NHD - om hukommelse.

[fudge]

Jeg er 26 år og har en bakgrunn som incest-utsatt.

Først de siste årene har jeg begynt å jobbe med min historie, og nå er jeg kommet til et punkt der jeg prøver å nøste opp litt løse tråden fra ungdomstiden, som jeg føler er veldig rotete og uoversiktlig.

Se forøvrig dette innlegget på overgrepsforum:

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/gotomsg.wa?msgid=2283942

I forbindelse med dette har jeg gjenopptatt kontakten med han som meldte forholdet til barnevernet da jeg var 14. Han har hjulpet meg å sette ting litt i system i forhold til årstall o.l..

Dette er jo alt ting jeg husker, jeg har bare hatt litt problemer med å huske hvor gammel jeg var og litt mer omstendigheter rundt denne tiden da barnevernet var i bildet.

Men - han forteller også om denne kvelden da bobla sprakk hjemme og barnevernet tok affere... Jeg stakk av hjemmefra og han ble oppringt av min saksbehandler fra barnevernet en gang utpå natten for å hjelpe til å lete etter meg. Jeg kom senere hjem på egen hånd og ble møtt av en lege.

Jeg husker absolutt _ingenting_ av dette og det kom veldig overraskende på meg. Det er veldig opprørende at jeg ikke har noen som helt anelse om hvor jeg var eller hva jeg gjorde i denne perioden. Går dette egentlig an?

I forhold til min bakgrunn opplever jeg stadig at "nye" minner dukker opp.. men på en eller annen måte vet jeg jo, eller har i det minste hatt en fornemmelse av, at jeg egentlig har visst dette hele tiden.

Dette derimot, har jeg absolutt ingen minner fra. Jeg husker bruddstykker fra tidligere på kvelden. Jeg husker også denne legen som ville ha meg innlagt en dag etter at jeg kom tilbake igjen. Men det at jeg stakk av, hvor jeg var eller hva jeg evt gjorde har jeg absolutt ingen idé om.

Går det an å ha et slikt fullstendig tomt hull? Hvorfor? Hvordan kan jeg evt huske det jeg ikke husker?

Bør jeg forsøke å huske, eller bare la det ligge? (Som om jeg klarer det...)

Jeg er redd for å lage mine egne minner fordi jeg er så desperat etter å vite.. Hvordan vet at jeg det jeg husker evt er ekte minner?

Jeg syns det er veldig ubehagelig og føler at jeg har mistet litt kontroll over historien når dette hullet dukker opp.

Er det bare jeg som tror jeg ikke husker, eller går det faktisk an at det bare er borte?

Hva forårsaker slikt?

Jeg håper veldig på svar...

[Gjest sporløs]

Hei, har opplevd et lignende fenomen. Leste om hukommelse, og noe om at hjernen har en slags forsvarsmekanisme som gjør at den kan opptre som bevisstløs. Blir litt det samme som å gå inn i sjokktilstand ved ulykker o.l. Da er det vanskelig å huske tilbake, og det kjennes ut som et tomt hull. Men det er der et sted i hjernen sannsynligvis. Små ting kan få en til å huske igjen, et fotografi, lukt, gå tilbake til der en befant seg, osv. Det er mulig det dukker opp igjen.

[fudge]

Hei, har opplevd et lignende fenomen. Leste om hukommelse, og noe om at hjernen har en slags forsvarsmekanisme som gjør at den kan opptre som bevisstløs. Blir litt det samme som å gå inn i sjokktilstand ved ulykker o.l. Da er det vanskelig å huske tilbake, og det kjennes ut som et tomt hull. Men det er der et sted i hjernen sannsynligvis. Små ting kan få en til å huske igjen, et fotografi, lukt, gå tilbake til der en befant seg, osv. Det er mulig det dukker opp igjen.

Hei.

Takk for svar!

Jeg hadde håpet jeg skulle få et litt mer "vitenskapelig" svar av noen som kanskje visste litt mer om dette.

Jeg skrev kanskje litt mye..

[Gjest Fruktopia]

Det er flere som lurer på spørmålene i linnlegget.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er helt vanlig. Under ekstremt stress reduseres hukommelsen.

Alt ambulansepersonell kan fortelle om personer de henter ved trafikkulykker som stiller de samme spørsmålene hvert minutt på vei til sykehuset.

Det er/bør være helt uproblematisk at det er hendelser i livet en ikke husker. Jeg vil anta at de fleste av oss husker mindre enn 5% av det som skjedde før vi var 10 år.

[Gjest Hukommelse eller ei]

En psykiater jeg var borte i fortalte noe artig om hukommelse som viser at kroppen kan huske ubevisst. Kaltes det hvite flekker eller noe slikt tro? Det er når en reagerer på en påvirkning uten å vite hvorfor. Denne psykiateren ble uvel hver gang han var på steder med sterkt lys fra lysstoffrør. Han kunne ikke skjønne hvorfor, men det var veldig plagsomt.

Husker ikke hvordan det kom fram, men til slutt ble det oppklart at da hansom liten gutt lå på sykehus, alene og redd uten foreldrre og med vond behandling, en fæl periode med andre ord for et lite barn, så var det et slikt lysstoffrør rett over senga hans som han lå og kikka opp på. Når han ble klar over løsningen på dette fenomenet klarte han å overvinne det. Syntes slike historier er spennende.

Ellers har jeg hørt mange si at de husker veldig lite fra barndommen. Jeg kan selv huske fra jeg var et par-tre år. Men mye fra senere år har jeg glemt. Ting familiemedlemmer forteller jeg har vært med på, er blåst vekk. Og jeg har ikke mistanke at det er pga noe 'farlig' som har skjedd meg. Mange har det slik. Hukommelsen er selektiv, avhengig av hva vi interesserer oss for tror jeg bl.a. Det avgjør jo hva vi legger merke til.

[Gjest Hukommelse eller ei]

En psykiater jeg var borte i fortalte noe artig om hukommelse som viser at kroppen kan huske ubevisst. Kaltes det hvite flekker eller noe slikt tro? Det er når en reagerer på en påvirkning uten å vite hvorfor. Denne psykiateren ble uvel hver gang han var på steder med sterkt lys fra lysstoffrør. Han kunne ikke skjønne hvorfor, men det var veldig plagsomt.

Husker ikke hvordan det kom fram, men til slutt ble det oppklart at da hansom liten gutt lå på sykehus, alene og redd uten foreldrre og med vond behandling, en fæl periode med andre ord for et lite barn, så var det et slikt lysstoffrør rett over senga hans som han lå og kikka opp på. Når han ble klar over løsningen på dette fenomenet klarte han å overvinne det. Syntes slike historier er spennende.

Ellers har jeg hørt mange si at de husker veldig lite fra barndommen. Jeg kan selv huske fra jeg var et par-tre år. Men mye fra senere år har jeg glemt. Ting familiemedlemmer forteller jeg har vært med på, er blåst vekk. Og jeg har ikke mistanke at det er pga noe 'farlig' som har skjedd meg. Mange har det slik. Hukommelsen er selektiv, avhengig av hva vi interesserer oss for tror jeg bl.a. Det avgjør jo hva vi legger merke til.

Forklarte meg kanskje for dårlig, men tror dere skjønte at det var vonde minner fra fortida som skapte ubehag i voksen alder med det her lyset, selv om han ikke husket det selv. Vanskelig å gjøre noe med plager en har før en skjønner grunnen til det...

[Gjest glemt er glemt]

Da jeg var barn ble et av mine søsken dødssyk. Den dagen jeg fikk beskje om dette husker jeg fotografisk fram til et visst punkt. Så er det helt blankt. Jeg kommer aldri til å vite hvem som fortalte meg dette eller hvordan det ble fortalt.

I ettertid (fortsatt barn) var jeg helt klar over at en bit av hukommelsen var utradert. Jeg tror ikke disse minnene eksisterer noen plass i min kropp eller hjerne. Enten gikk det aldri inn, eller så ble det slettet for alltid.

I mange år tenkte jeg at jeg bare måtte prøve å huske dette. Nå tenker jeg at det er nok best at jeg ikke gjør det. Sikkert ikke et godt minne uansett.

Som ung voksen mistet jeg min mann. Jeg husker en bestemt farge på kisten. Bildene fra begravelsen beviser noe helt annet. Likevel "husker" jeg fortsatt den feile fargen. Hukommelse er noe merkelig noe.

[fudge]

Dette er helt vanlig. Under ekstremt stress reduseres hukommelsen.

Alt ambulansepersonell kan fortelle om personer de henter ved trafikkulykker som stiller de samme spørsmålene hvert minutt på vei til sykehuset.

Det er/bør være helt uproblematisk at det er hendelser i livet en ikke husker. Jeg vil anta at de fleste av oss husker mindre enn 5% av det som skjedde før vi var 10 år.

"Det er/bør være helt uproblematisk at det er hendelser i livet en ikke husker. Jeg vil anta at de fleste av oss husker mindre enn 5% av det som skjedde før vi var 10 år."

Det er selvfølgelig masse hendelser i livet jeg ikke husker uten at det er noe problem av den grunn.

Men å rømme hjemmefra som 14-åring og sette i gang leteaksjon fra barnevern trodde jeg liksom ville være normalt å huske... Jeg er ikke typen som har stukket hjemmefra annenhver helg, liksom..