leger og fysisk kontakt

[Gjest sjokkertjente]

Jeg sliter med ekstrem ensomhet og underskuff på fysisk kontakt.. Så var jeg på legevakta lørdag , høy feber og fortvilet lei meg pga etterreaksjonen etter voldtekten. . Han var så god og snill mot meg..holdt rundt meg..strøk meg over håret og på ryggen.

Det som gjorde så vondt var etterpå. Når jeg tenker på det blir jeg trist og lei meg.. Det satte igang så mye følelser liksom..

på en måte er det lettere å bare ha det vondt hele tida.. men når det plutselig kommer litt lys inn til deg..da ser du hvor mye du går glipp av..hva du savner..og da blir den "onde" delen av meg..som jeg kaller depresjonen min enda større., Som om det i en liten del av sinnet mitt..den kroken jeg kaller min egen kom det inn litt lys og en vennlig stemme og minner om bedre tider... og det gjør selvsagt depresjonen enda sterkere..

og jeg er har mistet troen på at jeg kan overvinne det. jeg kommer til å leve og dø alene . Jeg har ingen nå i livet mitt som bryr seg om meg og jeg kommer aldri til å få det heller. .

denne legen.. han tente et lys..et håp i livet mitt.. med visshet om at han kunne slukke det når han ville. og at han kunne smigre meg med ømhet og la meg dypt gispe i en evighet etter mere , mer enn han noensinne kan gi.

Jeg har fått plenty av proffe hjelpere.. psykiatere og sosionomer og leger og psykepleiere og bistandsadvokate og gud vet hva.. og jeg er jo glad for det.. Men jeg trenger liksom noe mer utover det. Jeg trenger at noen lar meg gråte på skuldren dems. Som kan trøste meg. Jeg har det så jævlig vondt og er så ensom. Jeg klarer ikke å være så alene. Å i det mørket jeg har vandret.. det å få et glimt av menneskelig berøring og omsorg var så ukjent for meg og vekket såre minner.. og det gjorde den destruktive siden av meg selv enda sterkere