Hva kvalifiserer for øyeblikkelig hjelp i psykiatrien?

[frosken]

Ser fra tid til annen at brukerne her på forumet reagerer sterkt på at de må vente på behandling. Ofte oppfordres de av andre til å kreve hjelp øyeblikkelig. Med fare for å bli oppfattet som moralist og lite forståelsesfull, så synes jeg noen ganger at mennesker med psykiske lidelser krever en særbehandling i forhold til andre pasientgrupper og jeg reagerer negativt på dette. Jeg vil presisere at det selvfølgelig er situasjoner hvor det må gis hjelp på timen, men det er ikke pasienter med psykoser, manier eller akutt depresjon som etter min erfaring roper høyest om at de må ha hjelp akkurat nå. Det er vel oftere de som har en problematikk med gjentatt utagering som har vanskelig for å innse rimeligheten av at de må vente på tur.

De fleste pasientgrupper i Norge må vente, også de med alvorlige og dødelige sykdommer. Bør psykiatriske pasienter settes i en særstilling her - eller er det viktigere å satse på utbygging av faglig gode behandlingstilbud som muligens må innebære noe venting?

Noen ganger lurer jeg på om deler av psykiatrien er med på å støtte opp om pasienters umodenhet snarere enn deres voksenhet.

Regner med at noen vil synes dette er et kjipt innlegg, og det kan jeg forstå. Men problematikken har opptatt meg over lengre tid fordi jeg ser hvordan andre pasientgrupper må forholde seg til ressursmangelen i helsevesenet uten at medier og andre roper like høyt om dette.

[anaki]

Ja...vi kan jo sitte med henda i fange å se på at psykotiske personer vandrer gatelangs, deprimerte mennesker tar livet sitt eller folk slutter å ta til seg næring for eksempel??!!!

Jeg syns IKKE det er en god ide, men...

[Gjest Nei, ikke i kveld.]

Jeg liker ikke tanken på at det går tikkende bomber rundt omkring.

Man blir redd når man hører at nesten hvert eneste drap skjer av mennesker med psykiske problemer.

[frosken]

Jeg liker ikke tanken på at det går tikkende bomber rundt omkring.

Man blir redd når man hører at nesten hvert eneste drap skjer av mennesker med psykiske problemer.

De færreste psykiatriske pasienter kan sies å utgjøre "tikkende bomber".

[mariex]

Jeg syns at mennesker som er en fare for seg selv eller andre,kvalifiserer til øyeblikkelig hjelp i psykiatrien.Diagnosene du nevner (Psykoser-Manier-depresjoner)kan ofte komme inn under denne kategorien, og kan derfor også betegnes som potensiell dødelig sykdom.Når det gjelder utagerende oppførsel, er vel det også et skrik om hjelp og det er sikkert svært vanskelig selv for fagfolk å vite hva slike kan "finne på", men i det store og hele syns jeg legene som mottar disse pasientene må kunne ta avgjørelsene om hvor psyk pasientene er, og reagere slik de syns det er best.Jeg vil understreke at psykiatriske sykdommer også kan være dødelige.

mvh

[Gjest Nei,ikke i kveld.]

De færreste psykiatriske pasienter kan sies å utgjøre "tikkende bomber".

Nei, det har du sikkert rett i.

Men tror ikke det er så stort problem at noen forlanger øyeblikkelig hjelp.

De som ber om det trenger det sikkert.

[frosken]

Jeg syns at mennesker som er en fare for seg selv eller andre,kvalifiserer til øyeblikkelig hjelp i psykiatrien.Diagnosene du nevner (Psykoser-Manier-depresjoner)kan ofte komme inn under denne kategorien, og kan derfor også betegnes som potensiell dødelig sykdom.Når det gjelder utagerende oppførsel, er vel det også et skrik om hjelp og det er sikkert svært vanskelig selv for fagfolk å vite hva slike kan "finne på", men i det store og hele syns jeg legene som mottar disse pasientene må kunne ta avgjørelsene om hvor psyk pasientene er, og reagere slik de syns det er best.Jeg vil understreke at psykiatriske sykdommer også kan være dødelige.

mvh

Selvfølgelig kan psykiatriske sykdommer være dødelige. Den pasientgruppen jeg snakker om (de ikke-psykotiske) har imidlertid i de fleste tilfeller et valg.

Jeg argumenterer ikke for at det ikke skal tilbys adekvat behandling; poenget mitt er i hvilken grad mennesker som krisemaksimerer som følge av psykiske problemer skal gis øyeblikkelig hjelp. Det pleier å hjelpe lite å forsøke å rope høyest innen andre deler av medisinen eller mer konkret så gir dette normalt ikke tilgang til øyeblikkelig hjelp.

[frosken]

Nei, det har du sikkert rett i.

Men tror ikke det er så stort problem at noen forlanger øyeblikkelig hjelp.

De som ber om det trenger det sikkert.

Såvidt meg bekjent, er psykiatriske akuttavdelinger stort sett fulle, slik at det er et stort ressursproblem dersom man prioriterer feil mht hva som skal gi tilgang på øyeblikkelig hjelp.

[frosken]

Ja...vi kan jo sitte med henda i fange å se på at psykotiske personer vandrer gatelangs, deprimerte mennesker tar livet sitt eller folk slutter å ta til seg næring for eksempel??!!!

Jeg syns IKKE det er en god ide, men...

Hvis man slutter å ta til seg næring og ikke er psykotisk, så er vel ikke dette mer akutt enn at f.eks. andre pasienter kaster opp mesteparten alt de spiser pga kvalme? Den siste pasientkategorien vil som regel måtte vente relativt lenge på vurdering hos spesialist.

Barn som slutter å spise mener jeg bør behandles øyeblikkelig, men neppe voksne noe mer enn andre pasientgrupper med tilsvarende grad av lidelse.

[Dorthe]

Jeg tror at det mest nedvurderte område i Norge er rehabilitering. Det blir verre og verre. Aldersgrensa for å komme på skikkelig rehabilitering etter et slag f.eks blir lavere og lavere.

Mange slagpasienter som kunne blitt nesten bra med trening blir sittende på et sykehjem og sikle i åresvis.

Og de som får rehabilitering får kortere og kortere tid på sykehuset. Før så fikk en som hadde brekt nakken 12 mnd rehab, nå får de tre + ganske noen uker til etter en tid hjemme.

OK, det er ikke dødelig men det er en jævli situasjon å trenge opptrening og ikke få det.

Andre nevrologiske lidelser blir ikke prioritert i det hele tatt. Det er ventetider opp til et år og folk har kanskje mistet mye førlighet som de aldri får tilbake. Det er mulig å sinke prossessen men det er tydeligvis ikke interessant nok. Uhelbredelig etter norske legers mening og dermed ikke verdt å bruke penger på.

[mariex]

Syns det er en skam at noen i det hele tatt må vente på innleggelse/behandling enten det gjelder somatisk eller psykisk sykdom.Skulle tro at rike Norge hadde midler til å bygge ut behandlingsapparatet til begge disse gruppene.Det er tragisk at syke mennesker må vente i årevis for å få hjelp,og da blir det vel ofte slik at man tyr til "øyeblikkelig hjelp"når plagene blir for store.

mvh

[Gjest urquell]

Er kanskje ikke rett person til og svare paa innlegget ditt siden jeg gjoer mye av det du vil komme bort fra selv.... Jeg gjoer det ikke for og faa oeyblikkelig psykiatrisk hjelp, men fordi jeg ike klaerer og forestille meg en annen utvei. Det er som om logikken i hjernen svikter totalt. Det er mer en utagering mot megselv og jeg maa til (vanlig)sykehus for og minske skadene. Det skjer hyppigere de gangene jeg foeler meg misforstaatt eller avist i behandlings systemet, saa egentlig er jeg vel enig med deg. Det er bare saa sinnsykt vanskelig og klare seg paa egenhaand frem til behandling blir tilgjengelig.

For min egen del hadde det vaert mye lettere og vente paa behnadling om jeg har et kalrt bilde av hva behandlingen vil bestaa av og omtrentlig hvor lang tid det kommer til og ta. De behandlere jeg har vaert i kontakt med (det har blitt en del opp gjennom aarene) har aldri vaert flinke til og forklare systemet slik at jeg aldri forstod hva som skjedde. Jeg foelte at jeg ble forlatt og ikke tatt paaa alvor, og da er det vanskelig og vaere moden og "flink"

[frosken]

Er kanskje ikke rett person til og svare paa innlegget ditt siden jeg gjoer mye av det du vil komme bort fra selv.... Jeg gjoer det ikke for og faa oeyblikkelig psykiatrisk hjelp, men fordi jeg ike klaerer og forestille meg en annen utvei. Det er som om logikken i hjernen svikter totalt. Det er mer en utagering mot megselv og jeg maa til (vanlig)sykehus for og minske skadene. Det skjer hyppigere de gangene jeg foeler meg misforstaatt eller avist i behandlings systemet, saa egentlig er jeg vel enig med deg. Det er bare saa sinnsykt vanskelig og klare seg paa egenhaand frem til behandling blir tilgjengelig.

For min egen del hadde det vaert mye lettere og vente paa behnadling om jeg har et kalrt bilde av hva behandlingen vil bestaa av og omtrentlig hvor lang tid det kommer til og ta. De behandlere jeg har vaert i kontakt med (det har blitt en del opp gjennom aarene) har aldri vaert flinke til og forklare systemet slik at jeg aldri forstod hva som skjedde. Jeg foelte at jeg ble forlatt og ikke tatt paaa alvor, og da er det vanskelig og vaere moden og "flink"

Du trekker frem svært viktige forhold for hva som kunne minsket bruken av øyeblikkelig hjelp systemet.

Forutsigbarhet mht hva du kan forvente av hjelp og når denne hjelpen vil foreligge, burde være en selvfølge for pasienter som sliter mye. Det burde også gjennomføres "pasientundervisning" i mye større grad enn hva som gjøres i dag; pasienter bør få innblikk i hvordan "systemet" tenker og hvilke forventninger som stilles til deg som pasient. Pasienter bør vite hva som anses som konstruktiv atferd i behandlingssituasjonen, og hva som erfaringsmessig på sikt vil gi et bedre liv. Altfor mange pasienter blir aldri gitt informasjon om hva terapi innebærer, og hva de selv må bidra med for effekt.

En av grunnene til krisemaksimering hos enkelte er jo nettopp at det systemet på en måte legger opp til at kun pasienter som klarer å overbevise legene om at de er alvorlig suicidale som er "verdige" til å tilbys rask hjelp. Menneskers fortvilelse er liksom ikke nok... Dermed blir konkret utagering fra tid til annen den eneste måten å oppnå det man føler man trenger i øyeblikket. Men ved at systemet fungerer slik, så læres også enkelte pasienter opp til at det er nettopp denne destruktive atferden som vil gi dem det de mener de trenger... Det kan ta lang tid å finne ut at det man da tilbys ikke er det som vil føre til endring på lengre sikt.

Jeg mener at det er viktig at personer som henvises til psykiatrisk behandling relativt raskt for en vurderingssamtale og en avklaring mht hva de kan forvente av hjelp. Det bør ikke være slik at de som "skriker høyest" gis raskest tilgang til behandling; det bør være andre kriterier som legges til grunn for prioriteringen.

For din del urquell så håper jeg at du snart får et ryddig behandlingstilbud som du kan benytte deg av!

[PieLill]

Jeg tror at det mest nedvurderte område i Norge er rehabilitering. Det blir verre og verre. Aldersgrensa for å komme på skikkelig rehabilitering etter et slag f.eks blir lavere og lavere.

Mange slagpasienter som kunne blitt nesten bra med trening blir sittende på et sykehjem og sikle i åresvis.

Og de som får rehabilitering får kortere og kortere tid på sykehuset. Før så fikk en som hadde brekt nakken 12 mnd rehab, nå får de tre + ganske noen uker til etter en tid hjemme.

OK, det er ikke dødelig men det er en jævli situasjon å trenge opptrening og ikke få det.

Andre nevrologiske lidelser blir ikke prioritert i det hele tatt. Det er ventetider opp til et år og folk har kanskje mistet mye førlighet som de aldri får tilbake. Det er mulig å sinke prossessen men det er tydeligvis ikke interessant nok. Uhelbredelig etter norske legers mening og dermed ikke verdt å bruke penger på.

Du er inne på noe der.

Det er sørgelig at det å helberede har en så høy stjerne i forhold til det å lindre/forbedre. Begge deler burde sees på som likeverdig helsemessig "verdiskapning".

mvh

[PieLill]

Syns det er en skam at noen i det hele tatt må vente på innleggelse/behandling enten det gjelder somatisk eller psykisk sykdom.Skulle tro at rike Norge hadde midler til å bygge ut behandlingsapparatet til begge disse gruppene.Det er tragisk at syke mennesker må vente i årevis for å få hjelp,og da blir det vel ofte slik at man tyr til "øyeblikkelig hjelp"når plagene blir for store.

mvh

Det er ventetider som er idiotisk lange og som øker de totale samfunnsmessige og personlige kostnadene tragisk mye.

Men skulle man avskaffe all venting på alle plan betyr det at man måtte ha en betydelig overkapasitet. Det koster uhorvelige summer å la universitetsutdannet personell gå rundt å tvinne tumler.

Det er ting det går helt fint å vente på; Har du slitt med halsbetennelser i 15 år, klarer du fint å vente 6 mndr til på en mandeloperasjon. Har du på samme måte hatt mageproblemer, må du kunne vente litt før du kommer til indremedisiner.

Har du ventet i 10 år med å be om hjelp for angstproblemer og søvnløshet, må det også gå an å vente litt på behandling.

Vi må kunne skille mellom bekvemmelighet, nødvendighet og kostnadseffektivitet. Og iblant kan vi ha godt av å tenke på at i svært mange land i verden går store deler av befolkningen uten så banale ting som vaksiner.

mvh

[frosken]

Jeg tror at det mest nedvurderte område i Norge er rehabilitering. Det blir verre og verre. Aldersgrensa for å komme på skikkelig rehabilitering etter et slag f.eks blir lavere og lavere.

Mange slagpasienter som kunne blitt nesten bra med trening blir sittende på et sykehjem og sikle i åresvis.

Og de som får rehabilitering får kortere og kortere tid på sykehuset. Før så fikk en som hadde brekt nakken 12 mnd rehab, nå får de tre + ganske noen uker til etter en tid hjemme.

OK, det er ikke dødelig men det er en jævli situasjon å trenge opptrening og ikke få det.

Andre nevrologiske lidelser blir ikke prioritert i det hele tatt. Det er ventetider opp til et år og folk har kanskje mistet mye førlighet som de aldri får tilbake. Det er mulig å sinke prossessen men det er tydeligvis ikke interessant nok. Uhelbredelig etter norske legers mening og dermed ikke verdt å bruke penger på.

Jeg lurer på hvorfor det er såpass lite fokus på dette i media. At rehabiliteringstiden for alvorlig ryggmargsskadde er blitt drastisk redusert er jo nærmest noe som kun de "innvidde" kjenner til.

Alvorlige nevrologiske sykdommer kvalifiserer for maks en til to årlige audienser hos spesialist. Siden det finnes lite helbredende behandling, så anses pasientene å være kommunenes ansvar - selv om sykdommene er så sjeldne at verken allmennleger eller kommunes øvrige ansatte har hørt om dem - men hvorfor skal denne pasientgruppen møte noen som har kompetanse på lindrende behandling...? De skal jo bare langsomt gå til grunne og dø.

[Dorthe]

Jeg lurer på hvorfor det er såpass lite fokus på dette i media. At rehabiliteringstiden for alvorlig ryggmargsskadde er blitt drastisk redusert er jo nærmest noe som kun de "innvidde" kjenner til.

Alvorlige nevrologiske sykdommer kvalifiserer for maks en til to årlige audienser hos spesialist. Siden det finnes lite helbredende behandling, så anses pasientene å være kommunenes ansvar - selv om sykdommene er så sjeldne at verken allmennleger eller kommunes øvrige ansatte har hørt om dem - men hvorfor skal denne pasientgruppen møte noen som har kompetanse på lindrende behandling...? De skal jo bare langsomt gå til grunne og dø.

Jeg tror ikke folk orker å gå ut i media. De har mer enn nok med alle forandringene som de selv gjennomgår, den nye livsituasjonen og kampen med å få hjelpemidlene de trenger og bosted tilpasset.

Det er for jævli når det ikke er sykdommen eller skaden som tar knekken på folk men kampen for å få lov til å leve et innholdrikt og likeverdig liv. Det kan jo ta knekken på den sterkeste. Folk er jo fullstendig knust de første 10 årene til de har fått ordnet opp. Og mange gir opp selvfølgelig og blir sittende inne i en leilighet i all ensomhet og ikke får orden på noen ting. Ekteskap ryker fordi folk blir bitre og forbannet på hele tilværelsen og pårørende gir opp.

En kompis av meg streiket i nesten ett år. Han sto ikke opp av senga før han fikk alle assistentimene han trengte. De truet med å putte ham på gamlehjem men da truet han med å gå til avisen. Han klarte det men jeg tror ikke han hadde det så moro det året.

[Dorthe]

Du er inne på noe der.

Det er sørgelig at det å helberede har en så høy stjerne i forhold til det å lindre/forbedre. Begge deler burde sees på som likeverdig helsemessig "verdiskapning".

mvh

Og som frosken nevnte tidligere, smerter er noe bare kreftpasienter har lov å ha. Helsevesenet snakker om at alle skal få smertelindring men hvor høye smerter skal man ha før man får hjelp hvis de overhode er villige til å gi det. Uff, man kan jo bli avhengig av smertestillende så det kan man ikke gi. I steden gir de 10 mg Seroxat som ikke gir noen virkning og prøver med tens og akupunktur. Men så er det stopp.

Etter 20-25 med smertehelvete kan legen kanskje tenke tanken at opiater kanskje er en mulighet. Men paralgin forte og ibux gir de ut som sukkertøy og man kan få så mange man vil. Men hva er vitsen, de hjelper jo ikke engang.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg vil prøve å gi et litt annet svar på dette.

La oss si at du har en gammel og litt rusten bil som burde vært pusset opp. En dag kjører du av veien. Da har du et ø.hjelp problem. Du ringer Falken. De kommer og drar deg opp på veien igjen. Men de gjør tar ikke totalservice på bilen din.

Ø.hjelp er som Falken. Den får deg på veien igjen.

Har du derimot mer varige problemer med deg selv og ikke bare en akutt krise, vil et ø.hjelpstilbud være til ingen nytte, og det er feil hjelpsøking. Da må en søke seg til en planlagt, strukturert behandling over tid hos samme terapeut.

[frosken]

Jeg vil prøve å gi et litt annet svar på dette.

La oss si at du har en gammel og litt rusten bil som burde vært pusset opp. En dag kjører du av veien. Da har du et ø.hjelp problem. Du ringer Falken. De kommer og drar deg opp på veien igjen. Men de gjør tar ikke totalservice på bilen din.

Ø.hjelp er som Falken. Den får deg på veien igjen.

Har du derimot mer varige problemer med deg selv og ikke bare en akutt krise, vil et ø.hjelpstilbud være til ingen nytte, og det er feil hjelpsøking. Da må en søke seg til en planlagt, strukturert behandling over tid hos samme terapeut.

Det var en bedre (og uten moraliserende undertoner)innfallsvinkel enn min :-)