Hjem igjen?

[lille, store, redde meg]

Jeg er hjemme igjen. For tiden er jeg innlagt på psykiatrisk, men er hjemme i helgen. Det går ikke så bra. Skal bli utskrevet på mandag. Det er godt å være hjemme. Men jeg gruer meg til å måtte være hjemme. Ville egentlig bare skrive et innlegg for å si til dere på chatten at jeg ikke har glemt dere. Jeg har det bare veldig tøfft akuratt nå. Har fortalt det nå. Fordi jeg husker nå. Jeg forstår mer nå. Hadde det egentlig bedre for en stund siden. Nå sliter jeg med panikkangst og flashback. Husker plutselig. Får full panikk. Blir så kvalmen, så sliten og så fryktelig liten. Har ikke kontroll over hodet og ikke over kroppen. Sover lite, spiser lite, tenker mye og føler meg på siden av megselv. Føler meg ruset. Er det normalt? Føler jeg begynner å bli gal. Jeg har ikke tid til å bli gal jeg. Jeg har press på meg fra barnevernet og press fra familien. Kommer liksom ingen vei jeg. Tiden går, men jeg står på stedet hvil. Legen på psyk ba meg legge lokk på det for en stund. Forstår han hva han ber meg om? Hvordan skal jeg klare å legge lokk minner som oversvømmer meg 24 timer i døgnet? Her har jeg fortrengt dette i mange mange år. Og når jeg endelig husker blir jeg bedt om å legge lokk på det. Jeg kan nesten ikke tro mine egne ører. Føler jeg går med en maske. Bak masken er jeg liten og sårbar. Jeg har daglige angstanfall og jeg føler meg fysisk syk. Jeg har på toppen av det hele fått en tarmsykdom. Har mistet matlysten helt. Jeg er redd for å dø. Sliter med dødsangst. Men alt jeg spiser kommer enten rett ut igjen fordi jeg ikke tar medisinene mot ulcerøs colitt elller hva det nå heter. Eller jeg kaster opp -uten å stikke fingrene i halsen. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette eller hva jeg prøver å si. Men jeg husker som om det var i går. Kaoset inni meg har fått et navn og jeg har fortalt det. Overgrep. Voldtekt. Jeg kjenner på alt på en gang. Den smerten jeg aldri turde kjenne på som liten. Det er den jeg kjenner på nå. Og den gjør meg syk. Den gjør meg gal. Kjenner det var utryggt å komme hjem. Hadde det ikke vært for samboeren min hadde jeg klamret meg fast på psyk. Jeg trenger noe tryggt. Jeg har noe tryggt, men det er ikke tryggt nok. Jeg er så forferdelig redd. Og jeg føler meg så altfor sårbar.Vær så snill og si at dette blir bedre. For blir det verre orker jeg ikke stå i det. Beklager, men har jeg ikke nådd bånnen nå så vet ikke jeg. Setter på meg masken. Smiler. Kjenner jeg holder angsten på avstand. Strever med å holde den på avstand. Kjenne på den sier de. Men jeg orker ikke. Ikke nå! Jeg er så fryktelig sliten.

Kommer tilbake på chatten så snart er utskrevet og så snart jeg orker.

Takk for at dere orket å lese innlegget mitt.

Hadde behov for å få ut litt frustrasjon før jeg går å legger meg.

God natt alle sammen.

[Anniken79]

Sender deg en klem. Det blir bedre, men dessverre så tar det tid. Hold ut, du er så uendelig verdifull. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men prøv å tro på det likevel. Vet ikke så mye mer å si, men føler med deg.

[lille, store, redde meg]

Sender deg en klem. Det blir bedre, men dessverre så tar det tid. Hold ut, du er så uendelig verdifull. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men prøv å tro på det likevel. Vet ikke så mye mer å si, men føler med deg.

Ser ikke ut til at ting blir bedre... Nå får jeg sikkert ikke ADHD utredningen, fordi det er overgrepene som har skylda. Skulle holdt kjeft. Jeg skriver bok om det. Har ikke tenkt å snakke om det. Det blir for teit. Jeg har min måte å bearbeide ting på. Angrer på at jeg fortalte noe. Vil ha utredning nå. Blir gal av å vente. Vet at jeg har ADHD, så hva venter de på? Skal jeg liksom bearbeide dette nå først? Det blir for dumt! Dessuten hadde angstanfallene mine en fysisk forklaring. Jeg har gått med betennelse og infeksjon veldig lenge. Også har jeg hepatitt og nettopp fått beskjed om at jeg har ulcerøs colitt og cølliaki. Det ene topper det andre. Blodtrykket er lavt. Og pulsen er så lav at jeg kan besvime når som helst. Derfor hadde jeg hjertebank. Nå er jeg mye roligere, fordi legene ikke skriker oppi trynet på meg at det bare er angst. Når jeg egentlig er syk og trenger antibiotika.

[Anniken79]

Ser ikke ut til at ting blir bedre... Nå får jeg sikkert ikke ADHD utredningen, fordi det er overgrepene som har skylda. Skulle holdt kjeft. Jeg skriver bok om det. Har ikke tenkt å snakke om det. Det blir for teit. Jeg har min måte å bearbeide ting på. Angrer på at jeg fortalte noe. Vil ha utredning nå. Blir gal av å vente. Vet at jeg har ADHD, så hva venter de på? Skal jeg liksom bearbeide dette nå først? Det blir for dumt! Dessuten hadde angstanfallene mine en fysisk forklaring. Jeg har gått med betennelse og infeksjon veldig lenge. Også har jeg hepatitt og nettopp fått beskjed om at jeg har ulcerøs colitt og cølliaki. Det ene topper det andre. Blodtrykket er lavt. Og pulsen er så lav at jeg kan besvime når som helst. Derfor hadde jeg hjertebank. Nå er jeg mye roligere, fordi legene ikke skriker oppi trynet på meg at det bare er angst. Når jeg egentlig er syk og trenger antibiotika.

Hei! Kommer av en eller annen grunn ikke inn på forumet, så husker jo nesten ikke hva jeg skrev til deg. Men jeg synes ihvertfall at det er bra at de har funnet ut hva som plager deg fysisk og at du kan få hjelp for dette. Skjønner at du blir roligere av det. Det var leit å høre at så mye kommer oppå hverandre for deg. Alle disse diagnosene du har fått kan umulig være lett å takle. Vet du at du ikke får utredning for ADHD eller tror du at du ikke får det? Dessverre er det sånn at mange overgripere utnytter det at noen har for eksempel ADHD eller andre problemer fordi de da tror at det blir lettere å skjule det som har skjedd fordi en jo likevel har symptomer. Og det er jo faktisk helt forferdelig, og utrolig utspekulert og sleipt gjort. Men det at du har symptomer på overgrep betyr ikke at du ikke har ADHD. Og det at du har ADHD betyr ikke at du ikke også har behov for å bearbeide overgrepene. Det ble kanskje litt vanskelig forklart, men skjønner du hva jeg mener? At helsepersonell vil du skal bearbeide overgrepene behøver ikke å bety at de ikke tar din ADHD alvorlig. Ihvertfall bør det ikke bety det. Men jeg forstår godt at det blir fryktelig mye for deg nå, og kanskje bør du prøve å ta en ting av gangen hvis du klarer det. Jeg håper virkelig det er noen der som forstår deg og som kan hjelpe deg gjennom dette. Ikke noe rart at du føler deg både fortvilet og kanskje sinna?! Tenker på deg

[lille, store, redde meg]

Hei! Kommer av en eller annen grunn ikke inn på forumet, så husker jo nesten ikke hva jeg skrev til deg. Men jeg synes ihvertfall at det er bra at de har funnet ut hva som plager deg fysisk og at du kan få hjelp for dette. Skjønner at du blir roligere av det. Det var leit å høre at så mye kommer oppå hverandre for deg. Alle disse diagnosene du har fått kan umulig være lett å takle. Vet du at du ikke får utredning for ADHD eller tror du at du ikke får det? Dessverre er det sånn at mange overgripere utnytter det at noen har for eksempel ADHD eller andre problemer fordi de da tror at det blir lettere å skjule det som har skjedd fordi en jo likevel har symptomer. Og det er jo faktisk helt forferdelig, og utrolig utspekulert og sleipt gjort. Men det at du har symptomer på overgrep betyr ikke at du ikke har ADHD. Og det at du har ADHD betyr ikke at du ikke også har behov for å bearbeide overgrepene. Det ble kanskje litt vanskelig forklart, men skjønner du hva jeg mener? At helsepersonell vil du skal bearbeide overgrepene behøver ikke å bety at de ikke tar din ADHD alvorlig. Ihvertfall bør det ikke bety det. Men jeg forstår godt at det blir fryktelig mye for deg nå, og kanskje bør du prøve å ta en ting av gangen hvis du klarer det. Jeg håper virkelig det er noen der som forstår deg og som kan hjelpe deg gjennom dette. Ikke noe rart at du føler deg både fortvilet og kanskje sinna?! Tenker på deg

Takk for svar. Ja, jeg forstår godt hva du mener. Tror kanskje jeg må ta å få orden på magen og infeksjonen først. Prøve ihvertfall. Men når jeg hører ordet kronisk gir jeg på en måte opp. Da jeg leste svaret ditt gikk det opp for meg at jeg faktisk har like mye krav på den utredningen nå som før. Og at det er jo noe jeg tror, det at jeg nå ikke får den. Men jeg kom også på en annen ting som jeg lurer på... Synes jeg har hørt at behandleren din har taushetsplikt overfor ALLE når du forteller om overgrep. Stemmer det? Isåfall kan han ikke fortelle det til barnevernet. Fatter ikke hvorfor han sier han skal fortelle det til barnevernet. De har jo absolutt ingenting med det! Jeg er 22 år og har en gutt i fosterhjem. Så hva skiller det dem? Er ikke noe kult om noe av det første som skjer når du betror deg er at dine verste fiender får vite om det! Kanskje jeg burde tatt kontakt med advokat iforhold til taushetsplikt? Synes absolutt jeg burde få bestemme hvem som skal vite om det. Eller?

Ble det litt mye nå?

Burde ha laget ny tråd kanskje?

[Anniken79]

Takk for svar. Ja, jeg forstår godt hva du mener. Tror kanskje jeg må ta å få orden på magen og infeksjonen først. Prøve ihvertfall. Men når jeg hører ordet kronisk gir jeg på en måte opp. Da jeg leste svaret ditt gikk det opp for meg at jeg faktisk har like mye krav på den utredningen nå som før. Og at det er jo noe jeg tror, det at jeg nå ikke får den. Men jeg kom også på en annen ting som jeg lurer på... Synes jeg har hørt at behandleren din har taushetsplikt overfor ALLE når du forteller om overgrep. Stemmer det? Isåfall kan han ikke fortelle det til barnevernet. Fatter ikke hvorfor han sier han skal fortelle det til barnevernet. De har jo absolutt ingenting med det! Jeg er 22 år og har en gutt i fosterhjem. Så hva skiller det dem? Er ikke noe kult om noe av det første som skjer når du betror deg er at dine verste fiender får vite om det! Kanskje jeg burde tatt kontakt med advokat iforhold til taushetsplikt? Synes absolutt jeg burde få bestemme hvem som skal vite om det. Eller?

Ble det litt mye nå?

Burde ha laget ny tråd kanskje?

Hei! Det ble ikke mye i det hele tatt.Behandleren din har taushetsplikt når du forteller ham/henne om overgrep. Er du innlagt på psykiatrisk vil behandlergruppen, dvs den gruppen av sykepleiere/vernepleiere/hjelpepleiere/fysioterapeut som har ansvar for deg også få vite om det fordi du skal få best mulig behandling. Men de har jo også selvfølgelig taushetsplikt. Din behandler har taushetsplikt overfor andre innstanser dersom du ikke gir ditt samtykke til at de får innsyn i din journal. Det gjelder sykehus, politi osv. Den eneste grunnen de kan ha for å gi opplysninger til barnevernet er visst de mener det er fare for omsorgssvikt. Men jeg kan umulig se at det at du har vært utsatt for overgrep skal være grunn for at du ikke kan ta deg av ditt barn. Men jeg vet jo egentlig veldig lite om deg og din situasjon. Det kan kanskje være lurt å spørre din behandler rett ut om hvorfor han vil fortelle dette til barnevernet. Hva han tenker det vil føre til og hva han tenker om taushetsplikt. For det er faktisk så strengt at om du for eksempel blir innlagt på sykehus må de ha ditt samtykke for å få innsyn i journal fra psyk. Og anmelder du til politiet må du skrive under på fritak av taushetsplikt for at de skal kunne snakke med psyk. Er bare det jeg har erfaring med, men skulle tro det samme gjaldt barnevern med mindre det jeg skrev over om omsorgssvikt. Anmelder du overgrepene til politiet har du rett på gratis bistandsadvokat som kan hjelpe deg med alle slike spørsmål og de rettighetene du har. Dersom du ikke anmelder kan du jo prøve jussformidlingen, eller hvis du bor i en større by din bys uavhengige sosialrådgivning. Tror begge disse skal være gratis. Forstår veldig godt at det å få beskjed om at en har fått en kronisk sykdom som ulcerøs kolitt er vanskelig å takle. Men det går å leve med slike sykdommer. Gi deg selv den tiden du trenger til å godta det og til å bli vant til tanken. Du vil med tiden lære å leve med det. Men i begynnelsen er det helt normalt med både sinne, skuffelse, sorg osv. Så gi deg tid til den prosessen. Bare pass på at det ikke går over i bitterhet, for du vil få det best med deg selv hvis du til slutt klarer å godta den og leve med den. Det høres kanskje helt umulig ut akkurat nå, men prøv å være tålmodig med deg selv. Når det gjelder det at du tror at du ikke vil få ADHD utredning så spør din behandler om det også. Så slipper du å gå rundt å gruble på alle disse tingene. Dersom du synes det er vanskelig å spørre så skriv ut hele tråden og la han lese det. Det har jeg gjort en gang med min behandler. Ønsker deg masse lykke til. Du er tøff, dette kan du klare. Ikke gi deg. Klem

[lille, store, redde meg]

Hei! Det ble ikke mye i det hele tatt.Behandleren din har taushetsplikt når du forteller ham/henne om overgrep. Er du innlagt på psykiatrisk vil behandlergruppen, dvs den gruppen av sykepleiere/vernepleiere/hjelpepleiere/fysioterapeut som har ansvar for deg også få vite om det fordi du skal få best mulig behandling. Men de har jo også selvfølgelig taushetsplikt. Din behandler har taushetsplikt overfor andre innstanser dersom du ikke gir ditt samtykke til at de får innsyn i din journal. Det gjelder sykehus, politi osv. Den eneste grunnen de kan ha for å gi opplysninger til barnevernet er visst de mener det er fare for omsorgssvikt. Men jeg kan umulig se at det at du har vært utsatt for overgrep skal være grunn for at du ikke kan ta deg av ditt barn. Men jeg vet jo egentlig veldig lite om deg og din situasjon. Det kan kanskje være lurt å spørre din behandler rett ut om hvorfor han vil fortelle dette til barnevernet. Hva han tenker det vil føre til og hva han tenker om taushetsplikt. For det er faktisk så strengt at om du for eksempel blir innlagt på sykehus må de ha ditt samtykke for å få innsyn i journal fra psyk. Og anmelder du til politiet må du skrive under på fritak av taushetsplikt for at de skal kunne snakke med psyk. Er bare det jeg har erfaring med, men skulle tro det samme gjaldt barnevern med mindre det jeg skrev over om omsorgssvikt. Anmelder du overgrepene til politiet har du rett på gratis bistandsadvokat som kan hjelpe deg med alle slike spørsmål og de rettighetene du har. Dersom du ikke anmelder kan du jo prøve jussformidlingen, eller hvis du bor i en større by din bys uavhengige sosialrådgivning. Tror begge disse skal være gratis. Forstår veldig godt at det å få beskjed om at en har fått en kronisk sykdom som ulcerøs kolitt er vanskelig å takle. Men det går å leve med slike sykdommer. Gi deg selv den tiden du trenger til å godta det og til å bli vant til tanken. Du vil med tiden lære å leve med det. Men i begynnelsen er det helt normalt med både sinne, skuffelse, sorg osv. Så gi deg tid til den prosessen. Bare pass på at det ikke går over i bitterhet, for du vil få det best med deg selv hvis du til slutt klarer å godta den og leve med den. Det høres kanskje helt umulig ut akkurat nå, men prøv å være tålmodig med deg selv. Når det gjelder det at du tror at du ikke vil få ADHD utredning så spør din behandler om det også. Så slipper du å gå rundt å gruble på alle disse tingene. Dersom du synes det er vanskelig å spørre så skriv ut hele tråden og la han lese det. Det har jeg gjort en gang med min behandler. Ønsker deg masse lykke til. Du er tøff, dette kan du klare. Ikke gi deg. Klem

Tusen takk for svar.

Du tar deg så god tid til å svare meg at jeg nesten føler meg litt til bry.

Men ang. barnevernet, så bor gutten min i fosterhjem.

De tok ham ikke pga. omsorgsvikt. De har tatt utredning på omsorgen og den er det ikke noe galt med.

De tok ham fordi jeg har hatt et alvorlig rusproblem.

De trodde ikke jeg ville klare å holde meg nykter, men det har jeg klart.

Og i over to år har jeg vært nykter.

Russuget er jeg kvitt for godt.

Jeg tar ikke stesolid som jeg får av legen engang.

Har fått alt som heter rus langt opp i halsen.

Nå ser barnevernet at det går bra.

Så kanskje jeg får gutten min hjem.

Men det er en lang prosses.

Behandleren min sier at selvfølgelig må barnevernet få vite det.

For da kan de forstå hvorfor ting har vært slik som det har vært.

Men jeg mener det har de ingenting med.

Jeg har sett folk som har blitt dømt av barnevernet for det de har opplevd.

Og de har fått masse skyldfølelse og gitt opp kampen.

Jeg mener barnevernet ikke har noe med overgrepene.

For jeg klarer ikke at de vet det når de har en slik makt over meg som de nå har.

Jeg skal kjempe mot dem i retten på nyåret.

Og dette er så ferskt for meg å snakke om enda, at jeg hadde ikke takklet at de var noen av de første som skulle få vite det.

Men jeg har sjekket opp hvordan det er i min sak, både med advokat og smi. Det er ingen grunn til at han skal måtte si det til barnevernet.

Så hvorfor sier han da at han allikevell må det.

Får det ikke til å stemme.

Virket som om han mistet troen på meg etter han fikk vite om overgrepene.

Men jeg skal til ham i morgen.

Da skal jeg ta det opp med ham.

Sist jeg var hos ham skulle jeg det, men det ble liksom ikke.

Føler den timen går før jeg får sagt noe.

Og en ting til:

Det du sa om å printe ut tråden...

Jeg ville vise ham noe jeg hadde skrevet når jeg to dager etter overgrepet la meg inn på psykiatrisk.

Jeg var ganske langt nede men klarte ikke sette ord på det med å snakke.

Jeg skrev noe som forklarte situasjonen min veldig godt.

Dette ba jeg ham lese.

Det ville han ikke!

Jeg ble mildt sagt jævlig skuffa, siden han før har sagt at det er greit at jeg skriver ting på epost, for da kan han forstå hva jeg tenker.

Men etter jeg fortalte om overgrep, ble det plutselig for mye bry å lese hva jeg skrev.

Da måtte jeg sette ord på det selv.

Jaja tenkte jeg.

Hvis det er slik kan det faen meg bare være med hele behandlingen.

Jeg skrev masse meldinger om at jeg stod fast.

Han sa han skulle lese det, men han sa aldri noe etterpå.

Og det gjorde ikke jeg heller.

Jeg maste om det jeg hadde skrevet i ei uke.

La den på vaktrommet på psyk og sa den lå der til ham.

Men den ble aldri nevnt.

Så hvorfor i helvete sa jeg noe i det hele tatt?

Jeg angrer som bare det.

For jeg blir jo søren ikke forstått en plass.

Er litt sent å gi ham boka nå.

Jeg skrev i den hver dag på psyk, så det er litt mye å lese.

Tørr ikke lese den selv engang....

[Anniken79]

Tusen takk for svar.

Du tar deg så god tid til å svare meg at jeg nesten føler meg litt til bry.

Men ang. barnevernet, så bor gutten min i fosterhjem.

De tok ham ikke pga. omsorgsvikt. De har tatt utredning på omsorgen og den er det ikke noe galt med.

De tok ham fordi jeg har hatt et alvorlig rusproblem.

De trodde ikke jeg ville klare å holde meg nykter, men det har jeg klart.

Og i over to år har jeg vært nykter.

Russuget er jeg kvitt for godt.

Jeg tar ikke stesolid som jeg får av legen engang.

Har fått alt som heter rus langt opp i halsen.

Nå ser barnevernet at det går bra.

Så kanskje jeg får gutten min hjem.

Men det er en lang prosses.

Behandleren min sier at selvfølgelig må barnevernet få vite det.

For da kan de forstå hvorfor ting har vært slik som det har vært.

Men jeg mener det har de ingenting med.

Jeg har sett folk som har blitt dømt av barnevernet for det de har opplevd.

Og de har fått masse skyldfølelse og gitt opp kampen.

Jeg mener barnevernet ikke har noe med overgrepene.

For jeg klarer ikke at de vet det når de har en slik makt over meg som de nå har.

Jeg skal kjempe mot dem i retten på nyåret.

Og dette er så ferskt for meg å snakke om enda, at jeg hadde ikke takklet at de var noen av de første som skulle få vite det.

Men jeg har sjekket opp hvordan det er i min sak, både med advokat og smi. Det er ingen grunn til at han skal måtte si det til barnevernet.

Så hvorfor sier han da at han allikevell må det.

Får det ikke til å stemme.

Virket som om han mistet troen på meg etter han fikk vite om overgrepene.

Men jeg skal til ham i morgen.

Da skal jeg ta det opp med ham.

Sist jeg var hos ham skulle jeg det, men det ble liksom ikke.

Føler den timen går før jeg får sagt noe.

Og en ting til:

Det du sa om å printe ut tråden...

Jeg ville vise ham noe jeg hadde skrevet når jeg to dager etter overgrepet la meg inn på psykiatrisk.

Jeg var ganske langt nede men klarte ikke sette ord på det med å snakke.

Jeg skrev noe som forklarte situasjonen min veldig godt.

Dette ba jeg ham lese.

Det ville han ikke!

Jeg ble mildt sagt jævlig skuffa, siden han før har sagt at det er greit at jeg skriver ting på epost, for da kan han forstå hva jeg tenker.

Men etter jeg fortalte om overgrep, ble det plutselig for mye bry å lese hva jeg skrev.

Da måtte jeg sette ord på det selv.

Jaja tenkte jeg.

Hvis det er slik kan det faen meg bare være med hele behandlingen.

Jeg skrev masse meldinger om at jeg stod fast.

Han sa han skulle lese det, men han sa aldri noe etterpå.

Og det gjorde ikke jeg heller.

Jeg maste om det jeg hadde skrevet i ei uke.

La den på vaktrommet på psyk og sa den lå der til ham.

Men den ble aldri nevnt.

Så hvorfor i helvete sa jeg noe i det hele tatt?

Jeg angrer som bare det.

For jeg blir jo søren ikke forstått en plass.

Er litt sent å gi ham boka nå.

Jeg skrev i den hver dag på psyk, så det er litt mye å lese.

Tørr ikke lese den selv engang....

Først av alt, du er ikke til bry. Det måp du ikke tenke. Og så, så utrolig flink du er som har vært nykter i to år. Du har all grunn til å være stolt av deg selv for det. Du er kjempeflink. Hvordan gikk det når du snakket med behandleren din på psyk? Jeg kan heller ikke forstå at han absolutt skal fortelle om overgrepene til barnevernet. Hvis du føler det blir feil, uansett hvor gode intensjoner han måtte ha for å si det, så stå på ditt. Han har ikke lov å si det, og det er tross alt din historie og du som bestemmer over den og hvem som skal vite om den. Føler du det blir feil at barnevernet vet om det så føler du det blir feil. Jeg synes også det er veldig rart at han ikke ville lese det du hadde skrevet eller kommentere det han har lest tidligere. Jeg er vant til å få tilbakemeldinger på mine mailer til konsulent på smi og at psykologen min og legen min leser hvis jeg synes det er lettere..... Kanskje denne mannen kan og forstår lite om overgrep. Det hadde ikke vært en ide å bruke smi i stedet for psykologen til å bearbeide overgrepene? Eller eventuelt finne en annen psykolog? Tror smi kan hjelpe deg med å finne en psykolog som kan endel om overgrep slik at det blir bedre for deg? Han høres jo ikke noe flink ut, og uansett så skal det litt kjemi til også for at det skal fungere mellom en psykolog og en klient. Ellers så synes jeg du er en tøff dame, og du fortjener å få den oppfølgingen og hjelpen du har behov for. Bare ved at du har klart å være nykter i to år viser at du har både vilje og styrke. Og det skal du være stolt av. Tenker på deg. Klem

[lille, store, redde meg]

Først av alt, du er ikke til bry. Det måp du ikke tenke. Og så, så utrolig flink du er som har vært nykter i to år. Du har all grunn til å være stolt av deg selv for det. Du er kjempeflink. Hvordan gikk det når du snakket med behandleren din på psyk? Jeg kan heller ikke forstå at han absolutt skal fortelle om overgrepene til barnevernet. Hvis du føler det blir feil, uansett hvor gode intensjoner han måtte ha for å si det, så stå på ditt. Han har ikke lov å si det, og det er tross alt din historie og du som bestemmer over den og hvem som skal vite om den. Føler du det blir feil at barnevernet vet om det så føler du det blir feil. Jeg synes også det er veldig rart at han ikke ville lese det du hadde skrevet eller kommentere det han har lest tidligere. Jeg er vant til å få tilbakemeldinger på mine mailer til konsulent på smi og at psykologen min og legen min leser hvis jeg synes det er lettere..... Kanskje denne mannen kan og forstår lite om overgrep. Det hadde ikke vært en ide å bruke smi i stedet for psykologen til å bearbeide overgrepene? Eller eventuelt finne en annen psykolog? Tror smi kan hjelpe deg med å finne en psykolog som kan endel om overgrep slik at det blir bedre for deg? Han høres jo ikke noe flink ut, og uansett så skal det litt kjemi til også for at det skal fungere mellom en psykolog og en klient. Ellers så synes jeg du er en tøff dame, og du fortjener å få den oppfølgingen og hjelpen du har behov for. Bare ved at du har klart å være nykter i to år viser at du har både vilje og styrke. Og det skal du være stolt av. Tenker på deg. Klem

Huff, nå fikk jeg dårlig samvittighet overfor behandleren min...

Han er jo så god!

Var ikke meningen å klage på ham i det hele tatt.

Ble bare så skuffet som jeg sa.

Men han leser mailene jeg sender.

Vet han leser de, men kunne jo ha fått et lite svar tilbake da...

Uansett, jeg bør sikkert bruke SMI.

Det er bare det å begynne...

Uansett, takk for svar.

Jeg er litt sliten i dag, så det blir ikke noe langt innlegg.

Men jeg har lest innlegget ditt flere ganger.

Takk for oppmuntring.

Håper du ikke glemmer degselv.