Hvorfor begyner alt å "forsvinne"?

[MediVac]

Hei!

Jeg er en mann på 22 år som for de fleste kan virke som en hvem som helst person, jeg oppfører meg stort sett som alle andre, er ofte i godt humør og er som oftest blid og oppvakt. På innsiden er det en helt annen person. Noe av det jeg har vært utsatt for i min barndom of frem til nå:

*Mor med alkoholproblemer.

*Vært et selvskrevet mobbeoffer ifra 1-klasse.

*Seksuelt voldtatt som 12 åring.

*Foreldre har sagt at jeg er verdiløs/dum etc.

*Vært en "resserve" venn for de få vennene jeg har hatt.

*Druknet men fikk hjelp i tide.

*Søster fikk kreft.

*Fikk knekt bein etc av en klassekammerat.

*Mistet min første og eneste virkelige kjærlighet etter 4 år.

*Måttet flyttet ifra min datter.

Slik kunne jeg fortsatt i lang tid, jeg har bådde opplevd og blitt utsatt for det meste.

Helt siden jeg var liten har jeg alltid vært alene med mine problemer, jeg har aldri hatt noen å snakke med.

Flere personer der jeg bodde lovte meg juling dersom jeg kom på skolen, prøvde jeg å overse trusslene fikk jeg juling, og det verste tilfellet fikk jeg store fysiske skader jeg kjenner den dag i dag. Når man prøvde å fortelle dette til skolen ble det bare kallt "hendelser", og ingenting mer ble gjort. Dette første til slutt til at jeg var stort sett borte hele 4-8 klasse, jeg var skjeldent på skolen i frykt om å få ennå mer juling (etter 30-40 tilfeller). Jeg ble etter litt tid også truet dersom de skulle møte på meg etter skoletid. Jeg begynte etterhvert å bure meg inn, og gikk skjeldent ut. Ble enormt usossial. I dag er jeg enormt usossial.

Mine foreldre har aldri sagt til meg at de hverken er glad i meg eller at de bryr seg om meg. Så jeg vil tippe jeg fikk et feil syn på de menskelige verdiene?

Jeg startet for et par år siden et designerfirma som gikk godt, helt frem til en uventet økonomisk post (som var utenfor min kontroll, som jeg ikke kunne ha gjort noe for å unnvære) skaffet meg en kraftig gjeld (som pr dags dato er under kontroll).

Det største problemet er at jeg brukte alt for mye tid på firmaet, og plutselig ble min samboer "underprioritert" uten at jeg viste om det.

Det viste seg at min samboer hadde vært utro, for at hun trengte mer en det hun fikk av meg desverre.

Vi snakket om det og ble enige om å prøve på nytt (jeg var enormt heldig).

Så en dag kom den beste nyheten jeg har fått i hele mitt liv; Jeg skulle bli pappa!

Jeg svevde og var verdens lykkeligste. Helt til en dag hvor jeg plutselig begynte å tvile på at jeg skulle kunne bli noen god pappa, og var overbevist om henne sikkert ville få et bedre liv uten at jeg var der å "rotet" det til for henne. Jeg tenkte jo da bare på hennes eget beste.

Min lille datter kom til hverden og jeg fikk massevis av god selvtillitt, og bestemte meg for å satse alt jeg kunne på å endre meg (for min egen og ungens skyld så vell som samboeren).

Jeg prøver for alt jeg kan å bli mer sosial, rydde opp i det økonomiske, samt min egen oppførsel (jeg føler meg ikke som meg selv stort sett uansett hva jeg gjør).

Jeg ville og jeg ville, men uansett hvor mye jeg ville så fikk jeg ikke til. JEg er for sjenert og vet ikke hvor jeg skal begynne.

Så for et par uker siden kom sjokket; Sammboeren ville flytte, og tør ikke overlate ungen til meg så nå er jeg igjen alene).

Jeg har sovet 12 timer på 7 dager nå, har kritisk høyt blodtrykk og dersom jeg sovner så gråter jeg meg i søvn. Jeg spyr og har evig hodeverk, kjenner pulsen i hodet og alt verker.

Datteren min betyr alt for meg, og jeg elsker eks-sammboeren over alt på jord. og vet ikke hva jeg lenger kan finne på. Selvmord har vært i tankene, flere ganger i min barndom, og har også streifet innom den siste tiden. Noe hindrer meg hele tiden i å ta selvmord, det "går ikke".

Nå planlegger henne å flytte langt avsted med datteren min, og jeg er livredd for at henne skal få en annen farsfigur. Henne er så liten at isåfall vil hun også uten tvil kalle den personen for "pappa".

Når jeg og eks-sammboeren etter bruddet har diskutert saken har hun sagt at det aldri vil kunne bli noe mer imellom oss, at det er helt umulig.

Jeg har det helt for jævli og føler meg helt fastlåst.

Jeg har snakket med eks-sammboeren og hennes mor i mange timer, og vi har blitt enige om det at vi kan prøve å flytte ifra hverandre en god periode langt ifra hverandre, også skal vi se om vi kan finne frem til hverandre igjen i løpet av den tiden.

Jeg er overlykkelig for at henne til slutt ikke lenger mener at det er umulig, og vil virkelig gjøre hva jeg kan for å vise henne hvordan jeg egentlig ønsker å være, og ha det. Denne muligheten gir mye energi og gir meg et lys i åpningen av tunellen, jeg får et mål å satse på, og jeg vil gi alt.

Jeg kan ikke tenke meg et liv uten datteren min, vi har bodd ifra hverandre nå i 2 uker (hun og datteren bor i nabohuset) og jeg har hatt store problemer med det alene.

Hvordan skal en skjenert person som meg kunne klare å få hjelp? Jeg vet ikke om jeg kan klare å ordne opp alene lenger!

-

Noe rart er at problemer jeg har opplevd, og dersom noen plager meg har jeg begynt å overse/glemme det.Dette skremmer meg.

Mye har plutselig begynt å bli likegyldig, og jeg føler meg fortapt. Noe skjer med meg, og jeg kan ikke forklare hvordan jeg har det, bare at følelsene forsvinner.

Datteren min er det eneste som ikke forsvinner.

Hva skjer egentlig med meg?

I tross for hva som har hendt med meg har jeg alltid vært en god lytter, jeg er unormalt tålmodig og kan diskutere andres problemer uansett hvor deprimert jeg er. Jeg har alltid likt å hjelpe andre, og er utdannet redningsdykker. Alltid handler det om å hjelpe. I millitæret ble jeg hovedtillitsvalgt av soldatene for basen (200 soldater).

Selv ser jeg på meg selv som bådde verdiløs og i veien for andre. Føler hele tiden at alle sammen ser på meg som en vits og har liten tillitt til omverdnenen min.

Til sist må jeg si at det er utrolig at det kan komme noen form for tekstbassert hjelp (chat/sms etc.) det gjør det mye enklere for mange sjenerte å be om hjelp.

Takk,

MediVac

[Gjest LucySky]

Jeg har ikke så mye å si som kan høres fornuftig ut for deg nå.

Men jeg har lest innlegget ditt, og du må være en utrolig sterk person. Jeg er sikker på at inni all ulykken og fortvilelsen og forvirringen akkurat nå, er det en veldig flott personlighet.

Det er noe de kaller "løvetannbarn", og du må virkelig være et! Du veit, løvetann vokser tvers gjennom asfalten...

Kan du ikke få litt hjelp nå? Av en som ikke er i familien din, eller kjæresten din sin familie? Har du prøvd samtaler med psykolog? Du trenger det nok veldig i den situasjonen du er midt oppe i.

Godt mot!

Det er ingen av oss her (tror jeg, da) som ikke har vært gjennom forskjellige slags kriser, som midt i det hele virket umulige å takle.

Gråt om du kan, snakk med folk, kom deg igjennom. Du høres ut som en flott person, med en råtten fortid - som du ikke har kunnet noe for. Kanskje du får en fin framtid - et sted der bortafor tunnellen!

[MediVac]

Jeg har ikke så mye å si som kan høres fornuftig ut for deg nå.

Men jeg har lest innlegget ditt, og du må være en utrolig sterk person. Jeg er sikker på at inni all ulykken og fortvilelsen og forvirringen akkurat nå, er det en veldig flott personlighet.

Det er noe de kaller "løvetannbarn", og du må virkelig være et! Du veit, løvetann vokser tvers gjennom asfalten...

Kan du ikke få litt hjelp nå? Av en som ikke er i familien din, eller kjæresten din sin familie? Har du prøvd samtaler med psykolog? Du trenger det nok veldig i den situasjonen du er midt oppe i.

Godt mot!

Det er ingen av oss her (tror jeg, da) som ikke har vært gjennom forskjellige slags kriser, som midt i det hele virket umulige å takle.

Gråt om du kan, snakk med folk, kom deg igjennom. Du høres ut som en flott person, med en råtten fortid - som du ikke har kunnet noe for. Kanskje du får en fin framtid - et sted der bortafor tunnellen!

Hei LuckyStar!

Joda, possitive tilbakemeldinger er alltid til god hjelp, og det å se at noen i det heletatt bryr seg er jo noe helt annet en det jeg har vært vant til.

Jeg tåler det meste og kan ta imot det meste, men akkurat nå så har ejg litt for mange ting jeg tenker på, så det er ikke greit. Men tilbakemeldinger er uansett til god hjelp.

Ja jeg har snakket mye om dette med kammerater/"svigermor" etc. Men desverre virker det som at de fleste gir intrykk av at jeg bare "skal prøve å glemme det" fks "svigerfar" mener jeg skal jobbe ekstra slik at jeg skal prøve å få annet å tenke på. Problemet er vel at det er det å overse problemer jeg har gjort hele livet.

Koselig at noen bryr seg i allefall

[Gjest fra meg!]

Hei LuckyStar!

Joda, possitive tilbakemeldinger er alltid til god hjelp, og det å se at noen i det heletatt bryr seg er jo noe helt annet en det jeg har vært vant til.

Jeg tåler det meste og kan ta imot det meste, men akkurat nå så har ejg litt for mange ting jeg tenker på, så det er ikke greit. Men tilbakemeldinger er uansett til god hjelp.

Ja jeg har snakket mye om dette med kammerater/"svigermor" etc. Men desverre virker det som at de fleste gir intrykk av at jeg bare "skal prøve å glemme det" fks "svigerfar" mener jeg skal jobbe ekstra slik at jeg skal prøve å få annet å tenke på. Problemet er vel at det er det å overse problemer jeg har gjort hele livet.

Koselig at noen bryr seg i allefall

Det du sier at du begynner å bli likegyldig,det tror jeg har å gjøre med at du har opplevd så mye vondt, at du til slutt ikke har styrke nok til å bry deg om alt. Vet hvordan det er. Man opplever så mye på en gang, at man til slutt ikke har energi nok til å fikse alt, og bare detter ned, og slutter å bry seg....

Har selv prøvd å arbeide mye,for å glemme, sånn som svigerfaren din råder deg til, og er enig med deg at det bare er forsyving av problemer. Når man jobber er alt vel, men med en gang man slutter, eller tar en pause, så raser alt igjen...

Har egentlig ingen råd å gi, ville bare si at jeg vet noenlunde hvordan du har det, og det er ingen tvil at det du har opplevd gjennom livet har hopet seg opp og gjordt deg svakere, men du vet ingenting varer evig, det blir bra til slutt. Bare ikke mist håpet, det ordner seg nok skal du se;)

Trøste klem

[Gjest janeijaneija]

Hei!

Jeg vil bare si at jeg ble veldig rørt av å lese innlegget ditt. Du har det tøft nå, og du har mye å bære på. Jeg tror du trenger å få snakket ut med en dyktig psykolog (de er ikke så lett å få tak i dessverre, men prøv?)

Du fortjener virkelig en klapp på skuldra for du har kommet deg gjennom svært mye. Skulle ønske jeg hadde et virkelig godt råd å gi deg, men jeg vet ikke helt hva det skal være...

Jeg synes du skal fokusere på at du hele tiden har prøvd å gjøre det rette, også må du rose deg selv for det. Livet er en prøvelse. Motstand gjør deg svak, men også veldig sterk (selv om man først merker styrken når en har fått de verste problemene litt unna).

Ja hmmm.. egentlig ville jeg bare si at jeg tenker på deg og føler med deg.

Lykke til, ikke gi opp!

[FRIKKELISE]

Heisann!

Jeg , akkurat som de andre som har skrevet her , blir "beveget" av innlegget ditt.

Jeg har opplevd en del ting i livet jeg også , som ikke er av beste slag , og jeg kan se meg selv i mye av det du beskriver.

Det å glemme er absolutt ikke løsningen!!! Hvis folk sier det til deg , så er det bare et tegn på at de ikke aner hva de snakker om.

Det å takle problemer er veldig individuellt , så jeg har ingen god oppskrift på hva du skal gjøre her. Det eneste jeg vet er at du må ta en ting av gangen , nytter ikke ta alt på en gang , for det blir for mye!

Det verste for meg var tenkingen. jeg psyket meg selv ned ved å tolke alt som ble sagt til meg på 100 forskjellige måter , samt å gå tilbake i tid å tenke "Hva mente han/hun egentlig den gangen".

Det som til slutt hjalp meg var å få svar på alle spørsmålene mine.

Jeg konfronterte en etter en de personene i min fortid det gjaldt , spurte foreldrene mine direkte om ting de har sagt eller gjordt , eller de tingene de aldri sa. Jeg fikk ikke nødvendigvis de svarene jeg var ute etter , men fikk ro i sjelen iallefall. Og så må en slutte å tolke alt , og heller tro på det slik det blir sagt.

Det at du nå har fått kontroll på økonomien hjelper vel mye kan jeg tenke meg , å ha det å tenke på oppå alt det andre er forferdelig.

det du må gjøre er å prøve å "sile" ut de tingene som du tenker mest på/har størst problemer meg , for så å ta disse først. De litt "mindre" kan du ta når du har klart å takle de andre.

Det er ikke nødvendigvis en psykolog du trenger , kanskje , men det er ikke alltid så lett å betro seg til fremmede mennesker , det klarte iallefall ikke jeg. Men det du trenger er en venn , en god venn som er flink til å lytte. kansje du har en du stoler 100% på som ikke er i familie??

Når det gjelder din datter og x-samboeren din så er dette ting som vil falle på plass så snart du har kontroll over alt det andre. Du må bare ha mot til å tørre å være tolmodig. Hvis hun har sagt at dere skal bo fra hverandre en tid for å se etterhvert om det er muligheter til et samboerskap igjen , så er dette tid hun har gitt deg til å få "tukt" med de problemene du har. Utnytt den tiden til det fulle , så skal du se det ordner seg igjen.

Husk! I motbakke kan det bare gå oppover! Fått mot og tørr å være optimistisk selv når du har det som værst!

Ønsker deg alt godt!