Når dagene er et stort ork.

[Gjest Eivor]

Hver dag er et stort ork å komme gjennom. Et stort mareritt. Klokka går så sagte. Den har stoppet. Føler jeg presser meg gjennom de uuutholdige minuttene. De uuutholdige dagene.

Når en dag er ferdig og jeg legger meg, tenker jeg at nå jeg er endelig ferdig med mandagen. Og neste dag, tirsdag og enda en ny dag onsdag og enda en ,og enda en ,og enda en og enda en ny grusom dag..

Føler dagene bare er svarte. Er bare trist. Har bare lyst til å dø. Hvis jeg kunne ha bestemt så hadde jeg tatt selvmord for lenge siden. Føler jeg lever fordi andre vil det.

Men jeg vil ikke. Jeg vil ikke presse meg mere. Dagene har vært uuutholdbare i mange mange år. Hele barndommen, ungdomsåra og voksenåra er grusomme. Full av mobbing og ensomhet. Har ikke sett noe glede i livet.

Bare et stort ork. Ingen liten solstråle engang. Bare svart. Beksvart. Kullsvart. Det eneste jeg ser fram til er døden. Og for hver eneste minutt som går, jo nærmere er jeg døden.

Jeg ønsker jeg hadde vært 100 år. Da hadde jeg ivertfall vært ferdig med 100 år, og vist at livet snart endelig er slutt. Jeg synes det er så synd på de menneskene som har klart å holde ut i 100 år. Stakkars mennesker. Hvordan klarer de i holde ut i 100 år? Når jeg nesten ikke klarer en time til?

Ønsker jeg hadde blitt skutt på gata. Da hadde jeg endelig fått fred og ro inne i meg. Da hadde jeg endelig slippet å presse meg gjennom enda en ny uuutholbar dag.

Hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg orke enda en ny trist, vond, grusom, fryktelig, dag?

[Gjest lei_av_alt]

Hei Eivor!

Jeg har dessverre ikke så mye sympati å komme med til deg. Jeg føler med deg, synes det er vondt at du har hatt et hardt liv osv, men likevel må du prøve å fylle dagene dine med noe. Liker du dyr? Hvorfor ikke få en hund eller katt i så tilfelle. Hund skulle vært på blå resept!

Enhver er sin egen lykkes smed sies det, og det kan det kanskje være noe i? I allefall til en viss grad.

Tenker på deg.