Sliten i dag

[Gjest Marerittet]

Kjære alle,

Jeg har skrevet her noen ganger før, med forskjellige nick. Skammer meg hver eneste gang, og kommer sannsynligvis til å gjøre det denne gangen også.. Likevel er dette det eneste stedet jeg klarer å sette litt ord på ting. Alt er så låst inni meg, det er liksom ikke ”ord”, bare bilder og vonde følelser.

For tiden sover jeg så lite, og de gangene jeg får sove er det ganske utmattende. Når jeg våkner om morgenen føler jeg at jeg har løpt 3 maratonløp.

Psykologen min sier at det er fordi jeg har så mye som ”presser” innvendig om dagen, som jeg nekter å kjenne på. Så kommer det heller om natten. Har dere det sånn? Og hva gjør dere med det? Hver natt blir jeg "forfulgt" og fanget og må gjennom en jævlig runde som gjør meg bare kvalm å tenke på. En stor gruppe gutter står og ler mens han gjør det mot meg. Akkurat som det var, men av og til annerledes også. Klarer ikke å skrive ordene, men dere vet nok. Er så sliten når jeg våkner, og det tar alltid noen minutter før jeg skjønner at det bare var en drøm, at det ikke skjedde på ordentlig. Føler bare for å skrubbe meg og skade, gråte, men får ikke ut en eneste tåre. Hva gjør dere som klarer å hanskes med de vonde minnene?

Jeg orker ikke flere sånne netter. Det kommer om dagen også, men da vet jeg jo at det kun er følelsene som spiller meg et puss. Jeg kan omtrent kjenne at noen gjør meg det vonde, på høylys dag – sammen med andre mennesker. Inni meg vet jeg at det er innbilning, og holder på ”masken” så ingen forstår hva som skjer i meg. Det er så absurd å stå i en forsamling å snakke, sitte på trikken, stå i kø på butikken – samtidig som dette skjer med meg. Noen ganger greier jeg ikke å holde meg normal, og må løpe for meg selv for å roe meg. Hvordan er det mulig å kjenne nesten fysisk og iallefall psykisk at noe skjer, som ikke skjer? Er jeg i ferd med å bli gal? Tror vel egentlig ikke det, da, siden jeg skiller mellom følelser og virkelighet. Men vil så gjerne at det skal slutte. Har ikke tid og krefter til å ha flere sånne dager.

Nå høres jeg forferdelig sytete ut, vet det veldig godt. Og jeg kommer til å bli sint på meg selv for å ha delt dette med noen. Men nå presser det bare så på, og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Har så mange ting jeg holder på med som betyr masse for meg, som jeg vil fortsette å mestre. Jeg er heldig og har mange venner, så jeg skal ikke klage. Men vil bare bli kvitt denne delen av meg selv. Den ødelegger for så mye. Beklager for det her styret, måtte bare få ut noe. Hvis noen har noen råd, så setter jeg stor pris på å høre dem.

Håper dere alle får en fin dag i dag. Jeg beundrer dere for å klare å sette ord på så mye her inne. Det er fint å lese innleggene deres, selvom det gjør meg veldig vondt å vite at noen skal måtte gå gjennom disse tingene. Ønsker dere alt godt!

Hilsen Marerittet

[Gjest Maar]

"Jeg beundrer dere for å klare å sette ord på så mye her inne."

Det klarer jo du også

Flott.

Klem

[Anniken79]

Ja, du også klarer å sette ord på mye. Og du holder ikke på å bli gal. Opplevelsene du har er kun flashbacks og mareritt, og det er dessverre helt normalt å slite med slikt. Men jeg vet ikke hvordan bli kvitt det dessverre, for jeg har det også slik enda. Men ikke gi opp, jeg har tro på at det vil gå over en gang når kroppen har fått bearbeidet det. Nå som jeg har fått pratet om det som har skjedd har jeg faktisk disse opplevelsene skjeldnere enn før, så jeg tror kanskje det er veien å gå. Når det kommer lys på trollet så sprekker det..... Klem

[Mareritt1365380693]

"Jeg beundrer dere for å klare å sette ord på så mye her inne."

Det klarer jo du også

Flott.

Klem

Tusen takk for svar, begge to. Jeg har også innerst inne et håp/tro på at det her skal ta mindre og mindre "plass" i livet mitt. Men når det er på det mørkeste klarer jeg ikke å se på det sånn. I dag har jeg bare gått som en zombie og vært helt på nippet til å gråte. Folk tror at jeg bare er sliten, det er greit. Hodet mitt kjennes som en kampestein, det er nesten umulig å konsentrere seg. Holder på å eksplodere innvendig, føler meg som en tidsinnstilt bombe. Det hjelper iallefall litt å skrive nå. Så takk for at dere "lytter" og til og med gir tanker tilbake. Setter stor pris på det.

Klem fra

[vaness]

du kan ikkebare komme videre uten å gjøre noe med det.. dessverre, det går ikke.. godt å høre du har psykolog å snakke med, det hjelper hvis du lar han\hun hjelpe.. jeg vet hvordan det føles, men om man sakte og sikkert prøver å bearbeide litt og litt blir det rart, men faktisk helt sant litt og litt enklere å leve med. jeg sier ikke at det ikke vil gjøre vondt, det vil det nok alltid, men jeg tror at vi kan lære å leve med det vi har opplevd. mitt råd til deg er ikke å la følelsene bli stengt inne.. det har jeg gjort og ting ble en million ganger vanskeligere.. ta det nå mens du fremdeles husker både følelser og bilder..

ellers kommr det igjen senere i livet og blir mye verre å takle..

lykke til!

[leda]

Å bli plaget av slike flashbacks er, desverre, helt vanlig for de som har vært utsatt for overgrep. Og du er langt fra den eneste som har lurt på om du holder på å bli gal.

Men det viktig å være klar over at det er mulig å bli mye bedre. Det krever hardt arbeid og en dyktig terapeut. Hvor lang tid det vil ta for deg vet jeg ikke. Men du må bruke den tiden som er nødvendig, og kanskje kan du låne litt krefter av terapeuten din?

I går var jeg selv inne i flashback-helvetet i mange timer, men da var det nesten tre måneder siden sist!

Noe som etter hvert har begynt å virke for meg, er å gå på badet når det begynner, se meg selv i speilet og si høyt: Nå gir du deg, jeg vil ikke plages med dette nå.

Håper du får det bedre snart. Livet skal ikke bare være et slit.

[Gjest pandan]

Dette vet jeg hva er... Det er som du sier veldig utmattende, og veldig plagsomt. Det jeg har funnet ut, er at grunnen til at jeg gjør alt jeg kan for å ikke tenke på det er fordi jeg er redd for det. Det er som et mørkt rom jeg ikke vil gå inn i, eller en fæl bok jeg ikke vil åpne. Men ved å snakke masse om overgrepet hos psykologen, blir jeg mindre redd for å tenke på det. Det er som om noen har slått på lyset i det mørke rommet, og åpnet boka for meg, og vist at det ikke er farlig. Det er en veldig slitsom prosess dette. Og det vanskeligste er å prate om det som har skjedd, det som vi helst ikke vil tenke på en gang må vi legge ut om i detaljer. Men det er nødvendig å gå gjennom det for å komme over det.

Vi kommer nok aldri til å glemme det som har skjedd, men vi kan gå inn i det rommet og tenke, jaha, det er sånn det er her, nå går jeg ut igjen. Eller ta fram den fæle boka og se litt i den og så sette den tilbake i bokhylla. Det handler om å akseptere at det har skjedd noe, og tørre å la tankene komme, men ha styrke til å legge det vekk. Det er ikke så skummelt å gå inn i det mørke rommet når du vet hva som er der inne. Derfor må du prate om det som har skjedd, så det ikke blir så skremmende.

Håper dette kan hjelpe deg litt. Det har iallefall hjulpet meg på vei, selv om jeg fortsatt prøver å stenge tankene ute innimellom.

Klem

[misslaila]

Du kan bestemme hvordan det er i drømmene dine, du må slå til bake og ta ham, og kverke ham (i drømmen) du kan ta deg den frihet at du gjør alt det værste du kan tenke deg for å bli kvitt ham,

om du klarer å styre drømmene dine så du får tatt rotta på denne marerittfiguren, så kan hende at du får fred etterhvert. Jeg har faktisk klart det, det høres jo sykt ut, men i drømmer så har man lov til alt, derfor så lot jeg drømmen bli temmelig voldelig, men ikke mot meg...jeg snudde meg og slo tilbake, og det med alle våpen som jeg kunne tenke meg i en drøm.

Jeg våknet neste dag og var i godt humør og det for første gang på lenge. Man skal ikke undertrykke eller skamme seg over at man er istand til å TENKE og DRØMME at man tar knekken på en overgriper, får man gjort opp med både ham og de rundt, så blodet skvetter, så har man seieret over den delen i hjernen som nekter å la deg være i fred. Du må være klar over at uansett hva som skjer i VIRKELIGHETEN, så er du alene om disse vonde drømmene og tankene, og de som er involver vet ikke engang om eller bryr seg om i VIRKELIGHETEN hva som skjer i hodet ditt. Derfor er det også opp til deg å bli "the assasin" i dine drømmer, og få has på dette en gang for alle. Det er vel ikke sikkert at du har raseri nok til å tenke slik engang, men slutt å være offer, bli den som er sterkest og trå dem flate..i drømme.

Det handler om å ikke se seg selv som liten og ubehjelpelig offer.

Klem fra Laila

[misslaila]

Å bli plaget av slike flashbacks er, desverre, helt vanlig for de som har vært utsatt for overgrep. Og du er langt fra den eneste som har lurt på om du holder på å bli gal.

Men det viktig å være klar over at det er mulig å bli mye bedre. Det krever hardt arbeid og en dyktig terapeut. Hvor lang tid det vil ta for deg vet jeg ikke. Men du må bruke den tiden som er nødvendig, og kanskje kan du låne litt krefter av terapeuten din?

I går var jeg selv inne i flashback-helvetet i mange timer, men da var det nesten tre måneder siden sist!

Noe som etter hvert har begynt å virke for meg, er å gå på badet når det begynner, se meg selv i speilet og si høyt: Nå gir du deg, jeg vil ikke plages med dette nå.

Håper du får det bedre snart. Livet skal ikke bare være et slit.

Det hjelper om man tar styringen i flashbacks og våkne/sovende fantasier, flashbacks og drømmer.

Det handler om å ta makten selv, og ikke la dette ta makten. Man har blitt utsatt for overgrep, handlingen er historie, og det kan aldri bli verken bedre eller verre. Derfor så må man ta makten og kontrollen over tankene og styre dem slik man vil. Jeg vet det er vanskelig, tro meg...men det fungerer med litt trening.

Noe må man ha kontroll over, og i dette tilfelle handler det om å ha kontroll på sin egen hjerne, for det er der, og kun der som disse tingene eksisterer. Handlingen/e er forlengst over.

Laila