Asperger Syndrom

[Timthesmurf]

Jeg er 21 år gammel gutt, fikk diagnosen AS for ca 3 måneder siden. Noen som vil kommentere eller komme noen svar på noen av spørsmålene mine?

1. Kan man gjøre noe for å begrense, hindre eller lindre tvangstanker?

2. Hvorfor blir jeg ofte så sliten på slutten av dagen, spesielt psykisk sliten? Kan jeg gjøre noe med dette?

3. Jeg føler at jeg er nærmest dømt til å ha gjennomsnittlig lav selvtillit. Hva synes andre AS er viktig for at de skal oppnå bedre selvtillit?

4. Når noen spør meg om hva AS er, hvilke faktorer er viktigst å ta fram? Jeg synes det fremdeles er vanskelig å skjønne mye av det forskerne sier.

5. Mine nærmeste, særlig eventuell fremtidig kjæreste;

Hvilke ting bør de tenke over med tanke på min diagnose, forholdsregler, kommunikasjon, osv?

6. Jeg har en sosial angst mot det å være blant mennesker, men jeg trives svært godt blant dyr. Jeg har vært hestepasser og trives blant hester. Hvor er logikken?

Jeg vet jeg trenger menneskelig kontakt, men har store problemer når jeg først får det... En stor hestekos får meg til å føle en form for tilfredsstillelse. Jeg tror ikke jeg klarer å ta imot en klem av et menneske sånn uten videre... sannsynligvis vil jeg det når jeg forelsker meg, men mine egne venner, familie klarer jeg ikkke.... Hvordan burde jeg tenke, si, gjøre?

På fohånd takk.

[Mimmy]

Jeg syns du beskriver det veldig godt hvordan du føler det. Jeg kan imidlertid ikke gi deg noen gode svar, fordi jeg strever med de samme tingene selv. Hvordan man sier at man har asperger syndrom, blant annet, og hva man skal trekke fram. Og det er jo derfor man mener at det trenges profesjonell hjelp i hvordan man formidler en slik diagnose. Har jeg lest et sted.

Men jeg har ikke fått noen profesjonell hjelp i den forbindelse, så det mangler tydeligvis noe hos våre behandlere, som ikke makter å hjelpe oss med disse tingene.

Og at de makter å hjelpe oss til å forstå diagnosen, der syns jeg også det mangler en god del. Jeg følte meg nærmest hensatt i vakuum, ved å få diagnosen. Føles det slik for deg også?

Men jeg mener fremdeles at man kan ikke lese det som står om asperger, og tro at alt gjelder for en selv.

Det med slitenheten, det stemmer også for meg. Det er svært slitsomt å være sosial, til tider. Og jeg har skjønt at dette er et fellestrekk for alle som har asperger syndrom, at de liker å være sosiale, men at det gjør at de blir slitne. Og at det simpelthen bare er sånn, det finnes ikke noe svar på hvorfor det er sånn, bare at slik fungerer hjernen vår.

Jeg tror det går an å tenke seg en teori på at vi bruker feil deler av hjernen når vi er sosiale, vi bruker den intellektuelle delen der vi egentlig skulle brukt intuisjon/ikke verbale ferdigheter. Noe som ville vært langt mindre slitsomt.

Men jeg vil understreke at dette er en høyst privat teori, jeg vet ikke om det stemmer.

Når det gjelder fysikk, så er jeg svært glad i klemmer, men det bør helst være bjørneklemmer, jeg kan ikke fordra å bli tatt lett på, egentlig. Og så er jeg følsom for lukt og lyd. Og så misliker jeg fysisk nærhet over lengre tidsrom, f.eks at et barn sitter på fanget for lenge, eller at jeg skal prøve å sove tett sammen med noen.

Jeg tror det er fordi jeg opplever det som veldig intenst. Men ellers at jeg har de samme behovene for fysisk nærhet som andre (tror jeg, da). Og så misliker jeg intenst forandringer i daglig rutine og den daglige situasjon. Det blir jeg faktisk syk av, jeg får diare, muskelsmerter, forkjølelse osv...mao at immunforsvaret knekker sammen midlertidig.

[Gjest Legetidsskrift]

Vet ikke om denne linken er interessant? :-)

http://careerfocus.bmjjournals.com/cgi/content/full/329/7468/130

[Gjest bebba]

Jeg syns du beskriver det veldig godt hvordan du føler det. Jeg kan imidlertid ikke gi deg noen gode svar, fordi jeg strever med de samme tingene selv. Hvordan man sier at man har asperger syndrom, blant annet, og hva man skal trekke fram. Og det er jo derfor man mener at det trenges profesjonell hjelp i hvordan man formidler en slik diagnose. Har jeg lest et sted.

Men jeg har ikke fått noen profesjonell hjelp i den forbindelse, så det mangler tydeligvis noe hos våre behandlere, som ikke makter å hjelpe oss med disse tingene.

Og at de makter å hjelpe oss til å forstå diagnosen, der syns jeg også det mangler en god del. Jeg følte meg nærmest hensatt i vakuum, ved å få diagnosen. Føles det slik for deg også?

Men jeg mener fremdeles at man kan ikke lese det som står om asperger, og tro at alt gjelder for en selv.

Det med slitenheten, det stemmer også for meg. Det er svært slitsomt å være sosial, til tider. Og jeg har skjønt at dette er et fellestrekk for alle som har asperger syndrom, at de liker å være sosiale, men at det gjør at de blir slitne. Og at det simpelthen bare er sånn, det finnes ikke noe svar på hvorfor det er sånn, bare at slik fungerer hjernen vår.

Jeg tror det går an å tenke seg en teori på at vi bruker feil deler av hjernen når vi er sosiale, vi bruker den intellektuelle delen der vi egentlig skulle brukt intuisjon/ikke verbale ferdigheter. Noe som ville vært langt mindre slitsomt.

Men jeg vil understreke at dette er en høyst privat teori, jeg vet ikke om det stemmer.

Når det gjelder fysikk, så er jeg svært glad i klemmer, men det bør helst være bjørneklemmer, jeg kan ikke fordra å bli tatt lett på, egentlig. Og så er jeg følsom for lukt og lyd. Og så misliker jeg fysisk nærhet over lengre tidsrom, f.eks at et barn sitter på fanget for lenge, eller at jeg skal prøve å sove tett sammen med noen.

Jeg tror det er fordi jeg opplever det som veldig intenst. Men ellers at jeg har de samme behovene for fysisk nærhet som andre (tror jeg, da). Og så misliker jeg intenst forandringer i daglig rutine og den daglige situasjon. Det blir jeg faktisk syk av, jeg får diare, muskelsmerter, forkjølelse osv...mao at immunforsvaret knekker sammen midlertidig.

Du forklarer deg utrolig bra. Må si at jeg er imponert siden jeg har erfaring av personer med asperger som har vanskeligheter med å forklare og sette ord på følelser og tanker. Jeg jobber en del med slike barn, og er noen ganger veldig i tvil om hvor mye trening jeg skal gi dem på det området. At de må ha forutsigbarhet er felles, og at de er vare for lyder. Men de er også individer og noen er glade i musikk, andre ikke. Alle har til felles å ikke klare å delta i kor, teater eller dramaøvelser på skolen. Han jeg kjenner best er en fantastisk intelligent gutt og jeg håper virkelig at han får fremtid innen data, fysikk eller kjemi f.eks. Det høres ut som hans ønske, men han har ikke lett for å uttrykke ønsker.

[Mimmy]

Du forklarer deg utrolig bra. Må si at jeg er imponert siden jeg har erfaring av personer med asperger som har vanskeligheter med å forklare og sette ord på følelser og tanker. Jeg jobber en del med slike barn, og er noen ganger veldig i tvil om hvor mye trening jeg skal gi dem på det området. At de må ha forutsigbarhet er felles, og at de er vare for lyder. Men de er også individer og noen er glade i musikk, andre ikke. Alle har til felles å ikke klare å delta i kor, teater eller dramaøvelser på skolen. Han jeg kjenner best er en fantastisk intelligent gutt og jeg håper virkelig at han får fremtid innen data, fysikk eller kjemi f.eks. Det høres ut som hans ønske, men han har ikke lett for å uttrykke ønsker.

"Alle har til felles å ikke klare å delta i kor, teater eller dramaøvelser på skolen."

Skriver du. Men jeg tror ikke dette er så veldig typisk for asperger, at de ikke klarer å delta i slike ting. Jeg har ingen problemer med det, og var som barn med i skolekorps, og trivdes med dette. Jeg tror at noe av grunnen til at jeg trivdes med det, var at det er ikke så personlig, og ikke så veldig sosialt heller.

Og jeg spilte piano, noe som jeg trivdes enda bedre med, nettopp fordi det var så lite sosialt, tror jeg nesten.

Og jeg kjenner ei anna jente med asperger, som er med i kor, og ser ut til å trives med det, enda jeg opplever henne som hardere rammet enn meg...? Men det de aller fleste barn med asperger IKKE klarer å delta i, er lagspill. Det er bare forvirrende og direkte skremmende, jeg husker jeg var livredd for de gymtimene der vi ble TVUNGET til å være med på sånt noe. Fy skam for lærerstanden, sier jeg bare.

Takk forresten for at du sier du syns jeg er flink til å forklare følelsene mine. Jeg har brukt mye tid på å tenke ut hva det er jeg egentlig føler, og hvordan jeg kan uttrykke det best, så det er veldig godt å høre at arbeidet jeg har gjort med det, faktisk har gitt noe uttelling.

Men jeg føler meg allikevel forvirret, og syns ikke jeg har klart å uttrykke meg godt nok. Jeg er misunnelig på dere andre, som ser ut til å evne å uttrykke det så godt på andre måter. Og som jeg ikke skjønner, jeg skjønner ikke hva dere prøver å uttrykke, veldig ofte.

Og så prøver jeg å tenke meg det rent intellektuelt, i hvertfall så tror jeg det er det som skjer. Min eksmann sa en gang (jeg er pr tiden separert) at jeg ikke skulle prøve så hardt, fordi han trodde det gjorde meg så sliten. At jeg skulle tillate meg å være autistisk.

En annen ting som jeg har tenkt på, er om mennesker med asperger syndrom, bør bli foreldre. Jeg har selv vært gravid 3 ganger, men hver gang gikk det like galt. Og jeg vet jo at handikappet mitt kan gjøre det vanskelig å "lese" barna, og jeg har mye angst også, og depresjon. Jeg har svært lyst til å bli mor en gang i tiden, og min psykolog har sagt at jeg ikke er av den typen menneske som ikke burde få barn.

Men betyr det egentlig at jeg bør få barn? Og vil barna bli tatt ifra meg, dersom jeg får noen? En eller annen gang i fremtiden? Det er sånne tanker jeg sliter med.

Jeg har tenkt mye på hva som kan gjøres for å omgå de hindringene som finnes, blant annet ved at barna kommer i barnehage (sosialiseres), at jeg sørger for at barna helt fra spedbarnstadiet ikke får meg som eneste innflytelse, men at mye innflytelse kommer fra andre enn meg. Er redd for at barna skal bli skadelidende av at jeg mangler noe som jeg ikke engang vet så nøye hva er.

[Dorthe]

"Alle har til felles å ikke klare å delta i kor, teater eller dramaøvelser på skolen."

Skriver du. Men jeg tror ikke dette er så veldig typisk for asperger, at de ikke klarer å delta i slike ting. Jeg har ingen problemer med det, og var som barn med i skolekorps, og trivdes med dette. Jeg tror at noe av grunnen til at jeg trivdes med det, var at det er ikke så personlig, og ikke så veldig sosialt heller.

Og jeg spilte piano, noe som jeg trivdes enda bedre med, nettopp fordi det var så lite sosialt, tror jeg nesten.

Og jeg kjenner ei anna jente med asperger, som er med i kor, og ser ut til å trives med det, enda jeg opplever henne som hardere rammet enn meg...? Men det de aller fleste barn med asperger IKKE klarer å delta i, er lagspill. Det er bare forvirrende og direkte skremmende, jeg husker jeg var livredd for de gymtimene der vi ble TVUNGET til å være med på sånt noe. Fy skam for lærerstanden, sier jeg bare.

Takk forresten for at du sier du syns jeg er flink til å forklare følelsene mine. Jeg har brukt mye tid på å tenke ut hva det er jeg egentlig føler, og hvordan jeg kan uttrykke det best, så det er veldig godt å høre at arbeidet jeg har gjort med det, faktisk har gitt noe uttelling.

Men jeg føler meg allikevel forvirret, og syns ikke jeg har klart å uttrykke meg godt nok. Jeg er misunnelig på dere andre, som ser ut til å evne å uttrykke det så godt på andre måter. Og som jeg ikke skjønner, jeg skjønner ikke hva dere prøver å uttrykke, veldig ofte.

Og så prøver jeg å tenke meg det rent intellektuelt, i hvertfall så tror jeg det er det som skjer. Min eksmann sa en gang (jeg er pr tiden separert) at jeg ikke skulle prøve så hardt, fordi han trodde det gjorde meg så sliten. At jeg skulle tillate meg å være autistisk.

En annen ting som jeg har tenkt på, er om mennesker med asperger syndrom, bør bli foreldre. Jeg har selv vært gravid 3 ganger, men hver gang gikk det like galt. Og jeg vet jo at handikappet mitt kan gjøre det vanskelig å "lese" barna, og jeg har mye angst også, og depresjon. Jeg har svært lyst til å bli mor en gang i tiden, og min psykolog har sagt at jeg ikke er av den typen menneske som ikke burde få barn.

Men betyr det egentlig at jeg bør få barn? Og vil barna bli tatt ifra meg, dersom jeg får noen? En eller annen gang i fremtiden? Det er sånne tanker jeg sliter med.

Jeg har tenkt mye på hva som kan gjøres for å omgå de hindringene som finnes, blant annet ved at barna kommer i barnehage (sosialiseres), at jeg sørger for at barna helt fra spedbarnstadiet ikke får meg som eneste innflytelse, men at mye innflytelse kommer fra andre enn meg. Er redd for at barna skal bli skadelidende av at jeg mangler noe som jeg ikke engang vet så nøye hva er.

Jeg ser ingen grunn til at du ikke skal få barn hvis du har lyst og er klar for oppgaven.

Ingen mødre er perfekte, noe gærnt er det med oss alle. Jeg tror ikke du trenger å være redd for at de skal ta fra deg barnet fordi om du har Asberger. Benytt deg av de hjelpetiltakene som finnes. Jeg synes det virker som du fungerer bra og at du ser hva du eventuelt vil trenge hjelp til.

Men du trenger vel først en ny mann ;o)

[Mimmy]

Jeg ser ingen grunn til at du ikke skal få barn hvis du har lyst og er klar for oppgaven.

Ingen mødre er perfekte, noe gærnt er det med oss alle. Jeg tror ikke du trenger å være redd for at de skal ta fra deg barnet fordi om du har Asberger. Benytt deg av de hjelpetiltakene som finnes. Jeg synes det virker som du fungerer bra og at du ser hva du eventuelt vil trenge hjelp til.

Men du trenger vel først en ny mann ;o)

Jepp. Det trenger jeg jo...Takk skal du ha. Det er bare det at jeg har hørt av andre (ei såkalt venninne) og eksmannen min, at jeg neppe blir ei god mor, pga at jeg har asperger, og at det ikke finnes nok hjelpetiltak som kan avhjelpe situasjonen. Noe jeg har blitt svært såret av.

Jeg tror selv at jeg kan bli ei god mor, dersom jeg får enkelte hjelpetiltak, som gjør at barna mine kan sosialiseres på riktig måte. Men det er rart med selvtilliten, det skal nok ikke så mye til for å bryte ned selvtilliten min. Men jeg har ikke tenkt å hoppe på den første og beste mann for å få barn...

Jeg tror noe av det viktigste jeg kan gi mitt barn, er tryggheten av å se at jeg lever i et godt samliv med en annen mann. Men det med barn har jo vist seg noe vanskelig for meg uansett, så det spørs om jeg i det hele tatt vil ha anledning til å bli mor.

Min psykolog har sagt at hun ikke har noen motforestillinger mot at jeg får barn, så det er jo mulig at jeg overdriver betydningen av det eksmannen min sier.

Det hører med til historien at han neppe heller blir far med det første....han har lurt meg hele samlivet vårt. Han er av naturlige grunner ikke tiltrukket av meg...()

[frosken]

Jepp. Det trenger jeg jo...Takk skal du ha. Det er bare det at jeg har hørt av andre (ei såkalt venninne) og eksmannen min, at jeg neppe blir ei god mor, pga at jeg har asperger, og at det ikke finnes nok hjelpetiltak som kan avhjelpe situasjonen. Noe jeg har blitt svært såret av.

Jeg tror selv at jeg kan bli ei god mor, dersom jeg får enkelte hjelpetiltak, som gjør at barna mine kan sosialiseres på riktig måte. Men det er rart med selvtilliten, det skal nok ikke så mye til for å bryte ned selvtilliten min. Men jeg har ikke tenkt å hoppe på den første og beste mann for å få barn...

Jeg tror noe av det viktigste jeg kan gi mitt barn, er tryggheten av å se at jeg lever i et godt samliv med en annen mann. Men det med barn har jo vist seg noe vanskelig for meg uansett, så det spørs om jeg i det hele tatt vil ha anledning til å bli mor.

Min psykolog har sagt at hun ikke har noen motforestillinger mot at jeg får barn, så det er jo mulig at jeg overdriver betydningen av det eksmannen min sier.

Det hører med til historien at han neppe heller blir far med det første....han har lurt meg hele samlivet vårt. Han er av naturlige grunner ikke tiltrukket av meg...()

Jeg synes ikke jeg har forutsetninger for å mene noe om hvorvidt du bør få barn eller ikke. Til det vet vi altfor lite om hvordan du fungerer i nærkontakt.

Generelt sett tror jeg den type vanskeligheter med samspill som Asperger ofte innebærer, kan være ganske katastrofalt for et lite barns utvikling. Man vet at det tidlige samspillet mellom omsorgsperson og spebarnet er svært vesentlig for dets videre utvikling. Den sensitivitet som kreves i dette samspillet er vel nettopp noe av det som kan være kjernen i problematikken til en med Asperger.

[Dorthe]

Jepp. Det trenger jeg jo...Takk skal du ha. Det er bare det at jeg har hørt av andre (ei såkalt venninne) og eksmannen min, at jeg neppe blir ei god mor, pga at jeg har asperger, og at det ikke finnes nok hjelpetiltak som kan avhjelpe situasjonen. Noe jeg har blitt svært såret av.

Jeg tror selv at jeg kan bli ei god mor, dersom jeg får enkelte hjelpetiltak, som gjør at barna mine kan sosialiseres på riktig måte. Men det er rart med selvtilliten, det skal nok ikke så mye til for å bryte ned selvtilliten min. Men jeg har ikke tenkt å hoppe på den første og beste mann for å få barn...

Jeg tror noe av det viktigste jeg kan gi mitt barn, er tryggheten av å se at jeg lever i et godt samliv med en annen mann. Men det med barn har jo vist seg noe vanskelig for meg uansett, så det spørs om jeg i det hele tatt vil ha anledning til å bli mor.

Min psykolog har sagt at hun ikke har noen motforestillinger mot at jeg får barn, så det er jo mulig at jeg overdriver betydningen av det eksmannen min sier.

Det hører med til historien at han neppe heller blir far med det første....han har lurt meg hele samlivet vårt. Han er av naturlige grunner ikke tiltrukket av meg...()

Ikke bry deg om hva exen din sier. Ekser sier mye rart bare for å såre. Min første sa akkurat det samme til meg når vi skulle skilles. Han hadde aldri brydd seg om meg egentlig. Det såret forferdelig. I ettertid skjønner jeg jo at de ikke er sant for vi var gift i sju år og jeg ser ikke at han hadde noen spesielle fordeler av å være gift med meg. Så hvorfor stakk han ikke av da? Egentlig var han nok mest fornærmet fordi jeg hev ham ut.

[Gjest bebba]

"Alle har til felles å ikke klare å delta i kor, teater eller dramaøvelser på skolen."

Skriver du. Men jeg tror ikke dette er så veldig typisk for asperger, at de ikke klarer å delta i slike ting. Jeg har ingen problemer med det, og var som barn med i skolekorps, og trivdes med dette. Jeg tror at noe av grunnen til at jeg trivdes med det, var at det er ikke så personlig, og ikke så veldig sosialt heller.

Og jeg spilte piano, noe som jeg trivdes enda bedre med, nettopp fordi det var så lite sosialt, tror jeg nesten.

Og jeg kjenner ei anna jente med asperger, som er med i kor, og ser ut til å trives med det, enda jeg opplever henne som hardere rammet enn meg...? Men det de aller fleste barn med asperger IKKE klarer å delta i, er lagspill. Det er bare forvirrende og direkte skremmende, jeg husker jeg var livredd for de gymtimene der vi ble TVUNGET til å være med på sånt noe. Fy skam for lærerstanden, sier jeg bare.

Takk forresten for at du sier du syns jeg er flink til å forklare følelsene mine. Jeg har brukt mye tid på å tenke ut hva det er jeg egentlig føler, og hvordan jeg kan uttrykke det best, så det er veldig godt å høre at arbeidet jeg har gjort med det, faktisk har gitt noe uttelling.

Men jeg føler meg allikevel forvirret, og syns ikke jeg har klart å uttrykke meg godt nok. Jeg er misunnelig på dere andre, som ser ut til å evne å uttrykke det så godt på andre måter. Og som jeg ikke skjønner, jeg skjønner ikke hva dere prøver å uttrykke, veldig ofte.

Og så prøver jeg å tenke meg det rent intellektuelt, i hvertfall så tror jeg det er det som skjer. Min eksmann sa en gang (jeg er pr tiden separert) at jeg ikke skulle prøve så hardt, fordi han trodde det gjorde meg så sliten. At jeg skulle tillate meg å være autistisk.

En annen ting som jeg har tenkt på, er om mennesker med asperger syndrom, bør bli foreldre. Jeg har selv vært gravid 3 ganger, men hver gang gikk det like galt. Og jeg vet jo at handikappet mitt kan gjøre det vanskelig å "lese" barna, og jeg har mye angst også, og depresjon. Jeg har svært lyst til å bli mor en gang i tiden, og min psykolog har sagt at jeg ikke er av den typen menneske som ikke burde få barn.

Men betyr det egentlig at jeg bør få barn? Og vil barna bli tatt ifra meg, dersom jeg får noen? En eller annen gang i fremtiden? Det er sånne tanker jeg sliter med.

Jeg har tenkt mye på hva som kan gjøres for å omgå de hindringene som finnes, blant annet ved at barna kommer i barnehage (sosialiseres), at jeg sørger for at barna helt fra spedbarnstadiet ikke får meg som eneste innflytelse, men at mye innflytelse kommer fra andre enn meg. Er redd for at barna skal bli skadelidende av at jeg mangler noe som jeg ikke engang vet så nøye hva er.

Det var vel feil å skrive 'alle', siden jeg ikke kjenner 'alle' godt nok. Det er noe av dette med lag og samspill og høye lyder. Guttene er glade i fotball, og det byr på problemer, men er en god sosial trening også så lenge de har brennende lyst å være med.

Jeg tror at når du møter en mann igjen, og har kommet deg over bruddet med eksmannen så ser du annerledes på det å bli mor. Det er fort gjort å si og mene noe om andre mennesker. Husk at når den tiden kommer så blir ikke du bare mor så er det 'dere' som blir foreldre sammen. Hør på psykologen din og forhold deg til ham/henne.

[Mimmy]

Jeg synes ikke jeg har forutsetninger for å mene noe om hvorvidt du bør få barn eller ikke. Til det vet vi altfor lite om hvordan du fungerer i nærkontakt.

Generelt sett tror jeg den type vanskeligheter med samspill som Asperger ofte innebærer, kan være ganske katastrofalt for et lite barns utvikling. Man vet at det tidlige samspillet mellom omsorgsperson og spebarnet er svært vesentlig for dets videre utvikling. Den sensitivitet som kreves i dette samspillet er vel nettopp noe av det som kan være kjernen i problematikken til en med Asperger.

Nå har jeg jo ikke tenkt å bli mor sånn aldeles helt alene da, meg bekjent så trengs det to om den oppgaven...()

Og jeg er klar over at barnet må sosialiseres, og at jeg ikke strekker helt til i den sammenheng. Men det er jo derfor man bør være to om oppgaven. Jeg syns bare det er sårende å høre at jeg nærmest "satser" på å bli ei dårlig mor, når tilfellet er det motsatte.

Jeg vet at jeg blir nødt til å bruke mer energi på å skjønne barnet enn det som er vanlig, men jeg har litt erfaring med spedbarn allerede, og jeg vet jeg skjønner det godt hvis de er sultne f.eks. det er noe med måten de skriker på. Litt sånn uforklarlig hvordan jeg ser det, men det slår aldri feil, uansett hvilket spedbarn det er.

Og jeg skjønner når det er andre ting som skjer også (). Selv om det er mulig at jeg ikke oppfanger alle signaler, så oppfatter jeg tydeligvis noe. Og jeg er glad i å ha omgang med spedbarn, jeg vet jeg har større problemer med litt større barn, som løper omkring, at det stresser meg.

Jeg bruker endel energi på å holde oversikten (jeg har f.eks.3 tantebarn, og de holder meg virkelig opptatt på den måten). Ett barn, derimot, klarer jeg fint å holde oversikten på.

Jeg har planlagt å bruke barnehage til mine barn, så fort det er mulig, for at de skal få sosial trening. Og sannsynligvis også voksne barnepassere, eller ei voksen dame med egne unger.

[frosken]

Nå har jeg jo ikke tenkt å bli mor sånn aldeles helt alene da, meg bekjent så trengs det to om den oppgaven...()

Og jeg er klar over at barnet må sosialiseres, og at jeg ikke strekker helt til i den sammenheng. Men det er jo derfor man bør være to om oppgaven. Jeg syns bare det er sårende å høre at jeg nærmest "satser" på å bli ei dårlig mor, når tilfellet er det motsatte.

Jeg vet at jeg blir nødt til å bruke mer energi på å skjønne barnet enn det som er vanlig, men jeg har litt erfaring med spedbarn allerede, og jeg vet jeg skjønner det godt hvis de er sultne f.eks. det er noe med måten de skriker på. Litt sånn uforklarlig hvordan jeg ser det, men det slår aldri feil, uansett hvilket spedbarn det er.

Og jeg skjønner når det er andre ting som skjer også (). Selv om det er mulig at jeg ikke oppfanger alle signaler, så oppfatter jeg tydeligvis noe. Og jeg er glad i å ha omgang med spedbarn, jeg vet jeg har større problemer med litt større barn, som løper omkring, at det stresser meg.

Jeg bruker endel energi på å holde oversikten (jeg har f.eks.3 tantebarn, og de holder meg virkelig opptatt på den måten). Ett barn, derimot, klarer jeg fint å holde oversikten på.

Jeg har planlagt å bruke barnehage til mine barn, så fort det er mulig, for at de skal få sosial trening. Og sannsynligvis også voksne barnepassere, eller ei voksen dame med egne unger.

Jeg presiserte at jeg ikke uttalte meg om deg konkret, men om den problematikk som vanligvis er noe av kjernen i Asperger-problematikken.

Dersom man bare vil ha de svar man ønsker seg, så er dette ikke det beste stedet å skrive innlegg.

[Mimmy]

Jeg presiserte at jeg ikke uttalte meg om deg konkret, men om den problematikk som vanligvis er noe av kjernen i Asperger-problematikken.

Dersom man bare vil ha de svar man ønsker seg, så er dette ikke det beste stedet å skrive innlegg.

Har jeg sagt at jeg har blitt sur for noe du har skrevet, da...? Jeg har jo faktisk skrevet at jeg er enig med deg, at det er aspekter ved å ha asperger syndrom, som kan virke negativt inn på et barn.

Akkurat som en hvilken som helst annen sykdom som en voksen måtte ha, også kan virke negativt inn på de barna de har....()

Men du må vel være enig i at dette er et ømtålig tema, og dersom du ikke er sikker på om svaret du kommer med angår meg, skulle du kanskje være litt mer forsiktig, enn å bruke ord som katastrofalt for et barns utvikling...akkurat som om jeg skulle være ute etter å skade noen.

Unnskyld hvis jeg faktisk tar det personlig, da...men det ville vanskelig la seg unngå.

[frosken]

Har jeg sagt at jeg har blitt sur for noe du har skrevet, da...? Jeg har jo faktisk skrevet at jeg er enig med deg, at det er aspekter ved å ha asperger syndrom, som kan virke negativt inn på et barn.

Akkurat som en hvilken som helst annen sykdom som en voksen måtte ha, også kan virke negativt inn på de barna de har....()

Men du må vel være enig i at dette er et ømtålig tema, og dersom du ikke er sikker på om svaret du kommer med angår meg, skulle du kanskje være litt mer forsiktig, enn å bruke ord som katastrofalt for et barns utvikling...akkurat som om jeg skulle være ute etter å skade noen.

Unnskyld hvis jeg faktisk tar det personlig, da...men det ville vanskelig la seg unngå.

Som sagt, så har jeg presisert at jeg ikke vil mene noe om hvorvidt du bør får barn eller ikke.

På generelt grunnlag mener jeg at mødre med Asperger kan ha store vanskeligheter med å delta i det viktige samspillet med et spebarn som danner grunnlag for flere sider ved barnets utvikling. Sykdom hos foreldre vil kunne ha forskjellig effekt på barns oppvekstvilkår, og dessverre tror jeg at foreldre som evt. har vansker med nærkontakt og samspill med andre kan gi sine barn en dårligere start på livet enn hva som er tilfellet ved en del andre sykdomstilstander.

[Mimmy]

Som sagt, så har jeg presisert at jeg ikke vil mene noe om hvorvidt du bør får barn eller ikke.

På generelt grunnlag mener jeg at mødre med Asperger kan ha store vanskeligheter med å delta i det viktige samspillet med et spebarn som danner grunnlag for flere sider ved barnets utvikling. Sykdom hos foreldre vil kunne ha forskjellig effekt på barns oppvekstvilkår, og dessverre tror jeg at foreldre som evt. har vansker med nærkontakt og samspill med andre kan gi sine barn en dårligere start på livet enn hva som er tilfellet ved en del andre sykdomstilstander.

Du skriver at:

"På generelt grunnlag mener jeg at mødre med Asperger kan ha store vanskeligheter med å delta i det viktige samspillet med et spebarn som danner grunnlag for flere sider ved barnets utvikling. Sykdom hos foreldre vil kunne ha forskjellig effekt på barns oppvekstvilkår, og dessverre tror jeg at foreldre som evt. har vansker med nærkontakt og samspill med andre kan gi sine barn en dårligere start på livet enn hva som er tilfellet ved en del andre sykdomstilstander. "

Ja, det tror jeg også, og det tror også andre, som faktisk ER mødre, og som har asperger syndrom. Stikkordet er: KAN gi. Er veldig fornøyd med at du ikke uttaler deg kategorisk, om noe som man egentlig ikke kan vite virkningen av, det blir egentlig bare gjetning.

Ville man f.eks. sagt at Albert Einstein ikke burde hatt barn? Mannen er jo et geni, og kunne sikkert gitt et barn verdifulle kunnskaper...()

De påstår at Albert Einstein også hadde asperger syndrom. Og Isaac Newton, og Lenin.

Jeg leste en artikkel engang, om ei mor som hadde 3 barn, og fikk diagnosen asperger syndrom etter at hun hadde fått barna sine, og hun beskrev veldig godt endel vanskeligheter hun opplevde i samspill med barna sine, vanskeligheter som jeg egentlig ikke kunne kjenne meg så tydelig igjen i.

Hun beskrev vanskeligheten med å vite hvor barna befant seg, blant annet. Og å kunne "lese" hva barna ville. Siden hun hadde 3 barn, og de hadde kommet ganske tett, så var det slitsomt for henne å holde oversikten. Og så beskrev hun en situasjon, der hun hadde kledd på et av barna fra innerst til ytterst, uten å ha sagt et eneste ord til barnet, noe moren hennes hadde reagert sterkt på.

Jeg er ikke slik, jeg snakker mye og ofte med barn, spesielt spedbarn. Det er så fint å se når de prøver å svare, uten å kunne ordene. Så jeg prøver å tyde hva de egentlig "sier" når de skriker eller skratter eller gir fra seg andre lyder.

Og jeg lykkes faktisk nokså bra, det stemmer i de fleste situasjoner....hvis jeg tror at et spedbarn skriker fordi det er sultent, så stemmer det i 99% av situasjonene.

Men jeg har andre typer vanskeligheter, som jeg ser kan gi potensielle problemer, dersom jeg ikke finner alternative metoder. Så det er nok viktig at vi er to om rollen, og at den andre parten IKKE har asperger....

Dette er vel nærmest en akademisk situasjon/diskusjon...jeg får neppe barn med det første, jeg skal jo i tilfelle skaffe meg en ny livspartner, og det lar seg ikke gjøre sånn over natten...og vedkommende skal jo godta mitt litt spesielle handikapp.

[Gemini]

Du skriver at:

"På generelt grunnlag mener jeg at mødre med Asperger kan ha store vanskeligheter med å delta i det viktige samspillet med et spebarn som danner grunnlag for flere sider ved barnets utvikling. Sykdom hos foreldre vil kunne ha forskjellig effekt på barns oppvekstvilkår, og dessverre tror jeg at foreldre som evt. har vansker med nærkontakt og samspill med andre kan gi sine barn en dårligere start på livet enn hva som er tilfellet ved en del andre sykdomstilstander. "

Ja, det tror jeg også, og det tror også andre, som faktisk ER mødre, og som har asperger syndrom. Stikkordet er: KAN gi. Er veldig fornøyd med at du ikke uttaler deg kategorisk, om noe som man egentlig ikke kan vite virkningen av, det blir egentlig bare gjetning.

Ville man f.eks. sagt at Albert Einstein ikke burde hatt barn? Mannen er jo et geni, og kunne sikkert gitt et barn verdifulle kunnskaper...()

De påstår at Albert Einstein også hadde asperger syndrom. Og Isaac Newton, og Lenin.

Jeg leste en artikkel engang, om ei mor som hadde 3 barn, og fikk diagnosen asperger syndrom etter at hun hadde fått barna sine, og hun beskrev veldig godt endel vanskeligheter hun opplevde i samspill med barna sine, vanskeligheter som jeg egentlig ikke kunne kjenne meg så tydelig igjen i.

Hun beskrev vanskeligheten med å vite hvor barna befant seg, blant annet. Og å kunne "lese" hva barna ville. Siden hun hadde 3 barn, og de hadde kommet ganske tett, så var det slitsomt for henne å holde oversikten. Og så beskrev hun en situasjon, der hun hadde kledd på et av barna fra innerst til ytterst, uten å ha sagt et eneste ord til barnet, noe moren hennes hadde reagert sterkt på.

Jeg er ikke slik, jeg snakker mye og ofte med barn, spesielt spedbarn. Det er så fint å se når de prøver å svare, uten å kunne ordene. Så jeg prøver å tyde hva de egentlig "sier" når de skriker eller skratter eller gir fra seg andre lyder.

Og jeg lykkes faktisk nokså bra, det stemmer i de fleste situasjoner....hvis jeg tror at et spedbarn skriker fordi det er sultent, så stemmer det i 99% av situasjonene.

Men jeg har andre typer vanskeligheter, som jeg ser kan gi potensielle problemer, dersom jeg ikke finner alternative metoder. Så det er nok viktig at vi er to om rollen, og at den andre parten IKKE har asperger....

Dette er vel nærmest en akademisk situasjon/diskusjon...jeg får neppe barn med det første, jeg skal jo i tilfelle skaffe meg en ny livspartner, og det lar seg ikke gjøre sånn over natten...og vedkommende skal jo godta mitt litt spesielle handikapp.

Uten å ta stilling til diskusjonen for øvrig, så vil jeg si at det ikke nødvendigvis er noen sammenheng mellom det å være en stor vitenskapsmann og det å være en god forelder, ref. kommentarer ang. Einstein og de andre kjente personene som kanskje hadde Asperger. Å lære bort faglige kunnskaper er vel ikke det primære av hva en for en forelder, først og fremst er det vel å gi kjærlighet, skape nærhet, trygghet og alt annet grunnleggende som bidrar til at barnet får en god oppvekst.

[Mimmy]

Uten å ta stilling til diskusjonen for øvrig, så vil jeg si at det ikke nødvendigvis er noen sammenheng mellom det å være en stor vitenskapsmann og det å være en god forelder, ref. kommentarer ang. Einstein og de andre kjente personene som kanskje hadde Asperger. Å lære bort faglige kunnskaper er vel ikke det primære av hva en for en forelder, først og fremst er det vel å gi kjærlighet, skape nærhet, trygghet og alt annet grunnleggende som bidrar til at barnet får en god oppvekst.

Nei, enig i det...tok det bare med for å vise at det ikke bare er diagnosen man bør ta utgangspunkt i, kanskje...(). Det kan være andre sider av ens personlighet som barnet kan ta med seg, og være en ballast i den verden vi lever i.

Syns for øvrig at det er så kald en verden vi lever i, at det er vanskelig å vokse opp i den og bli et fullstendig menneske uansett hvilke foreldre man måtte ha. Det er så mye påvirkninger som gjør at man blir avstumpet...f.eks. hvor mange drap man bevitner på tv i løpet av en hel oppvekst.

Foreldrene er ofte en liten påvirkningsfaktor i dette, egentlig. Men i den første perioden i barnets liv, er det jo forelderen som har den største rollen.

Må bare gjenta at psykologen min ikke har noen motforestillinger mot at jeg får barn, og hun har barn selv. Men at hun skjønner at det er en del ting som jeg må ta stilling til, som andre foreldre slipper.