drukket tett i en mnd.. skadevirkning? j19

[verity]

jeg har drukket tett i en måned. drukket minst 6 pils for hver gang og oppover til en helvflaske sprit. ikke spydd. blandet med imovane *3 og 4 , 10 ganger. nå vært i utlandet en uke nettopp med MYE drikking hver dag.. nok vært bevistløs et par ganger med promille mot 4..

Kan jeg ha fått skader av dette som jeg ennå ikke vet om? etter 2 alkofrie døgn har jeg litt magesmerter og store humørsingninger.. bør jeg oppsøke lege og ta test? noen som vet noe om eventuelle skader jeg kan ha fått? sliter med litt dødsangst akkurat nå selv om jeg egentlig ikke bryr meg så veldig...

er en jente på 19, 170cm høy, 70 kg...

takk for alle svar!

[Mistera]

hmmm.... skader, ja klart du kan få skader, har du en dårlig lever så er du f**** for å si det sånn, dessuten så kan du ende opp som alkoholiker, eller enda værre du kan få alkoholforgiftning og dø... men, men pytt pytt!

[verity]

vet det hørtes teit ut at jeg egentlig ikke bryr meg så veldig! trekker det tilbake. jeg VIL leve. nå vil jeg ihvertfall det, men jeg begynner jo å drikke nettopp fordi jeg er deprimert og ikke vil leve lenger.. og den følelsen er der også lenge etter at drikkeperioden er over. heldigvis har jeg en eller annen kraft i meg som alltid får meg til å våkne opp når det er gått for langt og hjelper meg til å komme inn på riktig spor igjen:)

alkohol er vel det siste problemet jeg har nå..

det er rart med det. har du en gang i livet kjent rus, vil du bare ha mer. og noen søker også andre rusopplevelse enn de vanlige, nikotin og alkohol.

jeg tror ikke vi hadde klart oss uten alkohol. da kun i så fall hvis det ble erstattet med pot eller noe, som er omtrent ufarlig sammenlignet med alkohol! men,mem jeg er ferdig med alkoholproblemene, hvorfor stresse med det, når en får så hangover og ikke fungerer på jobb, når du kan ta amfetamin og ha en susende bra kveld og tilogmed fungere dritbra dagen etterpå og er kjæmpeeffektiv på jobb og sosial og alt. nå har jeg prøvd mye i livet og enda er ikke grensene nådd. grensen går ved heroin. det hade jeg aldri gjort. jeg hadde prostituert meg lenge før det!

men rusene har åpnet så mange nye dører for meg,at jeg nå ser hele livet i et nytt perspektiv! nå vet jeg hva som er viktig. lykke og bringe lykke til andre. jeg skal aldri mer forsømme familie, kjæreste eller venner mer. for uten de hadde ikke mitt liv hatt noen mening! mange oppdager dette for sent, når de allerede har kastet vekk årene på å jobbe, nesten ikke har sett dine egne barn voksne opp. alle kompisene har for lengst laget pokerlag hvor du ikke er velkommen. og blir du syk må du dra alene på sykehuset, for konen din gidder ikke følge en mann som var bortreist under fødslene og om et barn er sykt aldri tar permisjon fra jobben istedenfor konen. nei uff... nå tenker jeg for langt igjen. poenget er at jeg er så glad for å ha det livet jeg har, og kunne aldri tenkt meg å leve et liv uten rus. jeg kommer aldri til å verken slutte å røyke, drikke, bruke hasj eller amfetamin. livet hadde ikke vært det samme uten.

tro du jeg trenger hjelp?

dumt spm egentlig, for jeg vil ikke ha hjelp. jeg er i utgangspunket bipolar, men har sluttet med alle medisinene. de stemninsstabiliserende lamictal. fontex som skal holde meg oppe, og seroquel for at jeg ikke skal komme for høyt og bli psykotisk...

det er en spennende periode som ligger forann meg nå, når jeg ikke tar noe som helst. jeg har alltid vært i tvil på om jeg egentlig er bipolar, og nå skal jeg teste det ut. det er en risiko å ta fordi jeg kan falle ned i depresjonen igjen. men jeg vet nå at det går over. og nettopp fordio jeg har lært å takle livet, meg selv og følelsene mine vet jeg nå at jeg kan overleve ALT!

jeg er lei av å være en pasient, det eneste en diagnosen gir deg er en identitet som er vanskelig å frigjøre seg fra. faktisk så er det å få en diagnose med på å gjøre deg sykere, fordi du ubevisst da begynner å gjøre ting for at du passer i diagnosekriteriene. sånn var det for, meg. næmlig fordi jeg var så i villrede i ungdommen at jeg ikke visste hvem jeg var engang. diagnosen ga meg en lett utvei. istedenfor at jeg skulle ta egne valg og selv finne ut hvem jeg var, så ble jeg en svingende nerveball av et følelsesvrak. akkurat slik diagnosen beskrev det.

å ha dårlig impulsstyring er et tegn på bipolar lidelse. jeg har i de siste årene, nasket, tatt ting fra andre, trang til å drikke, ruse meg, utviklet spiseforstyrrelse (også en vanlig tilleggslidelse når en er bipolar) ikke minst selvskading er vanlig. søvnløshet, konsentrasjonsproblemer, enten/eller holdning til livet. hvis jeg ikke kan garantert ble lykkelig, da må jeg dø.. hvis jeg først har kuttet meg må jeg kutte opp hele armen. alt eller ingenting. skal en først drikke, så drikk deg drita full! drit deg ut fullstendig og ikke bare halvveis. møter du politiet lyger du enten om alt, eller du forteller hele sannheten. det siste har vist seg å ikke være så lurt. nå har de næmlig et LANGT register på meg over selvmordsforsøk, funnet ute i gaten midt på natten vandrende hvileløst rundt. drita full og gal krakilsk er jeg blitt lagt i jern og kjørt til sandviken.. og da jeg ble tatt uten lappen fikk jeg strengere streff fordi jeg var i registeret angående fyllearresten!( fyllearrest kvalifisrer for tap av lappen skjønner du)

jaja...

men det er jeg som velger hvordan jeg vil leve livet mitt, og derfor sa jeg til psykiateren min at jeg vil ut av hele systemet. jeg takker for alt og for at de har reddet livet mitt og sånn. men jeg kan ikke være i en relasjon hvor jeg ikke er i stand til å være en person som en kan stole på. for jeg kan ikke love å ta medisinen min. jeg kan ikke love å ta vare på meg selv alltid. og ikke minst, jeg klarer ikke å la vær å ruse meg, noe som er en forutsetning innenfor psykisk helsevern. Rusen må vekk slikat en kan se det som rusen ofte dekker over. næmlig de EGENTLIGE problemene, psyken din. og rus det ikke bare ødelegger psyken, men også forandrer meg til en annen person som jeg ikke vil skal vises i journalen min. får noen vite at jeg ruser meg er det ikke sikkert at jeg får lov til å bli sykepleier! og det er krise, for det er livet mitt å kunne bli sykepleier er drømmen! og det er nettopp derfor at jeg etter dette året her skal slutte med all dop inkl. hasj og aldri mer skal bruke noe annet enn alkohol og knapt det engang.

for hvis jeg vil komme meg noe sted i livet må jeg holde hodet klart. jeg blir tiltaksløst får dårlig hukommelse og lærelyst av hasj så det må jeg ihvertfall slutte med. det eneste jeg vil er å klare meg i livet. ikke være avhengig av andre og drive med noe som gir meg MENING. å hjelpe andre er virkelig den største glede...

jeg er i dag en person med masse livslyst! livslyst jeg kanskje ikke hadde hatt hvis det ikke hadde gått opp for meg hvor heldig er som har alt og vet å ta vare på de tingene som er viktig! og det som er ironien i det hele er at det var nettopp rus som ga mem den visdommen og livsgleden!

og jeg angrer ennå ikke på noe som helst jeg har gjort her i livet! hvorfor angre? alt en opplever gjør en rikere på både erfaring, mestringsevne, evne til å takle motgang og ikke minst være seg selv og følge sitt hjerte istedenfor andres formaninger.

Jeg vet jeg overlever.

men hadde jeg ikke vært litt usikker ville jeg jo ikke skrevet dette... så JA, jer innrømmer at jeg er litt redd for at jeg skal begynne å like rusen litt FOR godt... det kan næmlig ødelegge hele livet mitt.. Jeg er feks. blitt for glad i bulimien min tilå gi slipp på den. den gir meg kick som jeg trenger som påfyll i hverdagen. å spise er det beste i verden, å tømme seg og bli ren, slank og pen igjen etterpå er nesten en like god følekse. og det gir rus å lage brekninger, jeg er nok en av de få som syns brekninger gir en god følelse. spesielt hvis en ikke lager de selv, men når du er så kvalm at det kommer naturlig...åhhh.. fikk lyst til å ha et spisekick nå...

så jeg kjenner meg selv og vet hvor vanskelig det er for meg å komme ut av ting når jeg først har blitt så avhengig at det skaper et problem...

så jeg er absolutt litt redd...

men nåp skal jeg teste litt ut i en periode hvordan amfetamin virker på kroppen, i løpet av koert tid(en brukerdose) og hvordan det oppleves å bruke det flere dager på rad for så å slutte. om det er det samme hver gang. for forige gang da jeg gikk en uke i strekk. hadde jeg den første kvelden jeg ikke tok, enorm rastløshet inni meg, og en innesluttet agressivitet som gjorde det vanskelig å være med andre mennesker. det føltes faktisk helt jævlig ut. sov omtrent ikke og sovetabletten hjalp bare litt.. dagen som kom var jeg litt mindre rastløs, men følte meg desto jævligere. uro, nærver, svingende følelser, fra sint,til lei meg osv. mens andre dagen, eller tredje blir det da, var jeg slapp, tung i hodet og kropp og deprimert. følte meg tom og for første gang på lenge tenkte jeg igjen på selvmord. men nå vet jeg og at alt dette går over. og etter tre dager letner tåken. vissheten om det er god å ha. og nå vet jeg hvilke beroligende medisiner som er bra å ta når en er i denne overgangsfasen, sånn for å komme seg litt lettere igjennomdet liksom..

så nå skal jeg ha meg en liten speed-slankekur hadde jeg tenkt da. men må få sovepiller av fastlegen først for å ikke ødelegge kroppen helt. for det er tap av søvnen som er det mest skadelige faktisk. at du ikke spise noe er ingenting i forhold!

jeg skal være forsiktig. og psykiatewen min vet nå at jeg ikke tar medisinene mine og bruker dop.hun er den flinkeste legen i verden og nettoipp derfor har jeg ikke turd å si noe før fordi jeg ville ikke skuffe henne! hun har gjort alt for meg som er å gjøres, snakket med meg, og forklart alt for meg så godt, ringt meg sent på kveld bare for å forsikre seg om at jeg har det bra og ikke er alene. til og med da hun la meg inn på sandviken tok hun den avgjørelsen som kun var til det beste for meg... og det sårer meg å fortelle at all denne omsorgen kaster jeg i dass. jeg sier at den omsorgen ikke betyr en dritt for meg ved å bruke dop. og det var ikke sånn det var ment. jeg er sjeleglad for alt de har gjort for meg, men nå er det på tide at jeg vokser opp og tar ansvar for meg selv. som psykiateren sa: hva er det som er forandret nå da? spurte hun da jeg sa at året som nå har vært har vært det beste i livet mitt. og da jeg svarte "fordi jeg er blitt voksen" spør hun bare stille og rolig..." er det voksent å ruse seg,da?" ...nei, det er det ikke, svarte jeg, men en kan bare ta et steg av gangen, ingen blir voksen over natten. jeg er blitt voksen fordi jeg har opplevd mye på godt og vondt, mye som har både styrket og modnet meg. rusen er siste post på skjenaet, når jeg er kvitt den er livet mitt på plass og jeg er ikke bare voksen og moden på noen områder, men med hele meg. jeg gleder meg til den dagen kommer, for da har jeg bevist at jeg er god for noe og på tross av alt kun er blitt sterkere og en mer åpensinnet empatisk og god person enn jeg var før.

å bli henvist til rusmiddelomsorgen, det er bare piss det, og psykiateren min så ikke vitsen hun heller. jeg ville slutte helt med behandlingen på poliklinikken nå, men ombestemte meg... jeg blir jo litt glad når hun ikke vil at jeg skal slutte, helst vil se meg igjen om to uker og ringe meg for å høre hvordan det går. så jeg tok i mot en time om to mnd. Det blir spennende, om jeg har klart meg uten medisiner da, uten å bli deprimert. de siste høstene har jo vært rene helveter..

men jeg er villig til å ta den sjangsen. for jeg er nødt til å vinne selvrespekten min igjen etter å ha mistet den mitt oppi alt...

vet ikke hva jeg skak gjøre egentlig annet enn å bare ta en dag av gangen og leve livet...

håper alt går bra til slutt...

[Nellie]

vet det hørtes teit ut at jeg egentlig ikke bryr meg så veldig! trekker det tilbake. jeg VIL leve. nå vil jeg ihvertfall det, men jeg begynner jo å drikke nettopp fordi jeg er deprimert og ikke vil leve lenger.. og den følelsen er der også lenge etter at drikkeperioden er over. heldigvis har jeg en eller annen kraft i meg som alltid får meg til å våkne opp når det er gått for langt og hjelper meg til å komme inn på riktig spor igjen:)

alkohol er vel det siste problemet jeg har nå..

det er rart med det. har du en gang i livet kjent rus, vil du bare ha mer. og noen søker også andre rusopplevelse enn de vanlige, nikotin og alkohol.

jeg tror ikke vi hadde klart oss uten alkohol. da kun i så fall hvis det ble erstattet med pot eller noe, som er omtrent ufarlig sammenlignet med alkohol! men,mem jeg er ferdig med alkoholproblemene, hvorfor stresse med det, når en får så hangover og ikke fungerer på jobb, når du kan ta amfetamin og ha en susende bra kveld og tilogmed fungere dritbra dagen etterpå og er kjæmpeeffektiv på jobb og sosial og alt. nå har jeg prøvd mye i livet og enda er ikke grensene nådd. grensen går ved heroin. det hade jeg aldri gjort. jeg hadde prostituert meg lenge før det!

men rusene har åpnet så mange nye dører for meg,at jeg nå ser hele livet i et nytt perspektiv! nå vet jeg hva som er viktig. lykke og bringe lykke til andre. jeg skal aldri mer forsømme familie, kjæreste eller venner mer. for uten de hadde ikke mitt liv hatt noen mening! mange oppdager dette for sent, når de allerede har kastet vekk årene på å jobbe, nesten ikke har sett dine egne barn voksne opp. alle kompisene har for lengst laget pokerlag hvor du ikke er velkommen. og blir du syk må du dra alene på sykehuset, for konen din gidder ikke følge en mann som var bortreist under fødslene og om et barn er sykt aldri tar permisjon fra jobben istedenfor konen. nei uff... nå tenker jeg for langt igjen. poenget er at jeg er så glad for å ha det livet jeg har, og kunne aldri tenkt meg å leve et liv uten rus. jeg kommer aldri til å verken slutte å røyke, drikke, bruke hasj eller amfetamin. livet hadde ikke vært det samme uten.

tro du jeg trenger hjelp?

dumt spm egentlig, for jeg vil ikke ha hjelp. jeg er i utgangspunket bipolar, men har sluttet med alle medisinene. de stemninsstabiliserende lamictal. fontex som skal holde meg oppe, og seroquel for at jeg ikke skal komme for høyt og bli psykotisk...

det er en spennende periode som ligger forann meg nå, når jeg ikke tar noe som helst. jeg har alltid vært i tvil på om jeg egentlig er bipolar, og nå skal jeg teste det ut. det er en risiko å ta fordi jeg kan falle ned i depresjonen igjen. men jeg vet nå at det går over. og nettopp fordio jeg har lært å takle livet, meg selv og følelsene mine vet jeg nå at jeg kan overleve ALT!

jeg er lei av å være en pasient, det eneste en diagnosen gir deg er en identitet som er vanskelig å frigjøre seg fra. faktisk så er det å få en diagnose med på å gjøre deg sykere, fordi du ubevisst da begynner å gjøre ting for at du passer i diagnosekriteriene. sånn var det for, meg. næmlig fordi jeg var så i villrede i ungdommen at jeg ikke visste hvem jeg var engang. diagnosen ga meg en lett utvei. istedenfor at jeg skulle ta egne valg og selv finne ut hvem jeg var, så ble jeg en svingende nerveball av et følelsesvrak. akkurat slik diagnosen beskrev det.

å ha dårlig impulsstyring er et tegn på bipolar lidelse. jeg har i de siste årene, nasket, tatt ting fra andre, trang til å drikke, ruse meg, utviklet spiseforstyrrelse (også en vanlig tilleggslidelse når en er bipolar) ikke minst selvskading er vanlig. søvnløshet, konsentrasjonsproblemer, enten/eller holdning til livet. hvis jeg ikke kan garantert ble lykkelig, da må jeg dø.. hvis jeg først har kuttet meg må jeg kutte opp hele armen. alt eller ingenting. skal en først drikke, så drikk deg drita full! drit deg ut fullstendig og ikke bare halvveis. møter du politiet lyger du enten om alt, eller du forteller hele sannheten. det siste har vist seg å ikke være så lurt. nå har de næmlig et LANGT register på meg over selvmordsforsøk, funnet ute i gaten midt på natten vandrende hvileløst rundt. drita full og gal krakilsk er jeg blitt lagt i jern og kjørt til sandviken.. og da jeg ble tatt uten lappen fikk jeg strengere streff fordi jeg var i registeret angående fyllearresten!( fyllearrest kvalifisrer for tap av lappen skjønner du)

jaja...

men det er jeg som velger hvordan jeg vil leve livet mitt, og derfor sa jeg til psykiateren min at jeg vil ut av hele systemet. jeg takker for alt og for at de har reddet livet mitt og sånn. men jeg kan ikke være i en relasjon hvor jeg ikke er i stand til å være en person som en kan stole på. for jeg kan ikke love å ta medisinen min. jeg kan ikke love å ta vare på meg selv alltid. og ikke minst, jeg klarer ikke å la vær å ruse meg, noe som er en forutsetning innenfor psykisk helsevern. Rusen må vekk slikat en kan se det som rusen ofte dekker over. næmlig de EGENTLIGE problemene, psyken din. og rus det ikke bare ødelegger psyken, men også forandrer meg til en annen person som jeg ikke vil skal vises i journalen min. får noen vite at jeg ruser meg er det ikke sikkert at jeg får lov til å bli sykepleier! og det er krise, for det er livet mitt å kunne bli sykepleier er drømmen! og det er nettopp derfor at jeg etter dette året her skal slutte med all dop inkl. hasj og aldri mer skal bruke noe annet enn alkohol og knapt det engang.

for hvis jeg vil komme meg noe sted i livet må jeg holde hodet klart. jeg blir tiltaksløst får dårlig hukommelse og lærelyst av hasj så det må jeg ihvertfall slutte med. det eneste jeg vil er å klare meg i livet. ikke være avhengig av andre og drive med noe som gir meg MENING. å hjelpe andre er virkelig den største glede...

jeg er i dag en person med masse livslyst! livslyst jeg kanskje ikke hadde hatt hvis det ikke hadde gått opp for meg hvor heldig er som har alt og vet å ta vare på de tingene som er viktig! og det som er ironien i det hele er at det var nettopp rus som ga mem den visdommen og livsgleden!

og jeg angrer ennå ikke på noe som helst jeg har gjort her i livet! hvorfor angre? alt en opplever gjør en rikere på både erfaring, mestringsevne, evne til å takle motgang og ikke minst være seg selv og følge sitt hjerte istedenfor andres formaninger.

Jeg vet jeg overlever.

men hadde jeg ikke vært litt usikker ville jeg jo ikke skrevet dette... så JA, jer innrømmer at jeg er litt redd for at jeg skal begynne å like rusen litt FOR godt... det kan næmlig ødelegge hele livet mitt.. Jeg er feks. blitt for glad i bulimien min tilå gi slipp på den. den gir meg kick som jeg trenger som påfyll i hverdagen. å spise er det beste i verden, å tømme seg og bli ren, slank og pen igjen etterpå er nesten en like god følekse. og det gir rus å lage brekninger, jeg er nok en av de få som syns brekninger gir en god følelse. spesielt hvis en ikke lager de selv, men når du er så kvalm at det kommer naturlig...åhhh.. fikk lyst til å ha et spisekick nå...

så jeg kjenner meg selv og vet hvor vanskelig det er for meg å komme ut av ting når jeg først har blitt så avhengig at det skaper et problem...

så jeg er absolutt litt redd...

men nåp skal jeg teste litt ut i en periode hvordan amfetamin virker på kroppen, i løpet av koert tid(en brukerdose) og hvordan det oppleves å bruke det flere dager på rad for så å slutte. om det er det samme hver gang. for forige gang da jeg gikk en uke i strekk. hadde jeg den første kvelden jeg ikke tok, enorm rastløshet inni meg, og en innesluttet agressivitet som gjorde det vanskelig å være med andre mennesker. det føltes faktisk helt jævlig ut. sov omtrent ikke og sovetabletten hjalp bare litt.. dagen som kom var jeg litt mindre rastløs, men følte meg desto jævligere. uro, nærver, svingende følelser, fra sint,til lei meg osv. mens andre dagen, eller tredje blir det da, var jeg slapp, tung i hodet og kropp og deprimert. følte meg tom og for første gang på lenge tenkte jeg igjen på selvmord. men nå vet jeg og at alt dette går over. og etter tre dager letner tåken. vissheten om det er god å ha. og nå vet jeg hvilke beroligende medisiner som er bra å ta når en er i denne overgangsfasen, sånn for å komme seg litt lettere igjennomdet liksom..

så nå skal jeg ha meg en liten speed-slankekur hadde jeg tenkt da. men må få sovepiller av fastlegen først for å ikke ødelegge kroppen helt. for det er tap av søvnen som er det mest skadelige faktisk. at du ikke spise noe er ingenting i forhold!

jeg skal være forsiktig. og psykiatewen min vet nå at jeg ikke tar medisinene mine og bruker dop.hun er den flinkeste legen i verden og nettoipp derfor har jeg ikke turd å si noe før fordi jeg ville ikke skuffe henne! hun har gjort alt for meg som er å gjøres, snakket med meg, og forklart alt for meg så godt, ringt meg sent på kveld bare for å forsikre seg om at jeg har det bra og ikke er alene. til og med da hun la meg inn på sandviken tok hun den avgjørelsen som kun var til det beste for meg... og det sårer meg å fortelle at all denne omsorgen kaster jeg i dass. jeg sier at den omsorgen ikke betyr en dritt for meg ved å bruke dop. og det var ikke sånn det var ment. jeg er sjeleglad for alt de har gjort for meg, men nå er det på tide at jeg vokser opp og tar ansvar for meg selv. som psykiateren sa: hva er det som er forandret nå da? spurte hun da jeg sa at året som nå har vært har vært det beste i livet mitt. og da jeg svarte "fordi jeg er blitt voksen" spør hun bare stille og rolig..." er det voksent å ruse seg,da?" ...nei, det er det ikke, svarte jeg, men en kan bare ta et steg av gangen, ingen blir voksen over natten. jeg er blitt voksen fordi jeg har opplevd mye på godt og vondt, mye som har både styrket og modnet meg. rusen er siste post på skjenaet, når jeg er kvitt den er livet mitt på plass og jeg er ikke bare voksen og moden på noen områder, men med hele meg. jeg gleder meg til den dagen kommer, for da har jeg bevist at jeg er god for noe og på tross av alt kun er blitt sterkere og en mer åpensinnet empatisk og god person enn jeg var før.

å bli henvist til rusmiddelomsorgen, det er bare piss det, og psykiateren min så ikke vitsen hun heller. jeg ville slutte helt med behandlingen på poliklinikken nå, men ombestemte meg... jeg blir jo litt glad når hun ikke vil at jeg skal slutte, helst vil se meg igjen om to uker og ringe meg for å høre hvordan det går. så jeg tok i mot en time om to mnd. Det blir spennende, om jeg har klart meg uten medisiner da, uten å bli deprimert. de siste høstene har jo vært rene helveter..

men jeg er villig til å ta den sjangsen. for jeg er nødt til å vinne selvrespekten min igjen etter å ha mistet den mitt oppi alt...

vet ikke hva jeg skak gjøre egentlig annet enn å bare ta en dag av gangen og leve livet...

håper alt går bra til slutt...

Vel....det var et langt innlegg....

Det jeg skal si i saken vil du vel nepper høre, men jeg sier det nå likevel.

Først og fremst er det ikke så rart at du har dødsangst etter en måned på fylla, selv fester jeg kanskje 6 ganger i året og bare såvidt jeg gidder det engang, pga nervene som kommer dagen derpå. Men det er vel egentlig det minste problemet ditt her, så det var nærmest for en digresjon å regne...

Jeg har endel erfaring med bipolare lidelser, ikke egne, men nært og tøft nok. Tøfft nettopp fordi personen ikke ville la seg medisinere men skulle styre dette selv, ved hjelp av bl.a amfetamin.

Har du hatt en manisk periode og er på vei ned nå, og vil derfor forsøke å kompensere?

Jeg synes du skal høre på legen din, og ikke kutte medisinene, og iallefall ikke kutte dem så brått. Bruke speed for både slanking og eksperimentering vil ikke tjene deg noe godt, dette vet du selv innerst inne, det er jeg sikker på, selv om du er ung og kanskje ikke har levd med dette så lenge.

Er ikke Lithium et alternativ for deg?