Om å tørre

[noname]

Jeg funderer mye om fremtiden om dagen. Jeg har det så fint nå, ingen som presser og forventer mer enn jeg makter. Dagene er ikke så spennende, men de er koselige og så inderlig normale.

Familie og venner er selvfølgelig også glade over at mitt elendige samliv endelig er historie, og nå kommer oppmuntringene om at "det vil nok snart komme en ny mann". Det er positivt ment, men jeg får nesten panikk av å tenke meg tanken.

Selvfølelsen to mnd. etter år med trakasering er ikke på topp. Jeg føler meg stygg, fet, dum og ekkel. I tillegg er jeg gammel (37 år) med ansvar for et barn. Min eks har jo i alle år fortalt hvor heldig jeg er som har en mann til tross for at jeg er lite atraktiv.

Er det noen som har følt som meg, men som har kommet videre, som igjen ser sin egen verdi? Jeg tenker i første omgang ikke så meget på å finne en ny mann, men jeg ønsker meg så mye en positiv innstilling til meg selv.

[Atene]

Jeg vet akkurat hvordan du har det ! Og det som fikk selvfølelsen min til å komme tilbake, var nettopp prosessen med å komme seg ut og skape seg sitt eget liv.

Det du har vært igjennom, er tøft, og det er vel neppe helt over ennå. Når du kan se tilbake på det og si til deg selv at "jeg klarte det" - da vet du også at det han fikk deg til å tro om deg selv ikke er sant. Du har skjønt det tidligere enn jeg gjorde, så dette skal nok gå bra. Har jeg ikke sagt til deg hele tiden at du er sterk nok til å klare det ?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære deg!

Du har sannelig hatt et parforhold som har satt spor etter seg. Jeg håper nesten ikke du får en mann snart igjen. Du er helt sikkert en attraktiv og oppegående kvinne for menn. Men etter et slikt liv som du beskriver med mye nedvurdering og hakking, tror jeg du mer trenger å finne deg selv igjen enn å finne en mann med en gang.

Du etterlyser jo også svar fra andre som har følt det slik som deg men som har greid å se sin egen verdi igjen.

Det håper jeg du også vil se, og få tilbake troen på deg. Men år med trakassering tar lang tid å bearbeide.

Kan du omgi deg med mennesker som virker positivt på deg?

Kan du ta opp kontakter med gamle venninner, eller blir med i en forening eller interessegruppe der du bor?

Ved flere familiekontorer har de grupper for separerte og skilte. Kunne du tenke deg et slikt fellesskap?

Hvis du er motivert for det,kunne det kanskje også være nyttig for deg med individualsamtaler på Familiekontoret.

Du sier at du føler seg stygg, fet,dum og ekkel. Vi feller ofte harde dommer over oss selv når vi er nedstemte.

Jeg vil anta at du har erfart så mye av det virkelige livet, på godt og vondt, at folk du treffer nå, vil like å snakke med deg. Jeg håper du vil søke kontakt med folk og ikke mure deg inne.

Tilbakemeldinger om at du er en fin person som "funderer" over livet og fremtiden, vil gi deg små bevis for at du er verdifull. Samle på de små bevisene og du er på vei oppover igjen.

[Gjest tirene]

Jeg føler meg også tykk, stygg og lite attraktiv etter at samboeren min har flyttet ut. Han har aldri trakassert meg eller kommentert utseende mitt, men han ønsket ikke å ha sex med meg. Da han for et år siden fortalte at han ville flytte lot han det klart skinne igjennom at jeg ikke tente ham seksuelt og at om han skulle finne seg en ny jente så skulle hun være tynn og fin. Om selvbilde mitt har vært dårlig pga stor overvekt etter siste fødsel så skal jeg iallefall si at det som kom fram da og hans utroskap de neste månedene har kjørt meg til bunns hva selvtillit gjelder. Jeg ser bare hvor feit og stygg jeg er og klarer ikke å mobilisere krefter til å gjøre noe med det. Selv om jeg ikke helt klarer å tro at det er mulig så håper jeg at der et eller annet sted finnes en mann som kan elske meg som jeg er, men akkurat nå er det viktigste for meg å komme igang med mitt liv og kanskje finne meg noen venner. Når ungene er hos faren vil jeg prøve å komme meg litt ut - gå på teater, kino etc. Jeg har ingen venner å gå med og jeg er veldig engstelig for å gå ut alene, men samtidig så har jeg tenkt å mane meg opp og ta noen sjanser. Jeg har nå vært alene i 5 måneder og har i løpet av den tiden bare manet meg opp til å gå ut en kveld. Ikke gi opp. Ikke la exen din ødelegge livet for deg videre. Det er han ikke verdt. Prøv å ta tak i positive trekk ved deg selv og jobb deg opp og frem. Gjør noe med livet ditt - det er det ditt og det er verdifullt. Send meg gjerne en mail - [email protected]

- kanskje kan vi hjelpe hverandre opp av bølgedalen....

Hilsen

[Gjest Knotti]

Hei noname,

Jeg var gjennom det samme som deg for 2 1/2 år siden. Jeg bodde sammen med en "psykopat" i 2 år. Jeg fikk gjentatte ganger høre hvor lite attraktiv jeg var, hvor dum jeg var, hvor ufattelig teite vennene mine var, osv. Det var restriksjoner på det meste, jeg fikk bl.a ikke drikke cola (jeg er avhenging..), ikke fikk jeg gå ut på byen alene (han viste hvordan jeg var...), og hver gang jeg handlet gikk han gjennom matvarene med meg og sjekket at jeg ikke hadde tatt noe som var for dyrt, og at jeg ikke hadde kjøpt noe "vi" ikke hadde bestemt på forhånd. Jeg hadde i perioder konstant hodepine, og hukommelsen min var helt borte, glemte mange av mine pålagte gjøremål, noe som igjen gjorde det hele værre, og fikk til slutt beskjed om at jeg måtte komme meg til lege for det måtte være noe gale med hodet mitt. P-piller måtte jeg også bytte, for han mente at jeg mistet lysten av dem jeg hadde... Studiene mine kom jeg meg bare gjennom med et nødskrik. (Før jeg traff ham hadde jeg toppkarakterer i alle fag)

Hadde det ikke vært for at jeg etter endt studium fikk jobb et sted borte fra ham, og han måtte bli boende for å avslutte sine studier hadde jeg nok i dag vært hos ham. Men det at jeg kom meg vekk fikk meg til å forstå at jeg rett og slett bare kunne gå fra ham, av forpliktelser hadde vi kun en katt sammen.

Det tok tid å komme seg. De første månedene bodde jeg sammen med en vennine, og hun "lærte" meg å "leve". Jeg skjønte etterhvert at jeg faktisk var en meget attraktiv kvinne med god jobb, og nye venner som likte meg. Da jeg noen måneder etter flyttet for meg selv fikk jeg mange ubehagelige opplevelser, for jeg var ikke vandt til å bestemme noe selv. Jeg var vandt til at noen bestemte alt for meg, og jeg var redd for å gjøre feil sånn at mine nye venner ikke skulle like meg. Jeg hadde heldigvis en kollega som hadde vært gjennom noe tilsvarende, og hun hjalp meg utrolig mye, hun hjalp meg til å forstå at det ikke var meg det var noe gale med, men den måte jeg hadde blitt behandlet på.

Etter dette kom en periode hvor jeg ville finne ut hva det var som gjorde at jeg hadde latt meg bli utsatt for det, og da kom det mange skremmende og deprimerende avsløringer. Jeg gren meg i søvn mange netter, og hadde det til tider ikke så bra. Men med god hjelp fra gode venner, kom jeg meg over det. Jeg sliter i dag fortsatt meg dårlig selvtillit og har utviklet spiseforstyrrelser. Men jeg håper at jeg med tiden vil komme meg...

I dag er jeg sammen med værdens søteste gutt, og han er utrolig snill med meg, og han vet alt om mitt tidligere liv. Var usikker på om jeg skulle fortelle om det, men jeg kom fram til at det var det beste, for jeg reagerer fortsatt litt "irrasjonelt".

Mitt tips til deg er å bruke de vennene du har, eller finn deg nye (jeg vet at dette kan være vanskelig for en i din situasjon, men..) meld deg på kurs, noe du har hatt lyst til å lære lenge. Kjøp deg en god ansiktsmaske, en deilig bodylotion, en ny duft eller noe sånt. Kos deg med en god film. Legg inn dine egne kosedager.

Ta tiden til hjelp, kos deg med deg selv og barnet ditt. Du vil etterhvert oppdage hvilken attraktiv kvinne du er, og hvilke ressurser du har. Og en kvinne kan klare seg uten en mann (verfalt en periode, til du føler deg sikker på deg selv igjen.)

Det ble masse dette, men jeg håper at jeg har vært litt til hjelp. Lykke til. Det går nok bra skal du se. Masse klemmer fra