barndomsminner

[Gjest mnb]

Jeg er en kvinne på 30 år med tre små barn og en mann jeg er glad i. Livet mitt pr i dag er veldig bra og jeg har ingenting å klage på. Likevel sliter jeg med forholdet til mine foreldre og søsken. Jeg vokste opp i et hjem som til tider var sterkt preget av en mor som var psykisk nedfor. Hun har hatt en tøff barndom og opplevd en del traumatiske ting, og pga dette gikk hun til behandling hos psykolog i lange perioder. Det var også tydelig at hun var sliten og jeg gikk ofte på tå hev for å gjøre minst mulig ut av meg. Ofte lå jeg våken og hørte mine foreldre prate og gråte bak lukkede dører og dette skremte meg. Etterhvert fortalte hun meg om sin barndom og hvorfor hun slet psykisk. Dette var på en måte godt for meg for da skjønte jeg at hun hadde det vondt og hva som var grunnen til det. Men helt fra jeg var barn har min mors sinnsstemning virket sterkt inn på meg. Jeg har slitt med sorg på hennes vegne over hvor mye motgang hun har hatt i livet, og dette sliter jeg med ennå. Nå virker det som hun har "kommet over" problemene med sin egen familie, men hun som alle andre har jo også opplevd motgang i sitt voksne liv. Helt frem til nå har jeg følt veldig med henne og blitt veldig lei meg når hun har møtt problemer. Men i den seinere tid er det en del ting jeg har tenkt på. Jeg ser etterhvert tydelig at min mor nærmest oppsøker "offerrollen" og ikke takler motgang på en god måte. I stedet for å tenke positivt og prøve å komme seg ut av negative tankebaner blir hun veldig opptatt av at vi rundt henne skal vite hvor vanskelig hun har det. Jeg har "arvet" en del av disse trekkene og reaksjonsmønstrene, men prøver å komme meg ut av det. Min mann har bidratt sterkt til å få meg til å være positiv, se ting i perspektiv og fokusere på det som er bra.

En annen ting jeg har begynt å slite med i det siste er at min mor aldri viste kjærlighet til meg eller mine søsken på en direkte måte. Verken hun eller min far har noen gang sagt at de er glad i meg, og min mor tok aldri i meg. Jeg kan ikke huske noen gang å ha sittet på fanget, fått en klem eller kos på noen annen måte. Dette har uten tvil preget meg sterkt. Jeg kom bl.a inn i noen svært uheldige forhold som ung voksen fordi jeg nærmest var desperat etter fysisk kontakt. Selv er jeg opptatt av å gi mine egne barn mye kjærlighet og det faller meg helt naturlig. Når jeg nå er mor selv er det veldig vanskelig å forstå hvordan min mor kunne unngå å ta på meg. Kan du forklare dette for meg? Kan et menneske virkelig bli så skadet at det ikke klarer å gi kjærlighet til sine egne barn? Jeg er klar over at kjærlighet kan vises på mange måter og er ikke i tvil om at mine foreldre er glad i meg. Og heldigvis har jeg en mann som er veldig glad i meg og gir meg mye kjærlighet. Men ingen av mine søsken har skaffet seg familie. De er eldre enn meg og har aldri hatt kjæreste en gang. Jeg bekymrer meg for hvordan de har det innerst inne og er redd for at de aldri har fått høre at noen er glad i dem eller hatt fysisk kontakt..

Min mann mener jeg bør snakke med min mor om disse barndomsminnene som har begynt å plage meg en del, men det vil jeg ikke. Jeg er livredd for å utløse en ny depresjon hos henne. Tror hun ville gått inn i sterk selvbebreidelse og i verste fall brutt sammen. Jeg har vurdert å oppsøke en psykolog, men vet ikke helt om det er nødvendig? Nå har jeg hatt noen dager hvor jeg gråt en del og var fullstendig kraftløs og følte meg halvssyk. Dette ble utløst av at mine foreldre ikke var så heldige med et salg av et hus som de hadde håpet på. Altså en ganske ubetydelig motbakke, men jeg takler ikke å høre stemmen hennes når hun er nedfor. Jeg innser selv at dette ikke er normalt, og trenger noen teknikker for å takle slike situasjoner. Jeg kan ikke la mitt liv preges så mye av hvordan mine foreldre har det. Men hvordan unngå det? Og hvordan forstå at hun aldri har tatt på meg? Tenker ofte på at mine foreldre en gang vil bli gamle og syke og da vil jeg ikke kunne holde dem i hånden eller gi dem en klem. Det faller meg overhodet ikke naturlig og jeg tror ikke jeg vil klare det noen gang. Er redd jeg vil reagere svært sterkt den dagen de er borte fordi det er så mye usagt..

Nå ble dette innlegget kanskje rotete, men jeg håper du forstå essensen i hva jeg sliter med. Hvordan vil du vurdere det jeg har opplevd? Finnes det litteratur jeg kan lese som kan hjelpe meg til å forstå? Eller bør jeg snakke med noen? Har ikke lyst å slite med dette resten av livet. Vil gjerne "ta et oppgjør" med det og komme videre...

[Overeat]

Hei!

Selvom jeg sliter selv (driver med litt egenterapi for tiden og det er mye vondt jeg bearbeider i skrivende stund) vil jeg anbefale deg en bok som har hjulpet meg masse! "Hvordan bli fri fra dine foreldres grep" av Susan Forward.

Jeg føler at mange tidligere mønstre jeg har levd etter har blitt brutt over livet mitt ved å ta de rådene den boken gir til meg.