusler, skilsmisse og politietterforskning. 35 intervjuer ble gjennomført, ett kunne ikke utskrives pga. tekniske feil under opptaket. Analysegrunnlaget var derfor 34 intervjuer, som utgjorde ca. 80 timer lydbåndopptak, relevante epikriser til 16 av personene, fire fyldige historier skrevet av personer som ikke ville la seg intervjue personlig og omfattende feltnotater fra mine opphold ved incestsentrene. Opptakene av intervjuene skrev jeg ut i samsvar med veiledning av Mishler (4). Utskriftene utgjør ca. 600 tekstsider.

Fortolkningsmåte
Analysen av intervjutekstene foregikk trinnvis etter sju hermeneutiske regler (5). Tolkingene ble utdypet ved å forankre dem i teorier fra samfunnsfag, litteraturvitenskap og filosofi. Følgende tenkere influerte min fordypning og min forståelse på en avgjørende måte:

Filosof Maurice Merleau-Ponty hevder at menneskekroppen er et kroppsliggjort liv som favner levd tid, opplevde rom og alle opplevde relasjoner, at den levde kroppen er både subjekt og objekt samtidig, og at den alltid er samtidig både til stede, fraværende og vedvarende i vår bevissthet (2).

Litteraturviter Elaine Scarry har beskrevet at gjenstander og steder som inngår i tortur skifter betydning, slik at synet av f.eks. et strykejern betyr kroppslig smerte og redsel for en person som er blitt torturert med et strykejern (8).

Sosiolog David Riches lærte meg hvordan en som vil misbruke en annen gjør offeret lydig ved å anvende en "taktisk forhåndstømming", altså en legitimering av en ond handling ved å omdefinere denne som god (9).

Psykiater og filosof Pierre Janet har vist hvordan mennesker kan verne seg mot ufattelige erfaringer ved ikke å føye dem til sin verbale kognitive bevissthet, men derimot avspalte dem slik at de blir til ordløse sensoriske minner (10).

Vitenskapsteoretiker Michael Polanyi har som utgangspunkt at vår samlede erfaring er vårt "fra", vårt ståsted hvorfra vi retter vår oppmerksomhet "til" eller mot noe, og at alt som utgjør vårt "fra" bestemmer hva og hvordan vi ser og forstår (11).

Sosialfilosof Pierre Bourdieu har utviklet teorier om hvordan sosialt konstruert symbolsk makt er knyttet til gaver og sosial rang som uttrykk for forhåndsbestemte og implisitte påbud om lydighet ingen bør motsette seg (12).

Lingvist og psykoanalytiker Julia Kristeva lærte meg hvordan selvet avgrenser det som er fremmed, det andre, ved å definere og oppleve alt som truer selvet som noe ekkelt, frastøtende, "abjekt" (13).

Antropolog A. Jamie Saris viser at mennesker integrerer kulturelle ideer og sosiale normer i sin forståelse av seg selv ved å lære å omtale seg selv i f.eks. psykiatriens, helsebyråkratiets eller kirkens språk (14).

Sosiolog Erving Goffman har introdusert begrepene "frame", oversatt med ramme, og "keying", i betydning av å forsyne noe med en nøkkel, slik som i musikken, for å gjøre tydelig om f.eks. en kamp mellom to individer er idrett, lek eller krig (15).

Psykolog Hanne Haavind mener at psykologiske og psykoanalytiske teorier kan bevirke en reviktimisering, altså en fornyet, men tildekket krenkelse av krenkede mennesker i terapeutiske situasjoner og relasjoner (16).

Antropologene Nancy Scheper-Hughes og Margaret Lock har utviklet en teori om at menneskekroppen kan "leses" som en samtidighet av tre kropper, en som er individuell, en som formes av sosiale regler, og en som styres politisk (17).

Filosof og lege Drew Leder omtaler menneskers kroppsbevissthet som en ytre, sanselig, "ekstatisk" kropp som er i berøring med verden, integrert med en indre, "recessiv", tilbaketrukket kropp (3).

Sosialfilosof Michel Foucault hevder at medisinens vitenskapelige blikk er objektiverende og distansert, og gjør det observerte menneske til et objekt og fratar det subjektstatus (18).

Resultater
Sju fenomener
Analysen frembrakte sju fenomener som kunne gjenfinnes i hvert eneste intervju i minst én uttrykksform. Hvert fenomen beskrives og illustreres med en vignett:

Sansefornemmelser under misbruk ble omformet til ikke-tilfeldige kroppslige uttrykk for denne misbrukserfaringen.

Da Berit første gang ble voldtatt som åtteåring av morens samboer, satte han en kniv mot hennes halsside. Senere la han bare en finger dit for å kreve lydighet. Helt siden da får Berit panikkanfall når noe streifer hennes hals, og hun bruker aldri skjerf, smykker eller sjal.

Seksuelt misbruk gjorde at det kjente og vante forandret betydning radikalt slik at et misbrukt barn måtte leve i helt ulike meningsuniverser og helt uforenlige virkeligheter samtidig.

Veronika ble misbrukt av sin far fra hun var ti år. For ikke å måtte høre de obskøniteter far sa når han brukte hennes kropp eller munn, spaltet hun sin hørsel. Hun var nesten døv i ti år og måtte benytte høreapparat. Da hun flyttet fra foreldrene, ble hørselen normal.

Tilpasning til skjulte krenkelser ble til mistilpasning, og "hensiktsmessige" væremåter ble uhensiktsmessige i alle andre sammenhenger.

Nora ble misbrukt av sin far fra hun var sju år. Uforklarlig smerte i høyre hofte førte til en operasjon da hun var 13. Hun var et helt år på sykehuset. Faren rørte henne aldri siden. Som voksen søkte Nora gjentatte ganger et fristed fra volden i ekteskapet på sykehuset .

Påtvungen smerte fra unevnelige erfaringer fremmedgjorde et krenket barn i forhold til livsviktige personer, slik at barnet måtte uttrykke det unevnelige i lidelse istedenfor med ord.

11 år gammel ble Bjarne voldtatt av den voksne han hadde mest tillit til. Han følte seg deretter så verdiløs at han ikke torde søke ømhet hos sine nærmeste. Han flyktet fra virkeligheten og ensomheten inn i mørke kinoer. Der ble han funnet av pedofile menn.

Overveldende opplevelser ble ikke kognitivt integrert, men bare husket som sanseengrammer, og senere sansefornemmelser som kjentes "lik nok" den opprinnelige erfaringen kunne aktivisere eller gjenopplive denne.

Beate hadde fra hun var liten opplevd at faren skadet moren med kniver. Da hun som voksen en dag så sin yngste tenåringssønn sitte og leke med en kniv, gjenkjente hun farens håndgrep i guttens hender. Da skjønte hun at hennes far hadde misbrukt hennes sønn.

Medisinske behandlere overhørte og ugyldiggjorde fortellinger om seksuelle overgrep og deltok på denne måten i samfunnets allmenne fortielse av det som ikke skal nevnes.

Line ble voldtatt av sin far da hun var åtte, 12 og 20 år. Etter den siste voldtekten søkte hun hjelp for søvnproblemer. Da legen spurte om grunnen, nevnte hun voldtekten. Som om han ikke hadde hørt, skrev legen en resept og advarte mot å blande tablettene med alkohol.

Når en gammel krenkelseserfaring ble fornyet gjennom en ny opplevelse av avmakt, kunne den nye opplevelsen bli til de grader forsterket slik at følgene kunne bli både uforholdsmessig store og medisinsk sett uforklarlige.

Da Fanny forstod at hennes datter var blitt misbrukt av en nabo, husket hun sitt eget misbruk gjennom en onkel. Hun anmeldte naboen, men ble selv dømt for falsk anklage siden medisinske bevis manglet. Fanny fikk en parese, og deretter ble hun arbeidsufør.

Felles mønstre
Fenomenene handlet om noe som var både regelbundet og uforutsigbart , det vil si av noe generelt om å bli krenket og noe individuelt om å bli påvirket av en krenkelseserfaring. Det generelle og det partikulære føyde seg sammen til mønstre, som viste seg i den krenkedes væremåter eller handlinger. Disse var vanskelig å forstå for enhver som ikke visste om den forutgående krenkelsen og om dens kjennetegn og omstendigheter. Men væremåten eller handlingen var heller ikke alltid forståelig for den krenkede selv. Dette skyldes de mekanismer som Pierre Janet allerede på slutten av 1800-tallet på bakgrunn av sin empiri fra sykehusene i Paris beskrev som dissosiasjoner. Han anså dem som tilpasnings- og vernestrategier, og han så også deres sammenbrudd i form av sykdom når individets tilpasningsevne til belastninger var uttømt. Janets empiri blir nå bekreftet av den aller nyeste forskning innen traumatologi og nevrofysiologi (19 - 22). Sigmund Freud kom i veien for utbredelse og utdypning av dette tankegods, men hans teorier om det ubevisste, om fortrengning og om de infantile seksuelle fantasier viste seg å være et normativt snarere enn et vitenskapelig verk.

Innskriftene av skjulte overgrep i kropp og liv kom til uttrykk når sanselige engrammer av voldelige, ekle, smertefulle og påtvungne kroppslige erfaringer ble gjenopplivet senere i livet av noe som liknet så mye på den originale erfaringen at det ikke umiddelbart kunne skilles fra den. Med andre ord, når de krenkede på en eller annen måte fornemmet noe i nåtid som liknet for mye på noe i fortid til at han/hun klarte å skjelne opplevelsene, gjenoppstod fortiden. Det vil si at tidsskillene ble opphevet, og at gammel redsel, smerte, ubehag, avsky, avmakt eller ydmykelse fremstod som nåtidig. Slike opplevelser kunne selvsagt verken deles eller bekreftes av andre. Angsten, smerten og redselen virket grunnløs, meningsløs og substratløs. Den som hadde angsten, smerten eller redselen, ble oppfattet som syk eller gal. Når heller ikke den krenkede selv engang kunne huske at det dreide seg om en gjenoppliving av gamle minner fordi det gamle forble avspaltet og aldri ble til minner, altså til noe som kunne huskes aktivt eller via assosiasjoner, så betvilte personen selv sin egen virkelighetserfaring.

Skjulte krenkelser tidlig i livet førte til en fundamental usikkerhet angående minner og vurderingsevne. Det ligger i sakens "natur" at mennesker som har måttet leve i uforenlige virkeligheter som åpenbart ingen omkring dem oppfattet, selv ikke når de prøvde å meddele seg, lærte å mistro sin egen vurderingsevne.

I tillegg kom at mange av de krenkende erfaringer var knyttet til mennesker som stod den krenkede svært nær. Når misbruk og omsorg, kos og krenkelse, lyst og ydmykelse ble blandet, når det som gjorde vondt og kjentes feil ble fremstilt som noe godt og riktig, når taushet, samtykke og samarbeid enten ble truet frem eller belønnet med gaver, da ble kategorier oppløst og forskjeller utvisket. Rett og galt ble ikke til å holde fra hverandre, godt og vondt kom fra de samme hender, kjærtegn og ødeleggelse ble ett.

Alle mellommenneskelige relasjoner ble affisert. Når nærhet ble det farligste av alt, mens barnet tross alt ikke kunne leve uten nærhet, så ble fremmede en farlig erstatning for nære. Når aktelse var noe som barnet aldri opplevde i praksis og følgelig ikke kunne lære noe om, lærte barnet samtidig ikke å ta seg i akt. Barnet kom følgelig lettere til skade og falt oftere i hender som gjentok det som hadde hendt før. Av de 34 voksne jeg snakket med, hadde 18 hatt flere overgripere i sin barndom, og 22 var også som voksne igjen blitt krenket seksuelt.

Nedverdigelsen gjennom andre var blitt til en visshet om egen verdiløshet. Den krenkede betraktet ikke seg selv som en som kunne be om eller fortjente respekt. Det førte hos noen til grenseløs seksualitet, enten som prostitusjon eller promiskuitet, med dyp skam, sykdom, tap av rykte og sosial troverdighet til følge. Det igjen kunne vise seg å være skjebnebestemmende når de krenkede senere gikk til rettssak mot sine overgripere. Deres liv ble brukt mot dem som bevis for deres egen mangel på troverdighet og den anklagedes skyldfrihet.

Grenseløsheten kom også til uttrykk i bruk av rusmidler, i forhold til planer, i vurdering av muligheter og i nære relasjoner der de krenkede mennesker viste seg nærmest automatisk å komme i betjeningsposisjon. Å bli utnyttet eller benyttet ble et grunntema i livet. Sykdom, kriser, brudd, funksjonssvikt, sammenbrudd, selvmord og nye traumer ble følgene. De krenkede kom derfor via ulike veier inn i somatisk og psykiatrisk behandling.

Fornyede krenkelser
I medisinsk behandling og i terapi møtte de krenkede personer nye farer. Korte vignetter skal illustrere hva disse farene handlet om. Krenkede barn kunne møte nye overgripere i sine behandlere:

Oda hadde en medfødt sykdom. En onkel og hans venner misbrukte barnet under dekke av at de ville gjøre henne frisk. Oda var ofte innlagt i en universitetsklinikk. Der ble hun igjen misbrukt av to mannlige pleiere under dekke av omsorg, renslighet og pleie.

Også voksne kunne bli misbrukt igjen idet de søkte om hjelp for helseplager som var følger av tidligere overgrep:

Da Gunhild var 23, flyktet hun fra sin mangeårige misbruker, stefaren, til en annen by. Så anmeldte hun stefaren. Hun bad sin psykolog om å informerte en ny lege på stedet om hennes historie. Denne legen misbrukte Gunhild seksuelt i bytte mot medikamenter.

Medisinske undersøkelser, legitimert som hjelp, representerte nye krenkelser som i mangt liknet på de opprinnelige:

Grethe var blitt voldtatt av sin far i flere år før hun torde betro seg til sin farmor. Farmor anmeldte Grethes far til politiet. Politiet begjærte en legeundersøkelse. Grethe, 13 år, ble undersøkt gynekologisk med fastspente bein under trussel av å få satt en sprøyte.

Medisinske behandlinger for følger av overgrep ble opplevd som nye overgrep med lang kronisk sykdom til følge:

Camilla, i mange år misbrukt av fars beste venn, ble voldtatt, 16 år gammel, av en kamerat. Det kunne hun ikke fortelle. Da hun kort etter dette blødde voldsomt, fikk hun foretatt en utskrapning uten narkose. Det ble det første av 16 inngrep i de neste 20 år.

Andre former for fare handlet om feilbehandling på grunn av feilaktige oppfatninger av årsaken til det aktuelle eller kroniske helseproblemet. Dette ble det tydelig når livshistorien og sykehistorien ble sammenliknet, hvilket var mulig for 16 av de 34 informanter i studien. Ved å lese journaler fra somatiske sykehus på bakgrunnen av krenkelseserfaringen ble det tydelig hvordan uttrykk for krenkelse ble omtolket til tegn for sykdom. Det var tilfellet for barn mens misbruk pågikk:

Annabella var gjentatte ganger innlagt i en tertiær ortopedisk avdeling for ryggsmerter. Hun var dessuten ofte innlagt i medisinske avdelinger for selvmordsforsøk. Ingen av hennes leger skjønte at hun ble kontinuerlig misbrukt seksuelt av sin mor og flere andre.

Det var tilfellet for personer som ble misbrukt som barn og igjen som voksne:

Line hadde vært misbrukt av far og giftet seg tidlig. Snart etter bryllupet begynte mannen å bli voldelig. Line fikk sterke ryggsmerter og ble operert. Men smerten fortsatte. Line skulle opereres igjen, men ble gravid. Hun ble bra da hun etter fødselen flyttet fra sin misbruker.

Det skjedde ved det samme sykehuset gjentatte ganger med ulike indikasjoner:

Gisela var blitt misbrukt av en mann og hans venner siden hun var sju. Fra første fødsel hadde hun kroniske bekkensmerter. Etter fem operasjoner inkludert hysterektomi vedvarte smerten. Først da vurderte kirurgene om det kunne foreligge psykososiale smerteårsaker.

Det skjedde også over årtier med psykiatrisk behandling uten at årsaken til helseproblemene ble erkjent:

Ruth var som fireåring blitt misbrukt av en ansatt på foreldrenes gård. Hun ble fremmed i sitt hjem og i en omsorgsfull familie. Nærhet og seksualitet ble det store problemet i hennes liv. Psykiaterne ignorerte hennes erfaring og overhørte hennes fortelling i flere årtier.

Diskusjon
Grensekrenkelse
På bakgrunn av mine intervjuer med seksuelt krenkede mennesker tør jeg hevde at krenkelser av den kroppslige, psykiske, seksuelle og sosiale integritet representerer ødeleggende erfaringer. I medisinsk eller sosiologisk forskning blir disse krenkelser betraktet som atskilte og ulike kategorier. For forskningens formål fører dette til at mennesker blir sortert etter ytre kjennetegn slik som f.eks. voldens omstendigheter, krenkerens hensikt eller krenkelsens synlige og målbare effekt. Min studie gir grunn til å hevde at et slikt ordenssystem av ulike typer krenkelser er av underordnet betydning i et opplevelsesperspektiv. Fra den krenkedes ståsted er en felles kjerne, altså selve grensekrenkelsen, det sentrale. Da blir det viktig å tenke over hva menneskelige grenser er laget av, hvordan de opprettes og vernes eller eventuelt gjenopprettes og heles. Fra en rekke studier fremgår det at grensekrenkelser, særlig hvis de skjer tidlig i livet, gjør de krenkede ekstra utsatt for nye krenkelser senere. Det kan virke som om grensene deres er blitt skjørere, lettere å ringeakte og enklere å overtre. Blant mine 34 voksne informanter som alle var blitt seksuelt krenket som barn, hadde 18 hatt flere overgripere, og 22 hadde opplevd seksuell vold igjen som voksne.

Skam, skyld og stigma
Integritetsgrenser eksisterer nedfelt i regler, ritualer og konvensjoner. De er sosiokulturelt konstituert. Barn lærer dem i sosial praksis. De beror på en mellommenneskelig gjensidighet som utgjøres av en persons egen bevissthet om sitt egenverd og om andres aktelse av dette. Krenkelse handler om å bli fratatt subjektstatus og gjort til objekt for andres behov, begjær eller kontroll. Når slik nedverdigelse skjer tidlig i livet, gjennom betydningsfulle mennesker som barnet er eksistensielt avhengig av og på måter som barnet ikke kan gi ord eller begrepsfeste og ikke får bekreftet av andre, da erfarer barnet å bli gjort til en ting, altså devaluert. Dette påvirker barnets videre liv på en måte som forener allmenne aspekter, altså biologiske, sosiale og kulturelle, og særegne forhold som gjelder barnets egen måte å oppleve, tolke og tilpasse seg etter evne og grad av modenhet. Den ødeleggende kraften i tidlige seksuelle krenkelser er knyttet til de sentrale sosiokulturelle fenomener verdighet, skam, skyld og stigma.

Symbolsk vold
Overgrep er vold, selv om den i konkret forstand er fraværende. Den symbolske volden kunne se ut som kjærlighet.

Tanja ble overøst med godhet av en onkel. Derfor kunne fireårige Tanja ikke begripe hvorfor hun hatet onkelens godnattritual. Det ekle som skjedde, tilla hun sengen. Derfor ble senger farlige steder. Tanja ble et søvnløst barn, senere tablettmisbruker og narkoman.

Men den symbolske volden kunne også fremstå som en medisinsk diagnose.

Elisabeth ble tvangsinnlagt som voksen fordi hun var depressiv og synshallusinert. Hun så noe som hun ikke forstod. Senere bekreftet hennes mor "synene". De handlet om å bli misbrukt som baby av far. Mor skilte seg av den grunn. Det hadde Elisabeth aldri visst før.

Og den kunne bli fremsatt som et vitenskapelig fundert resonnement.

Fra hun var 11 år ble Judith oralt penetrert av flere voksne menn. 12 år gammel ble hun kolecystektomert pga. pankreatitt og icterus. Senere fikk hun diagnosene astma, anorexia, bulimia, angstlidelse, somatisering og tvangs-spising. Legene drøftet aldri orale overgrep.

Teoretiske refleksjoner
Korrekt medisinsk behandling hviler på gyldig medisinsk kunnskap. Denne er forankret i forutsetninger som lineær tid, et irreversibelt årsak-virkning-forhold, kategorisk distinksjon mellom hva som er krenkelse, sykdom og behandling og individualitet (23). Som de korte vignetter viser gjorde de ulike seksuelle overgrepserfaringer disse helt grunnleggende forutsetninger ugyldige. Virkningen av overgrepene var preget av en subjektiv logikk og rasjonalitet som ikke stemmer overens med naturvitenskapelig logikk og objektiv rasjonalitet. Medisinens møte med kroppsliggjort krenkelse ble følgelig et møte mellom to begreps- og kunnskapsuniverser. De kroppslige innskrifter kunne ikke tolkes med det medisinske blikket. Diagnostisk feilvurdering fulgte med høy sannsynlighet, og medisinsk feilbehandling ble en hyppig og logisk konsekvens.

Metodologiske betraktninger
Epidemiologisk forskning gir belegg for til dels oppsiktsvekkende høy positiv korrelasjon mellom seksuelle overgrep i barndommen og somatisk og psykisk sykelighet. Dette gjelder både i selekterte og befolkningsbaserte materialer (24). Men disse studier medfører ingen hypoteser om hvordan en slik samvariasjon kan forstås. Min utforskning av sammenhengene mellom helseproblemer og seksuelle krenkelser i barndommen er i referanseramme og metodevalg annerledes enn alle studier angående dette emnet jeg vet om. Tilnærmingen involverte meg som forsker på en svært tydelig måte. Min involvering var uunngåelig. Den krevde en svært åpen fremlegging av studiens materiale. Materialet representerte i tillegg en arbeidsvei. Denne kan direkte avleses av hvordan min forkunnskap og forforståelse gradvis ble både validert og satt på prøve, motsagt og bekreftet. Min faglige kunnskap ble underveis både påvirket, korrigert og utvidet av ny innsikt. Materialet reflekterer utover dette også en erkjennelsesprosess, og den involverte både mine informanter og meg. Under intervjusamtalene hendte det flere ganger at vi sammen opplevde en helt ny forståelse som sprang ut av en felles undring. Det betyr at materialet var en samproduksjon. Tolking skjedde allerede under innhentingen. Analysen bygde på stoff som allerede innebar en fortløpende felles fortolkning og utdypet innsikt. Alt dette er eksplisitt gjort rede for i min doktoravhandling (25).

Etiske implikasjoner
Min utforskning av traumatiske erfaringers betydning brakte meg i nær berøring med andre menneskers valg, hensikter og verdier. Mine reaksjoner på deres informasjoner og min deltakelse i å utvikle en felles forståelse under våre samtaler involverte meg som person. Det vil si mine egne verdier og valg ble en del av et felles foretak om å forstå bestemte menneskelige erfaringer. Jeg var på ethvert trinn i høyeste grad til stede som involvert forsker, erfaren lege og engasjert person. Dette krevde en detaljert dokumentasjon av samtalenes forløp og mine tolkingers grunnlag. Bare på den måten kunne jeg føre belegg for studiens validitet og resultatenes troverdighet (4 - 7).

Men utover dette tydeliggjorde min studie at etiske aspekter har overordnet betydning når menneskelig livserfaring er forskningens tema. Forskerens egen deltakende nærvær er noe annet enn en farlig feilkilde, det er "forutsetningen for at mennesker blir kjent med hverandre og gir hverandre adgang til sine liv" (6).

Konklusjon
Ved å utforske en ekstrem menneskelig erfaring, skjulte seksuelle krenkelser i barndommen, har jeg vist at mennesker er kroppsliggjøringen av sine levde liv. Dét bør være medisinens grunnlag når syke mennesker søker medisinsk hjelp og når deres sykdom blir gjenstand for medisinsk vurdering. Sykeliggjøringen og kronifiseringen av ofrene av skjult vold i hjelpens og vitenskapens navn er det mest kontroversielle funn i min studie. Studien bør følgelig kunne inngå i en vitenskapsteoretisk debatt om medisinens menneskebilde og kroppsforståelse.

Litteratur
1. Kirkengen AL, Schei B, Steine S. Indicators of childhood sexual abuse in gynaecological patients in a general practice. Scand J Prim Health Care 1993; 11: 276 - 80.
2. Merleau-Ponty M. Phenomenology and perception. London: Routledge & Kegan, 1986.
3. Leder D. The absent body. Chicago: University of Chicago Press, 1990.
4. Mishler EG. Research interviewing. Context and narrative. Cambridge, MA: Harvard University Press, 1986.
5. Kvale S. The qualitative research interview: a phenomenological and hermeneutical mode of understanding. J Phenom Psychol 1983; 14: 171 - 96.
6. Oakley A. Interviewing women: a contradiction in terms. I: Roberts H, red. Doing feminist research. London: Routledge & Keagan, 1984.
7. Salner M. Validity in human science research. I: Kvale S, red. Issues of validity in qualitative research. København: Studentlitteratur, 1989.
8. Scarry E. The body in pain. The making and unmaking of the world. Oxford: Oxford University Press, 1985.
9. Krohn-Hansen C. The shaping of illegitimacy. On the anthropology of violent interaction. Working paper 1993.6. Oslo: Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo, 1993.
10. van der Kolk BA, van der Hart O. Pierre Janet and the breakdown of adaptation in psychological trauma. Am J Psychiatry 1989; 146: 1530 - 40.
11. Polanyi M. Knowing and being. Chicago: Chicago University Press, 1969.
12. Bourdieu P. Outline of a theory of practice. Cambridge: Cambridge University Press, 1977.
13. Kristeva J. Powers of horror: an essay on abjection. New York: Columbia University Press, 1982.
14. Saris AJ. Telling stories: life histories, illness narratives, and institutional landscapes. Cult Med Psychiatry 1995; 19: 39 - 72.
15. Goffman E. Frame analysis. An essay on the organization of experience. New York: Harper & Row, 1974.
16. Haavind H. Gender as phenomenon and gender as a mode of understanding. Tidsskr Nor Psykologforen 1994; 31: 767 - 83.
17. Scheper-Hughes N, Lock M. The mindful body: a prolegomenon to future work in medical anthropology. Med Anthropol Quarterly 1987; 20: 6 - 39.
18. Foucault M. The birth of the clinic: the archeology of medical perception. New York: Vintage Books, 1975.
19. Pennebaker JW, Kiecolt-Glaser JK, Glaser R. Disclosure of traumas and immune function: health implications for psychotherapy. J Consult Clin Psychology 1988; 56: 239 - 45.
20. van der Kolk BA. The body keeps the score: memory and the evolving psychobiology of posttraumatic stress. Harvard Rev Psychiatry 1994; 1: 253 - 65.
21. van der Kolk BA, Fisler R. Dissociation and the fragmentary nature of traumatic memories: overview and explanatory study. J Trauma Stress 1995; 8: 505 - 25.
22. Putnam FW. Dissociation in children and adolescents. A developmental perspective. New York: The Guilford Press, 1997.
23. ten Have HAM. Medicine and the Cartesian image of man. Theoretic Med 1987; 8: 235 - 46.
24. Golding JM. Sexual-assault history and long-term physical health problems: evidence from clinical and population epidemiology. Curr Dir Psychol Science 1999; 8: 191 - 4.

25. Kirkengen AL. Embodiment of sexual boundary violations in childhood. A phenomenological-hermeneutical study of the health impact of childhood sexual abuse. Doktoravhandling. Oslo: Institutt for allmennmedisin og samfunnsmedisinske fag, Universitetet i Oslo, 1998.

Anne Louise Kirkeengen er faktisk min fastlege. bare så det er sagt

1. oktober 2004

Typisk svar fra en ekspert; å mene at man kan trylle bort overveldende livserfaringer!
Jeg vil oppfordre andre traumatiserte til å lese boka "Trauma and Recovery" av den amerikanske psykiateren, feministen og traumespesialisten Judith Lewis Herman. Den inngir håp - også om at fortiden kan gjøres til en ressurs. Det handler om å gi mening til det som skjedde, tross alt.
Psykiatriens fobiske forhold til traumer har vært et gjennomgangstema gjennom mesteparten av psykiatriens historie. Jeg sier noe om dette i et innlegg jeg hadde i en avis i vår. Det heter

"Et hjelpeapparat for ofrene?"

Adressen er:

www.dagsavisen.no/debatt/mom/article1114112.ece

Jeg er helt enig i det du skriver her, ikke bare i forhold til overgrepsproblematikk, men til psykiatrisk behandling generelt. Slik jeg ser det er dagens psykiatri en dyp krise - ikke først og fremst pga. manglende resursser som er den gjengse oppfatningen, men pga. faglig ensrettethet, i form av et medisinsk(/naturvitenskapelig) paradigme som ekskluderer andre, mer hermeneutiske tilnærminger.

I sin ytterste konsekvens kan denne tilnærmingen gjøre mer skade enn godt - mye pga. den implisitte tingliggjørelsen av pasienten - og en del pasienter blir nok helt klart verre av å komme i kontakt med psykiatrien. Samtidig fins det jo fortsat intelligente og sensible terapeuter som har en videre, humanistisk forståelse av mennesket, det gjelder bare å finne dem.

1. oktober 2004

Jeg er helt enig i det du skriver her, ikke bare i forhold til overgrepsproblematikk, men til psykiatrisk behandling generelt. Slik jeg ser det er dagens psykiatri en dyp krise - ikke først og fremst pga. manglende resursser som er den gjengse oppfatningen, men pga. faglig ensrettethet, i form av et medisinsk(/naturvitenskapelig) paradigme som ekskluderer andre, mer hermeneutiske tilnærminger.

I sin ytterste konsekvens kan denne tilnærmingen gjøre mer skade enn godt - mye pga. den implisitte tingliggjørelsen av pasienten - og en del pasienter blir nok helt klart verre av å komme i kontakt med psykiatrien. Samtidig fins det jo fortsat intelligente og sensible terapeuter som har en videre, humanistisk forståelse av mennesket, det gjelder bare å finne dem.

Denne har jeg hørt helt siden jeg gikk på grunnkurs i psykiatri midt på 80-tallet.

Min erfaring er det motsatte. de stader i landet hvor en har fått feid psykodynamikerne ut av psykiatrien, der fungrer psykiarien best.

Vi trenger mer vitenskap og mindre mystikk.

1. oktober 2004

Jeg er helt enig i det du skriver her, ikke bare i forhold til overgrepsproblematikk, men til psykiatrisk behandling generelt. Slik jeg ser det er dagens psykiatri en dyp krise - ikke først og fremst pga. manglende resursser som er den gjengse oppfatningen, men pga. faglig ensrettethet, i form av et medisinsk(/naturvitenskapelig) paradigme som ekskluderer andre, mer hermeneutiske tilnærminger.

I sin ytterste konsekvens kan denne tilnærmingen gjøre mer skade enn godt - mye pga. den implisitte tingliggjørelsen av pasienten - og en del pasienter blir nok helt klart verre av å komme i kontakt med psykiatrien. Samtidig fins det jo fortsat intelligente og sensible terapeuter som har en videre, humanistisk forståelse av mennesket, det gjelder bare å finne dem.

Den tingliggjøringen du skriver om er så riktig!! Jeg har gjort en "interessant" oppdagelse: Når jeg har snakket om et emne i rollen som klient/pasient hos en terapeut, har jeg ofte opplevd at dette ikke falt i god jord. Når jeg så har sagt akkurat det samme i andre roller eller sammenhenger, har jeg opplevd positiv respons! Det er mye med klientrollen, blant annet forventningene som stilles til den, som ikke "går i hop" med synet på seg selv som en voksen og kanskje engasjert samfunnsborger m.m. Man behandles mer som et barn, synes jeg, eller en kvinne i den gamle kvinnerollen. Som igjen blir å presses inn i en offerROLLE. Som om man selv ikke kjenner hva man trenger og hvilke ressurser man har. Vi er jo sterke når vi har overlevd de forferdeligste ting, selv om vi samtidig kan bli sårbare for en del ting også. Og det du sier om psykiatrien... Ja, der er det ikke bare snakk om å få tilført mer penger. Fædrelandsvennen hadde svært kritiske oppslag om den i slutten av august, og de har fått mange henvendelser tilbake fra fortvilte folk som har vært i kontakt med psykiatrien.

1. oktober 2004

Anne Louise Kirkeengen er faktisk min fastlege. bare så det er sagt

I såfall har du sannsynligvis en lege og en psykiater som vil ha vanskelig for å samarbeide?

Mange av hennes pasienter har i ettertid fortalt at hun har lagt stort press på dem for å få dem til å innse at deres fysiske plager har sin bakgrunn i seksuelle overgrep og folk som overhodet ikke kan huske at de har blitt utsatt for noe som helst, har latt seg "overtale".... Jeg blir svært skeptisk av denne overdrevne troen på at man kan tolke kroppens symptomer som uttrykk for helt bestemte traumer i fortiden.

1. oktober 2004

I såfall har du sannsynligvis en lege og en psykiater som vil ha vanskelig for å samarbeide?

Mange av hennes pasienter har i ettertid fortalt at hun har lagt stort press på dem for å få dem til å innse at deres fysiske plager har sin bakgrunn i seksuelle overgrep og folk som overhodet ikke kan huske at de har blitt utsatt for noe som helst, har latt seg "overtale".... Jeg blir svært skeptisk av denne overdrevne troen på at man kan tolke kroppens symptomer som uttrykk for helt bestemte traumer i fortiden.

er sjelden helt enig med deg frosken men det er jeg nå. Dama har jo dilla på incest noe som jeg har merket. har begynt å lure på om jeg har blitt seksuelt misbrukt etter noen konsultasjoner hos henne.

1. oktober 2004

Dette kan det ikke svares klart ja eller nei på.

Den rådende oppfatning frem til de siste år har vært at traumer fra tidligere tider skal frem i lyset og diskuteres. Denne oppfatningen settes det nå spørsmål ved. Dette skyldes bred erfaring med at pasienter ikke har blitt særlig bedre etter slike terapier. Det er også kommet betydelig forskning som taler mot den tradisjonelle "krise-psykiatrien" slik vi drev den på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet.

Å grave seg ned i en fortid som ikke kan endres, kan også ta fokus bort fra nåtid og fremtid.

I hovedsak vil jeg si at din psykiater har rett, men det finnes alltid unntak.

Kan det tenkes, at å grave inn i barndommen, kan gjøre at en person bare blir forvirret og ikke vet om noe i barndommen kan ha forårsaket de problemene som vedkommende strir med i voksen alder?

Er det ikke derfor de har gått bort i fra den slags type terapi?

Jeg vet av personlig erfaring at det bare har forvirret meg. Jeg kan nemlig ha grunn til å tro at noen av mine problemer, eller årsaken til de, kan ha oppstått i barndommen, men at de allikevel ikke har gjort at jeg ble psykisk syk?...? Min far er alkoholiker (sannsynligvis, ihvertfall har jeg selv kommet til den konklusjon for nesten 20 år siden). Jeg måtte lese meg fram til det på egenhånd.

Og min mor påstår at han har hatt probl. i forhold til alkohol også da vi var barn. Og jeg følte meg utilpass på skolen, og ble utfryst (slik jeg selv opplevde det). Så noe av problemene mine må jo ha kommet også fra mine barndomsopplevelser.

Men så har jeg jo fått diagnosen asperger syndrom, som er en medfødt lidelse, en hjerneskade som har oppstått enten i fosterlivet eller på spedbarnstadiet. Og dette skyldes ikke spes. traumatiske barndomsopplevelser.

Og jeg kommer fra et noenlunde normalt hjem, ikke noen spesielt traumatiske opplevelser, ihvertfall ikke da jeg var barn, selv om det kan ha skjedd endel i tenårene og etter at jeg ble voksen.

Jeg har vært mye redd for faren min, pga truende atferd, selv om han aldri har gjort meg noe rent fysisk.

Men jeg var mye redd på skolen, spesielt barneskolen. For de andre elevene. Kan det ha skapt skader hos meg?

2. oktober 2004

Kan det tenkes, at å grave inn i barndommen, kan gjøre at en person bare blir forvirret og ikke vet om noe i barndommen kan ha forårsaket de problemene som vedkommende strir med i voksen alder?

Er det ikke derfor de har gått bort i fra den slags type terapi?

Jeg vet av personlig erfaring at det bare har forvirret meg. Jeg kan nemlig ha grunn til å tro at noen av mine problemer, eller årsaken til de, kan ha oppstått i barndommen, men at de allikevel ikke har gjort at jeg ble psykisk syk?...? Min far er alkoholiker (sannsynligvis, ihvertfall har jeg selv kommet til den konklusjon for nesten 20 år siden). Jeg måtte lese meg fram til det på egenhånd.

Og min mor påstår at han har hatt probl. i forhold til alkohol også da vi var barn. Og jeg følte meg utilpass på skolen, og ble utfryst (slik jeg selv opplevde det). Så noe av problemene mine må jo ha kommet også fra mine barndomsopplevelser.

Men så har jeg jo fått diagnosen asperger syndrom, som er en medfødt lidelse, en hjerneskade som har oppstått enten i fosterlivet eller på spedbarnstadiet. Og dette skyldes ikke spes. traumatiske barndomsopplevelser.

Og jeg kommer fra et noenlunde normalt hjem, ikke noen spesielt traumatiske opplevelser, ihvertfall ikke da jeg var barn, selv om det kan ha skjedd endel i tenårene og etter at jeg ble voksen.

Jeg har vært mye redd for faren min, pga truende atferd, selv om han aldri har gjort meg noe rent fysisk.

Men jeg var mye redd på skolen, spesielt barneskolen. For de andre elevene. Kan det ha skapt skader hos meg?

kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver Mimmy. jeg har også blitt svært forvirret av å gå igjennom barndommen min og analysere den. Mye av den kunne indikere at jeg ville få problemer i dag, men på en annen side så har jo søstera mi vokst opp med de samme oppvekstvilkårene uten å få noen psykiske problemer i det hele tatt. forstå det den som kan. jeg tror ærlig talt at alt kan ikke ligge i barndommen, jeg tror det kan ligge en medfødt sårbarhet til grunn her også.

2. oktober 2004

Denne har jeg hørt helt siden jeg gikk på grunnkurs i psykiatri midt på 80-tallet.

Min erfaring er det motsatte. de stader i landet hvor en har fått feid psykodynamikerne ut av psykiatrien, der fungrer psykiarien best.

Vi trenger mer vitenskap og mindre mystikk.

Innlegget mitt var ikke primært ment som et forsvar for psykoanalysen, som jeg er enig i at har en problematisk historie pga. sin kvasivitenskapelighet. Poenget mitt er at det er en uheldig nedprioritering av fenomenologiske tilnærminger i dagens psykiatri, og en for reduksjonistisk forklaringsmodell.

For å ta et eksempel: Selv om vi vet at schizofreni har betydelige arvelige/biologiske komponenter, så hjelper ikke det oss å forstå pasientens subjektive opplevelse av sykdommen noe bedre. Og selv om schizofreni, i hvert fall delvis, er biologisk betinget, så kan pasientens opplevelser likevel romme betydelige sannheter, som må tolkes og forstås - og ikke bare brukes som et utgangspunkt for diagnostisering og fastsettelse av nevroleptikadosering.

Her har andre tilnærminger enn den naturvitenskapelige relevans - ikke fordi jeg benekter at mennesket i prinsippet kan forklares ut fra naturvitenskapelige metoder, men fordi det dereier seg om så mange variabler at en slik tilnærming blir reduksjonistisk nesten inntil det absurde (for hvor stor forståelse ligger det egentlig i å vite at depresjon anatgelig er knyttet til lavt serotonin-nivå eller at schizofreni er linket til dopamin - dette er en svært reduksjonistisk forståelse av fenomenene).

Derfor trenger en tilnærminger som er mer hermeneutiske - og ja, dermed også mer subjektive og spekulative, men det er ikke til å komme unna når man skal forsøke å forklare et fenomen med så mange variabler som det menneskelige. I et slikt perspektiv er det minst like viktig at en god terapeut vet noe om kunst og litteratur som nevroner, for det menneskelige kan forklares på mange ulike måter, og svært lite av dette kan kvantifiseres. Einstein sa det slik: "Ikke alt som kan telles teller, og ikke alt som teller kan telles."

2. oktober 2004

Innlegget mitt var ikke primært ment som et forsvar for psykoanalysen, som jeg er enig i at har en problematisk historie pga. sin kvasivitenskapelighet. Poenget mitt er at det er en uheldig nedprioritering av fenomenologiske tilnærminger i dagens psykiatri, og en for reduksjonistisk forklaringsmodell.

For å ta et eksempel: Selv om vi vet at schizofreni har betydelige arvelige/biologiske komponenter, så hjelper ikke det oss å forstå pasientens subjektive opplevelse av sykdommen noe bedre. Og selv om schizofreni, i hvert fall delvis, er biologisk betinget, så kan pasientens opplevelser likevel romme betydelige sannheter, som må tolkes og forstås - og ikke bare brukes som et utgangspunkt for diagnostisering og fastsettelse av nevroleptikadosering.

Her har andre tilnærminger enn den naturvitenskapelige relevans - ikke fordi jeg benekter at mennesket i prinsippet kan forklares ut fra naturvitenskapelige metoder, men fordi det dereier seg om så mange variabler at en slik tilnærming blir reduksjonistisk nesten inntil det absurde (for hvor stor forståelse ligger det egentlig i å vite at depresjon anatgelig er knyttet til lavt serotonin-nivå eller at schizofreni er linket til dopamin - dette er en svært reduksjonistisk forståelse av fenomenene).

Derfor trenger en tilnærminger som er mer hermeneutiske - og ja, dermed også mer subjektive og spekulative, men det er ikke til å komme unna når man skal forsøke å forklare et fenomen med så mange variabler som det menneskelige. I et slikt perspektiv er det minst like viktig at en god terapeut vet noe om kunst og litteratur som nevroner, for det menneskelige kan forklares på mange ulike måter, og svært lite av dette kan kvantifiseres. Einstein sa det slik: "Ikke alt som kan telles teller, og ikke alt som teller kan telles."

Det er jo så mye enklere å ha med serotonin etc. å gjøre enn den til tider besværlige virkeligheten folk lever i.Den svenske psykiateren Kerstin Aldén har kritisert sitt fag for ikke å la virkeligheten spille noen som helst rolle.

Og når det gjelder folks OPPLEVELSER: det er jo viktig at hjelpere er oppmerksom på forskjellen mellom å forklare og å forstå. En forelskelse f. eks. kan sikkert forklares med hva som "skjer i hjernen", men dette sier da ingenting om betydningen den kan få i livet. Reduksjonismen er en FEILSLUTNING, fordi den hevder: "ikke mer enn..". Som "Kjærlighet er ikke mer enn noen prosesser i hjernen".

Og så blir det jo så deterministisk, for hvor blir det da av menneskets unike evne til å overskride sine gitte kår? Er det kanskje ekspertene som skal (om)programmere oss, når vi/de ønsker endring? Nei, takke meg til god, gammel humanistisk tankegang, og forestillingen om vår (relativt) frie vilje!

2. oktober 2004

Innlegget mitt var ikke primært ment som et forsvar for psykoanalysen, som jeg er enig i at har en problematisk historie pga. sin kvasivitenskapelighet. Poenget mitt er at det er en uheldig nedprioritering av fenomenologiske tilnærminger i dagens psykiatri, og en for reduksjonistisk forklaringsmodell.

For å ta et eksempel: Selv om vi vet at schizofreni har betydelige arvelige/biologiske komponenter, så hjelper ikke det oss å forstå pasientens subjektive opplevelse av sykdommen noe bedre. Og selv om schizofreni, i hvert fall delvis, er biologisk betinget, så kan pasientens opplevelser likevel romme betydelige sannheter, som må tolkes og forstås - og ikke bare brukes som et utgangspunkt for diagnostisering og fastsettelse av nevroleptikadosering.

Her har andre tilnærminger enn den naturvitenskapelige relevans - ikke fordi jeg benekter at mennesket i prinsippet kan forklares ut fra naturvitenskapelige metoder, men fordi det dereier seg om så mange variabler at en slik tilnærming blir reduksjonistisk nesten inntil det absurde (for hvor stor forståelse ligger det egentlig i å vite at depresjon anatgelig er knyttet til lavt serotonin-nivå eller at schizofreni er linket til dopamin - dette er en svært reduksjonistisk forståelse av fenomenene).

Derfor trenger en tilnærminger som er mer hermeneutiske - og ja, dermed også mer subjektive og spekulative, men det er ikke til å komme unna når man skal forsøke å forklare et fenomen med så mange variabler som det menneskelige. I et slikt perspektiv er det minst like viktig at en god terapeut vet noe om kunst og litteratur som nevroner, for det menneskelige kan forklares på mange ulike måter, og svært lite av dette kan kvantifiseres. Einstein sa det slik: "Ikke alt som kan telles teller, og ikke alt som teller kan telles."

Det er jo så mye enklere å ha med serotonin etc. å gjøre enn den til tider besværlige virkeligheten folk lever i.Den svenske psykiateren Kerstin Aldén har kritisert sitt fag for ikke å la virkeligheten spille noen som helst rolle.

Og når det gjelder folks OPPLEVELSER: det er jo viktig at hjelpere er oppmerksom på forskjellen mellom å forklare og å forstå. En forelskelse f. eks. kan sikkert forklares med hva som "skjer i hjernen", men dette sier da ingenting om betydningen den kan få i livet. Reduksjonismen er en FEILSLUTNING, fordi den hevder: "ikke mer enn..". Som "Kjærlighet er ikke mer enn noen prosesser i hjernen".

Og så blir det jo så deterministisk, for hvor blir det da av menneskets unike evne til å overskride sine gitte kår? Er det kanskje ekspertene som skal (om)programmere oss, når vi/de ønsker endring? Nei, takke meg til god, gammel humanistisk tankegang, og forestillingen om vår (relativt) frie vilje!

3. oktober 2004

Jeg skal se om jeg får fatt i boka, men et tips bruk ikke ditt rette navn, webmaster pleier ikke å godta det.

Du sa at jeg ikke måtte bruke mitt rette navn. Men så lenge jeg IKKE skriver om mitt privatliv eller om andre personer som vil kunne identifiseres, kan jeg ikke se at dette skulle kunne være noe som helst problem.

Jeg skriver om generelle problemstillinger omkring overgrep. Jeg vet veldig godt hva jeg sier; jeg har skrevet innlegg om overgrep i Dagbladet, Morgenbladet og Dagsavisen med fullt navn, der jeg "titulerer" meg som overgrepsoffer. Dette er et bevisst valg, da jeg synes det er viktig at noen gir dette problemet et ansikt utad. Det er dessverre slik at de fleste ofre skammer seg - enda det ikke er DE som har gjort noe galt! Skammen burde tilhøre overgriperne, derfor nekter jeg å gi dem seieren ved at offeret skal måtte gå i skammekroken.

Dersom jeg som engasjert samfunnsborger skal måtte gjemme meg for offentligheten, synes jeg det ville være ren undertrykkelse. Det ville være brudd på § 10 i Den europeiske Menneskerettskonvensjonen (om ytringsfrihet). Fagpersonene som svarer står jo også fram med navn, og i brukermedvirkningens tidsalder ville det være helt urimelig at vi andre skal måtte skjule oss.

Om jeg skulle skrive om private ting eller om andre identifiserbare personer, så vil jeg selvsagt bruke pseudonym.

Så å nekte voksne mennesker å snakke offentlig om tema man brenner for under fullt navn, er å utøve et totalitært regime!

Er det best å fortrenge ubehagelige hendelser?

Anbefalte innlegg

Gjest policy

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Mest aktive i denne tråden

Populære dager

Mest aktive i denne tråden

Populære dager

Gjest Sigrun

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest Yly

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest provosert!

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest stressless

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest policy

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest policy

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest Sigrun

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest forvirret over psykiateren

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest en annen

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Nils Håvard Dahl, psykiater

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest Sigrun

Lenke til kommentar

Del på andre sider

frosken

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest forvirret over psykiateren

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Mimmy

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest Timari

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest en annen

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest Sigrun

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest Sigrun

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest S.

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Bli med i samtalen

Siste tråder i samme kategori

Kunngjøringer