Jeg kveler de jeg er glad i! :o(

[Gjest Hvordan gjøre noe med dette?]

Vet ikke hvordan jeg skal begynne å beskrive dette, men at det er blitt et stort problem, -det- er sikkert.

Jeg har hatt en samboer som følte seg kontrollert og "kvelt" av meg. Det som skjer er at jeg trenger enormt med bekreftelse og derfor ringer og sender meldinger i ett sett når han ikke er hos meg. Jeg blir på en måte "avhengig" av å ha han rundt meg, og trenger til en hver tid å vite at jeg er nr.1 for ham. (vi har prøvd å få forholdet på rett kjøl i det siste).

Jeg har ikke vært bevisst på at dette har vært et så stort problem som det er, fordi det er naturlig for meg å overøse ham med omsorg og oppmerksomhet når jeg ser ham. Jeg tror dette bunner i at jeg ble tatt for gitt av mine foreldre. Mens alle andre barn måtte være hjemme innen et visst tidspunkt kunne jeg gå ute så lenge jeg ville. De fleste andre barna ringte hjem når vi var på f.eks leirskole, mens jeg ikke skjønte hvorfor de gjorde det.

Jeg har aldri hatt et nært forhold, eller et forhold i det hele tatt til min familie, bortsett fra at vi har snakket om og avtalt praktiske ting som "jeg kommer med flyet kl 15, henter du meg da?". Sånne ting. Jeg kjenner rett og slett ikke familien min. Foreldrene mine har planlagt ting for meg over hodet mitt og forventet at "sånn blir det." Jeg har aldri hatt medbestemmelsesrett.

Jeg har aldri fått høre fra noen i familien at de er glade i meg.

Aldri hatt noen oppfatning om det heller. De er så likegyldige. Så når noen, som min tidligere samboer, viser at han er glad i meg, tror jeg han ønsker det samme som meg, nemlig å være sammen så og si hele tiden.

Jeg skjønner det ikke er bra, og jobber med saken. Går ut sammen med andre, konsentrerer meg om jobb og skole. Men jeg er hele tiden "på" mobilen for å høre hvor han er, hva han gjør osv. Fordi jeg savner han...Det hele ender med at jeg gjør meg "liten" for at han skal like meg. (De gangene jeg ser at han trenger tid alene...)

HVA gjør jeg for å endre på dette? Jeg blir gal av det selv, for ikke å snakke om x-samboeren! Jeg ønsker ikke å ha det slik, men klarer ikke å la være.

[Gjest Agoo]

Jeg er også litt flink å "kvele" samboeren. Han klager ikke noe spesielt på det selv, men jeg kjenner det selv at jeg blir for voldsom. Ikke så mye når jeg eller han ikke er hjemme en kveld, men mer når vi begge er hjemme og jeg helst vil ha ham i nærheten mens han jo da selvfølgelig ikke gidder å sitte oppå meg 24timer i døgnet!

Tidligere i begynnelsen av forholdet var jeg voldsom med telefonen også. Det roet seg da vi hadde vært sammen så lenge at vi kom inn i "rutiner" for hvordan ting skulle være.

Første bud tror jeg er å prøve å prate sammen og fortelle han hvordan du føler og sånn. Så har han en mulighet til å skjønne hvorfor du gjør som du gjør. Ellers kan du prøve å fordype deg i ting slik at du glemmer eller ikke har tid til å sende mld akkrat da. Eller å være mer obs på når du sender mld og prøve å vente litt xtra mellom hver gang du sender.

[Gjest z253]

Hei,

Det virker jo som om du vet hva du må gjøre ut ifra det du skriver...

Kansje det kan hjelpe å tenke på at dere er to selvstendige mennesker som tilfeldigvis har funnet sammen, og ikke ett felles menneske på en måte.

[Gjest Hvordan gjøre noe med dette?]

Jeg er også litt flink å "kvele" samboeren. Han klager ikke noe spesielt på det selv, men jeg kjenner det selv at jeg blir for voldsom. Ikke så mye når jeg eller han ikke er hjemme en kveld, men mer når vi begge er hjemme og jeg helst vil ha ham i nærheten mens han jo da selvfølgelig ikke gidder å sitte oppå meg 24timer i døgnet!

Tidligere i begynnelsen av forholdet var jeg voldsom med telefonen også. Det roet seg da vi hadde vært sammen så lenge at vi kom inn i "rutiner" for hvordan ting skulle være.

Første bud tror jeg er å prøve å prate sammen og fortelle han hvordan du føler og sånn. Så har han en mulighet til å skjønne hvorfor du gjør som du gjør. Ellers kan du prøve å fordype deg i ting slik at du glemmer eller ikke har tid til å sende mld akkrat da. Eller å være mer obs på når du sender mld og prøve å vente litt xtra mellom hver gang du sender.

Jeg skjønner jo at jeg må gjøre andre ting for å holde meg opptatt. Men dette er et problem som går igjen uansett. Det vil alltid komme tider der mine bekjente er opptatt, eller jeg ikke har noe å gjøre.

Jeg har snakket med ham om det, men jeg er usikker på hvor mye han forstår. Han har en mor som har vært sånn hele livet hans, og er naturligvis skeptisk når jeg begynner på samme måten. Så for han er det helt omvendt.

I tillegg har de fleste på hans side (familie og venner) et dårlig bilde av meg. Mye av det pga ting han har fortalt om meg, og også fordi jeg har møtt noen av dem i perioder hvor jeg oppfører meg "sykt" på denne måten. ("eierskap"). Men det jeg ikke helt skjønner er hvorfor han ikke har vært mer påpasselig med å fortelle dem om noen gode sider av meg også. Det er jo fra ham det må komme. Men selvfølgelig må jeg følge opp og vise at jeg er en fin person. Men jeg tror at uansett hvor bra jeg oppfører meg og hvor hyggelig jeg er, så vil de alltid ha det han har fortalt i bakhodet.

En annen ting er at de gangene han føler jeg er mest kontrollerende, er ganger jeg mener oppriktig interesse i spørsmålene mine. Altså som "hvordan hadde du det der?",...sånne ting. Da tolker han det som kontroll med en gang, selv om det på ingen måte er ment sånn. Det sårer jo meg, og fører til splid.

Jeg skjønner altså hva jeg kan gjøre på kort sikt, men hva gjør jeg for å få bort dette for alltid!?

[Gjest Atoo]

Jeg skjønner jo at jeg må gjøre andre ting for å holde meg opptatt. Men dette er et problem som går igjen uansett. Det vil alltid komme tider der mine bekjente er opptatt, eller jeg ikke har noe å gjøre.

Jeg har snakket med ham om det, men jeg er usikker på hvor mye han forstår. Han har en mor som har vært sånn hele livet hans, og er naturligvis skeptisk når jeg begynner på samme måten. Så for han er det helt omvendt.

I tillegg har de fleste på hans side (familie og venner) et dårlig bilde av meg. Mye av det pga ting han har fortalt om meg, og også fordi jeg har møtt noen av dem i perioder hvor jeg oppfører meg "sykt" på denne måten. ("eierskap"). Men det jeg ikke helt skjønner er hvorfor han ikke har vært mer påpasselig med å fortelle dem om noen gode sider av meg også. Det er jo fra ham det må komme. Men selvfølgelig må jeg følge opp og vise at jeg er en fin person. Men jeg tror at uansett hvor bra jeg oppfører meg og hvor hyggelig jeg er, så vil de alltid ha det han har fortalt i bakhodet.

En annen ting er at de gangene han føler jeg er mest kontrollerende, er ganger jeg mener oppriktig interesse i spørsmålene mine. Altså som "hvordan hadde du det der?",...sånne ting. Da tolker han det som kontroll med en gang, selv om det på ingen måte er ment sånn. Det sårer jo meg, og fører til splid.

Jeg skjønner altså hva jeg kan gjøre på kort sikt, men hva gjør jeg for å få bort dette for alltid!?

Går alltids an å finne noe å gjøre, selv om det til tider virker vanskelig. Gå på internett, spill pcspill,les en bok, se en film, gå en tur, dra på butikken og handle, vask stua, vask kjøkkenet, vask badet, vask soverommet, cask vinduene...

Dessuten burde du drite i at du mener de på hans side har et dårlig bilde av deg. Det er tross alt bare to i et parforhold. Vet at det er vanskelig å drite i, men det viktigste er jo at du å typen skal fungere sammen først og fremst, så får resten av slekta hans komme etterhvert da.

Skjønner at du er ute etter å "kurere" dette på lang sikt,men er lissom litt mye å gape over sånn i full fart.. Må jo ta ett skritt av gangen. Finnes ikke noen vidunerkur. Dere må bare prate, og prøve å forstå hverandre. Prøv å tenk på en annen måte du kan legge ting fram på som han kanskje kan forstå bedre. Høres ut som om begge har problemer med situsjonen, så prøv å kom opp med kompromiss?